Ordliste for emballasjetesting, kvalitet og feil

Slik bruker du ordlisten

Siden er skrevet for innkjøpere, kvalitetsansvarlige og emballasjeingeniører som må kunne lese en testrapport eller formulere et kvalitetskrav uten laboratoriebakgrunn. Oppføringene er gruppert i tematiske seksjoner og ordnet etter den engelske fagtermen innenfor hver seksjon. Overskriftene viser begrepet, forkortelsen og standardnumrene og, der det er nyttig, den tyske (DE) betegnelsen som brukes i spesifikasjoner fra Tyskland og Østerrike. Typiske verdier er merket som slike, fordi resultatene avhenger av materiale, metode og laboratorium; verdiene som gjelder for en ordre, avtales i spesifikasjonen. Standardnumre er bare oppgitt der metoden er veletablert, og en testrapport bør alltid oppgi nøyaktig metode og utgave som er brukt.

Denne siden er en del av emballasjeordlisten. Beslektede underordlister dekker trykk og prepress, videreforedling og produksjon, emballasjematerialer og regelverk, bærekraft og handel. Hvordan prøver, godkjenninger og kontroller henger sammen i praksis, er omtalt i prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje.

Standarder for emballasjetesting i oversikt

Tabellen viser de hyppigst brukte testmetodene for emballasje med tilhørende standarder og vanlige enheter. Flere metoder finnes i mer enn én standard; verdier fra ulike metoder er ikke alltid utskiftbare.

Testforhold og målegrunnlag

Papir, kartong og bølgepapp endrer egenskaper med fuktighet, og hver test har sin egen spredning. Disse begrepene forklarer hvorfor to rapporter på samme materiale kan avvike.

Klimatisering (standardklima; ISO 187; TAPPI T402; DE Normklima)

Klimatisering vil si at prøver av papir, kartong eller bølgepapp oppbevares i kontrollert klima til fuktinnholdet er stabilt før testing. Standardklimaet etter ISO 187 og TAPPI T402 er 23 °C og 50 % relativ luftfuktighet, med 27 °C og 65 % RF som alternativ for tropiske land, og prøvene forhåndsklimatiseres vanligvis i tørrere luft slik at de når likevekt fra den tørre siden. Nesten alle styrkeverdier for fiberbasert emballasje avhenger av fuktighet, så resultater fra uklimatiserte prøver er ikke sammenlignbare.

Fuktinnhold (ISO 287)

Fuktinnhold er massen av vann i papir eller kartong som prosent av massen slik den ble tatt ut, bestemt ved tørking i ovn etter ISO 287. Emballasjepapir og -kartong forlater papirfabrikken vanligvis med omtrent 5-9 % fuktighet, avhengig av kvalitet, og verdier utenfor det avtalte området gir krølling, vridning, sprekker i bretter og svake limskjøter. Kartong som sendes gjennom fuktig klima tar opp fuktighet underveis, og derfor kontrolleres fuktigheten på innkommende materiale.

Repeterbarhet og reproduserbarhet

Repeterbarhet er variasjonen mellom resultater når én operatør tester samme materiale på samme instrument innenfor kort tid; reproduserbarhet er variasjonen mellom ulike laboratorier som tester samme materiale. Standardene oppgir begge deler, og reproduserbarheten er vanligvis mye større, noe som er grunnen til at leverandørens verdi og kjøperens laboratorieverdi kan avvike uten at noen av dem er feil. Omstridte resultater avgjøres best ved å teste tilbakeholdte prøver på nytt i ett avtalt laboratorium.

Spesifikasjonsgrense og toleranse

En spesifikasjonsgrense er minimums-, maksimums- eller målverdien som er avtalt for en egenskap, og toleransen er det tillatte avviket rundt en målverdi, for eksempel gramvekt 80 g/m² ± 4 % eller ECT minimum 5,0 kN/m. Ensidige grenser passer for styrkeegenskaper, mens tosidige toleranser passer for vekt, tykkelse og mål. En grense som ikke er skrevet inn i spesifikasjonen, kan ikke håndheves ved kontroll.

Typisk verdi og garantert minimumsverdi

En typisk verdi i et datablad er gjennomsnittet en papirfabrikk eller videreforedler forventer å oppnå, mens en garantert verdi eller minimumsverdi er nivået hvert parti skal oppfylle. For styrkeegenskaper ligger typiske verdier ofte godt over minimumsverdiene, så det er misvisende å sammenligne én leverandørs typiske tall med en annens minimum. Spesifikasjonen bør oppgi hvilken type verdi som gjelder og hvilken metode den refererer til.

Tester av papir og kartong

Laboratorietester av selve papiret og kartongen, før videreforedling. Valg av kvalitet er omtalt i papirkvaliteter for emballasje og materialer i ordlisten for emballasjematerialer.

Luftgjennomtrengelighet (porøsitet; Gurley, Bendtsen; ISO 5636)

Luftgjennomtrengelighet, ofte kalt porøsitet, er hastigheten luft passerer gjennom et ark med under en gitt trykkforskjell. Gurley-metoden (ISO 5636-5) oppgir sekundene det tar for 100 ml luft å passere, så høyere tall betyr et tettere ark, mens Bendtsen-metoden (ISO 5636-3) oppgir luftstrøm i ml/min, så lavere tall betyr et tettere ark. Fettett papir og glassinpapir har svært lav luftgjennomtrengelighet, og den påvirker hvordan belegg, lim og vakuummating oppfører seg på videreforedlingsmaskiner.

Bøyestivhet (Taber, L&W; ISO 2493; DE Biegesteifigkeit)

Bøyestivhet er papirets eller kartongens motstand mot bøying, målt enten som bøyemotstand i millinewton på en tester av L&W-typen (ISO 2493-1) eller i Taber-stivhetsenheter på en tester av Taber-typen (ISO 2493-2). Stivheten øker omtrent med tykkelsen i tredje potens, så voluminøs kartong er stivere per gram, og den oppgis separat i maskin- og tverretning. Den avgjør hvordan en eske motstår utbuling, hvordan veggen på et beger kjennes når man holder i det, og hvordan emner går gjennom folde- og formemaskiner.

Se: FBB-, SBS- og WLC-kartong: forskjellene

Lyshet og hvithet (ISO 2470; CIE-hvithet)

ISO-lyshet er refleksjonen av blått lys med bølgelengde 457 nm fra en stabel ark, målt etter ISO 2470-1 og brukt til å klassifisere bleket papir og kartong, mens CIE-hvithet vekter hele det synlige spekteret og reagerer sterkere på optiske hvitemidler. Ingen av verdiene beskriver fargetone, som måles i CIELAB L*, a* og b*. Lyshet og fargetone varierer mellom kvaliteter av nyfiber og resirkulert fiber og mellom papirfabrikker, noe som synes når emballasje fra to leverandører står side om side.

Sprengfasthet (Mullen-test; ISO 2758, ISO 2759; DE Berstfestigkeit)

Sprengfasthet er trykket som trengs for å sprenge papir eller kartong som presses fra den ene siden gjennom en sirkulær åpning av en utvidende gummimembran, oppgitt i kPa etter ISO 2758 for papir og ISO 2759 for kartong, eller i psi etter TAPPI T 810 for bølgepapp. Sprengindeks, sprengfasthet delt på gramvekt, sammenligner papir med ulik vekt. Sprengfasthet gjenspeiler linerens strekkfasthet og tøyning og korrelerer med punkteringsmotstand, men sier lite om stablingsytelse.

Se: bølgepappkvaliteter for forsendelsesesker

Tykkelse (kaliper; ISO 534; DE Dicke)

Tykkelse er tykkelsen på ett ark papir eller kartong, målt med mikrometer under definert trykk på et definert areal etter ISO 534 og oppgitt i mikrometer, eller i amerikanske points der 1 pt tilsvarer 25,4 µm. Bulk (cm³/g) og densitet (kg/m³) beregnes ut fra tykkelse og gramvekt. Tykkelsen styrer stivhet, rille- og stanseinnstillinger og stablehøyden på flate emner, så variasjon viser seg i folding, forming og fylling.

Gramvekt (GSM; ISO 536; DE Flächengewicht, Grammatur)

Gramvekt er massen til én kvadratmeter papir eller kartong i g/m², bestemt ved veiing av ark med kjent areal etter ISO 536. Papirfabrikker og videreforedlere arbeider med toleranser rundt nominell verdi, typisk noen få prosent, og gramvekten er grunnlaget for materialkostnad og for rapportering av vekt til produsentansvarsordninger. Den sier ingenting om tykkelse eller styrke alene, så den kontrolleres sammen med tykkelse og den aktuelle styrketesten.

Se: guide til gramvekt for papirposer

Indre bindestyrke (lagbinding; Scott bond; z-retning strekk)

Indre bindestyrke er papirets eller kartongens motstand mot oppsplitting i tykkelsesretningen, målt ved å trekke arket fra hverandre vinkelrett på overflaten (strekk i z-retning, ISO 15754) eller med en Scott bond-test av slagtype, oppgitt i J/m². Lav indre bindestyrke i flerlagskartong viser seg som delaminering i rillene, under limte klaffer eller når etiketter og teip fjernes. Den er viktig for esker som limes, rilles hardt eller trykkes med trykkfarger med høy klebrighet (tack).

Glatthet og ruhet (Bendtsen, PPS, Bekk, Sheffield)

Glatthetstester måler hvor plan overflaten på papir eller kartong er, noe som styrer trykkvalitet, særlig for fin tekst og rasterbilder. Metoder basert på luftlekkasje er mest vanlige: Bendtsen-ruhet (ISO 8791-2) og Sheffield oppgir luftstrøm, så lavere verdier er glattere, Parker Print-Surf (PPS, ISO 8791-4) oppgir ruhet i mikrometer, og Bekk-glatthet (ISO 5627) oppgir sekunder, så høyere verdier er glattere. Resultater fra ulike metoder kan ikke omregnes til hverandre på en pålitelig måte.

Tøyning (bruddtøyning; papir)

Tøyning er hvor mye papir forlenges, som prosent av opprinnelig lengde, før det ryker i en strekktest etter ISO 1924-serien. Vanlig kraftpapir tøyes typisk noen få prosent i maskinretning, mens ekstensibelt sekkekraftpapir lages for å tøyes betydelig mer, noe som øker energien papiret tåler før brudd. Høy tøyning hjelper poser og sekker å tåle fall, hekting og plutselige belastninger på hankene.

Rivestyrke (Elmendorf; ISO 1974; DE Weiterreißwiderstand)

Rivestyrke er kraften som trengs for å fortsette en rift som allerede er startet i papir, målt med en Elmendorf-tester med fallende pendel etter ISO 1974 og oppgitt i mN, der rivindeks er verdien delt på gramvekt. Den oppgis både for maskin- og tverretning og er vanligvis høyere i tverretning. Den viser om et hakk ved en hankeutstansing, en sidefals eller et rivehakk sannsynligvis utvikler seg til en rift.

Strekkfasthet og TEA (ISO 1924; DE Zugfestigkeit)

Strekkfasthet er den høyeste kraften per breddeenhet en papirstrimmel tåler før den ryker, oppgitt i kN/m etter ISO 1924-serien, mens strekkenergiabsorpsjon (TEA, J/m²) er energien strimmelen tar opp frem til brudd. Begge er høyere i maskinretning enn i tverretning og testes i ISO 187-klimaet 23 °C og 50 % relativ luftfuktighet. De styrer hank- og forsterkningsstyrke på bæreposer, sømstyrke og sekkers fallytelse.

Se: hanktyper for papirposer

Våtstrekkfasthet (våtfasthet; ISO 3781)

Våtstrekkfasthet er strekkfastheten til papir etter bløtlegging i vann i en bestemt tid (ISO 3781), ofte uttrykt som prosent av tørr strekkfasthet. Vanlig papir beholder bare en liten del av styrken når det er vått, mens våtfast papir laget med våtfasthetsharpikser typisk beholder mer enn omtrent 15 %. Det er viktig for servietter, matposer som utsettes for kondens og innpakning til fuktige eller iskalde produkter, selv om våtfast papir er vanskeligere å repulpere.

Tester av fett, vann og belegg

Tester av hvordan papir og kartong motstår olje, vann og væske i snittkanter, og av om barrierebelegg er sammenhengende. Barriereteknologier sammenlignes i barrierebelegg for papiremballasje.

Cobb-test (Cobb60; ISO 535; TAPPI T441)

Cobb-testen måler hvor mye vann overflaten på papir eller kartong tar opp i løpet av en bestemt tid når den er dekket med vann over et fast areal, oppgitt i g/m² etter ISO 535 eller TAPPI T441. Cobb60 betyr 60 sekunders eksponering, og lengre eksponeringer som Cobb1800 (30 minutter) brukes for kraftig limte (sizing) eller belagte kvaliteter. Lavere verdier betyr bedre vannbestandighet, noe som er viktig for liner, begerkartong, matposer og esker til våt eller saftig mat.

Se: takeaway-bokser til våt mat

Kantsuging (kantsugingstest)

Kantsuging er at væske trenger inn i den eksponerte råkanten på kartong, for eksempel sidesømmen på et beger eller snittkanten på en beholder, der ingen belegg beskytter fibrene. Den testes ved å legge en prøve med eksponert kant i en væske som er valgt for bruksområdet, for eksempel varmt vann, kaffe, melkesyre eller hydrogenperoksid, og måle opptaket per kantlengde. Lav kantsuging er grunnen til at begerkartong masselimes, og høy kantsuging viser seg som flekker og oppbløtning langs sømmer.

Se: belegg i pappbegre

Fettgjennomtrengningstest (ISO 16532-1)

Fettgjennomtrengningstesten i ISO 16532-1 måler hvor lang tid det tar for olje å trenge gjennom papir ved at en testolje, palmekjerneolje i standardmetoden, påføres flate og brettede prøver, og et absorberende ark under kontrolleres for flekker over tid. I motsetning til KIT-testen måler den gjennomtrengning gjennom arket over timer og omfatter bretter, noe som ligger nærmere hvordan en innpakning eller pose oppfører seg med ekte mat. Resultatene oppgis som tid til svikt eller som andel flekkete areal.

Se: KIT-test og fettbestandighetsklasser

KIT-test (TAPPI T559; ISO 16532-2)

KIT-testen vurderer papirets oljeavvisning på overflaten med tolv nummererte blandinger av ricinusolje, toluen og heptan med økende aggressivitet; en dråpe av hver blir liggende i omtrent 15 sekunder, tørkes bort, og stedet kontrolleres for mørkfarging. KIT-verdien fra 1 til 12 er den høyest nummererte løsningen som ikke farger papiret. Testen er publisert som TAPPI T559 og ISO 16532-2, og er en rask screeningtest som ikke måler ytelse med varm mat over minutter eller i bretter.

Se: KIT-test og fettbestandighetsklasser

Nålehulltest (beleggets kontinuitet)

En nålehulltest kontrollerer om et barrierebelegg eller et folielag er sammenhengende ved å påføre en farget eller penetrerende væske, for eksempel farget terpentin eller en blekkløsning, på den belagte siden og lete etter flekker på baksiden eller på et sugepapir. Nålehull skyldes for lav beleggvekt, ru kartong, støv eller skader i bretter. De er viktige for fettbarrierepapir, begerkartong og lokkfolie, fordi ett enkelt nålehull kan gi flekker eller lekkasje.

Terpentintest (TAPPI T454; ISO 16532-3)

Terpentintesten måler hvor lang tid farget terpentin bruker på å trenge gjennom fettett papir eller glassinpapir via hulrom i arket, som beskrevet i TAPPI T454 og ISO 16532-3. Lange gjennomtrengningstider tyder på et tett, lukket ark med få nålehull. Det er en eldre metode som fortsatt står i spesifikasjoner for fettett papir og glassinpapir ved siden av KIT-testen.

Tester av bølgepapp og esker

Tester av liner- og flutingpapir, ferdig bølgepapp og ferdige esker. Hvordan verdiene oversettes til bølgepappkvaliteter, forklares i bølgepappkvaliteter for forsendelsesesker.

Eskekompresjonstest (BCT; ISO 12048; ASTM D642; DE Stauchwiderstand)

Eskekompresjonstesten (BCT) belaster en tom eller fylt eske mellom to plane trykkplater til den kollapser, og registrerer toppkraften i newton eller lbf og nedbøyningen ved brudd, etter metoder som ISO 12048, ASTM D642 og TAPPI T804. Det er det mest direkte målet på hvordan en eske oppfører seg nederst i en stabel. BCT avhenger av kartongens ECT, tykkelse og eskens mål, og laboratorieverdier må reduseres med sikkerhetsfaktorer for fuktighet, tid og stablemønster på pall.

Eskeprodusentens sertifikatstempel (BMC)

Et eskeprodusentsertifikat (box maker's certificate, BMC) er det runde stempelet som er trykt på nordamerikanske bølgepappesker og som oppgir eskeprodusenten og enten minste sprengtest og samlet vekt av linerne, eller minste kantstuketest, sammen med grenser for bruttovekt og størrelse. Det viser hvilken sertifiseringsvei under UFC Rule 41 eller NMFC Item 222 esken oppfyller. Esker laget for det europeiske markedet har normalt ikke et tilsvarende merke.

Sertifisering etter sprengtest og ECT (UFC Rule 41; NMFC Item 222)

UFC Rule 41 (jernbanefrakt) og NMFC Item 222 (lastebilfrakt) er nordamerikanske klassifiseringsregler for fraktører som fastsetter minstekrav til konstruksjonen av bølgepappesker etter bruttovekt og størrelse. Hver tillater to veier: en sprengtestvei (Mullen) med minste samlede vekt på linerne, eller en kantstuketestvei. ECT-veien tillater generelt lettere kartong eller kartong med resirkulert innhold som likevel stabler godt, mens sprengtestveien favoriserer sterke, tunge liner.

Se: bølgepappkvaliteter for forsendelsesesker

Tykkelsestap (kartongstuking)

Tykkelsestap er reduksjonen i tykkelsen på bølgepapp som skyldes at bølgene stukes, under videreforedling gjennom innmatings- og nippvalser i trykk- og stansemaskiner, eller senere ved stropping og stabling. Det måles ved å sammenligne tykkelsen på ferdig bearbeidede emner med kartongen slik den ble produsert; et lite tap er normalt, men større tap reduserer ECT, BCT og støtdemping selv når papiroppbyggingen er riktig. Fleksotrykk etter bølgepappmaskinen (post-print) og stramme innmatingsinnstillinger er vanlige årsaker.

Concora medium test (CMT; ISO 7263; TAPPI T809)

Concora medium test (CMT) måler flatstukemotstanden til bølgemedium ved at en papirstrimmel bølges i en bølgepappmaskin i laboratoriestørrelse, festes til teip og stukes flat, og kraften oppgis i newton. Den viser hvor godt flutingpapiret vil motstå bølgestuking i ferdig bølgepapp. CMT er en test for papirfabrikk og innkommende materiale, ikke en verdi i en eskespesifikasjon.

Kantstuketest (ECT; ISO 3037; TAPPI T811; DE Kantenstauchwiderstand)

Kantstuketesten (ECT) måler kraften som trengs for å stuke en kort strimmel ferdig bølgepapp som står på kant med bølgene vertikalt, oppgitt i kN/m etter ISO 3037 eller lb/in etter TAPPI T 811. Én lb/in er omtrent 0,175 kN/m, så den vanlige amerikanske kvaliteten 32 ECT er omtrent 5,6 kN/m. ECT er den beste enkeltstående indikatoren på en eskes stablestyrke og hovedinndata i McKee-formelen.

Se: bølgepappkvaliteter for forsendelsesesker

Flatstuketest (FCT; ISO 3035; TAPPI T808)

Flatstuketesten (FCT) måler trykket som trengs for å stuke enkel bølgepapp flat mellom parallelle plater, oppgitt i kPa etter ISO 3035 eller TAPPI T808. Den viser bølgestyrke og hvor godt kartongen tåler stuking i trykk, stansing og bruk; lave verdier peker vanligvis på svakt flutingpapir eller bølger som er skadet i bølgepappmaskinen. FCT er viktigst for trykte, stansede esker som passerer flere nippunkter.

McKee-formelen

McKee-formelen anslår trykkfastheten til en vanlig slisset bølgepappeske ut fra kartongens kantstuking, kartongens tykkelse og eskens omkrets; den forenklede formen er BCT ≈ 5,87 × ECT × √(tykkelse × omkrets) i imperiale enheter. Den viser at en dobling av ECT omtrent dobler BCT, og at tykkere kartong gir høyere BCT ved samme ECT. Det er et anslag for vanlige esker, og stansede stiler, ventiler og håndhull endrer resultatet, så kritiske design testes som ferdige esker.

Se: bølgepappkvaliteter for forsendelsesesker

Pin-adhesjonstest (PAT; TAPPI T821)

Pin-adhesjonstesten måler kraften som trengs for å skille en liner fra flutingen i bølgepapp, ved hjelp av rader med pinner som settes inn mellom bølgene og trekkes fra hverandre i en kompresjonstester, som beskrevet i TAPPI T821. Resultatene oppgis som kraft per lengde limlinje. Lave verdier tyder på svake stivelsesbindinger fra bølgepappmaskinen, som viser seg som delaminering, lavere stivhet og redusert ECT og BCT.

Ringstuketest (RCT; ISO 12192; TAPPI T822)

Ringstuketesten (RCT) måler trykkfastheten på kant til en papir- eller kartongstrimmel formet til en ring og belastet på kant mellom plater, oppgitt i kN/m. Den brukes for linerkartong, fluting og massiv kartong som inndata til anslag av ECT for ferdig bølgepapp. RCT er følsom for prøvens tykkelse og er i stor grad erstattet av SCT for klassifisering av liner- og flutingpapir i Europa.

Kortspennskompresjonstest (SCT; ISO 9895; TAPPI T826)

Kortspennskompresjonstesten (SCT) måler trykkfastheten på kant til liner eller fluting over en fri spennvidde på bare 0,7 mm, noe som hindrer knekking, og oppgir den i kN/m i maskin- og tverretning etter ISO 9895 eller TAPPI T826. SCT i tverretning for linerne og flutingen er den beste indikatoren på papirnivå for ECT i ferdig bølgepapp. Liner- og flutingkvaliteter, blant annet kraftliner og testliner, spesifiseres vanligvis etter SCT.

Sikkerhetsfaktor for stabling

En sikkerhetsfaktor for stabling er forholdet mellom en eskes testede trykkfasthet og lasten den vil bære nederst i en stabel i bruk. Den tar hensyn til fuktighet, lagringstid og krypning, stablemønster og overheng, håndteringsskader og variasjon mellom esker; faktorer på omtrent 3 til 5 brukes ofte for lagring i lager, med høyere verdier for fuktig eller lang lagring. Å spesifisere en BCT-verdi uten sikkerhetsfaktor er en vanlig årsak til sammenraste paller.

Transport- og distribusjonstester

Tester av fylte pakker som simulerer håndtering, kjøretøytransport og klima. De viser hvordan en pakke og innholdet klarer den reelle ruten, noe kartong- og papirtester alene ikke kan.

ASTM D4169 (testing av distribusjonssyklus)

ASTM D4169 er en amerikansk standardpraksis for ytelsestesting av transportemballasje og -systemer som bygger opp en laboratorietestsekvens, kalt en distribusjonssyklus, av håndtering, stabling, vibrasjon, støt og klimaelementer. Sikringsnivåer (assurance levels) bestemmer hvor streng hver del er. Et resultat har bare mening når distribusjonssyklusen og sikringsnivået som er brukt, oppgis sammen med det.

Klimatisering for transporttester (ISO 2233)

Transporttester starter ofte med klimatisering av pakker i varmt og fuktig, kaldt eller syklisk klima, som beskrevet i ISO 2233 og i ISTA-prosedyrer, fordi papir og bølgepapp mister styrke i fuktighet og lim og folier oppfører seg annerledes i varme og kulde. Eksportforsendelser i sjøcontainere kan oppleve store svingninger i fuktighet og kondens, så klimaet bør gjenspeile den faktiske ruten. Tester i vanlig laboratorieklima alene overvurderer gjerne den reelle ytelsen.

Se: innkjøp av emballasje fra Tyrkia

Kompresjons- og stablingstest (fylte pakker; toppbelastning)

En stablingstest påfører en konstant last på en fylt pakke eller lasteenhet over lang tid, fra timer til uker, for å se om den deformeres eller kollapser på grunn av krypning, mens en kompresjonstest øker lasten til brudd; ISO 12048 dekker begge. Stablingstester kan kjøres i fuktig eller syklisk klima for å etterligne lagre og containere. De avdekker problemer som en kort BCT overser, for eksempel esker som består testen på toppbelastning, men buler ut etter dager i et fuktig lager.

Falltest (frittfall; ISO 2248; ASTM D5276; DE Fallprüfung)

En falltest slipper en fylt pakke fra en bestemt høyde ned på en stiv overflate, på angitte flater, kanter og hjørner i rekkefølge, og kontrollerer deretter pakke og produkt for skader. ISO 2248 og ASTM D5276 beskriver metoden, mens ISTA-prosedyrer og ASTM D4169 fastsetter fallhøydene, som vanligvis avtar når pakkevekten øker. Det er kjernetesten for pakke- og e-handelsforsendelser, der enkeltvis håndtering innebærer gjentatte fall.

ISTA-testprosedyrer (ISTA-serien)

International Safe Transit Association (ISTA) publiserer testprosedyrer før forsendelse, gruppert i serier: serie 1 integritetstester uten simulering, serie 2 delvis simulering, serie 3 generell simulering, serie 4 utvidet simulering, serie 6 medlemsspesifikke tester, for eksempel de som store detaljister og transportører fastsetter, og serie 7 utviklingstester. Høyere serier gjengir reell distribusjon tettere og koster mer å kjøre. Spesifikasjoner bør oppgi nøyaktig prosedyre og versjon, fordi hver fastsetter sin egen klimatisering, sine egne fallhøyder og vibrasjonsprofiler.

ISTA 1A

ISTA 1A er en integritetstest uten simulering for enkeltvis innpakkede produkter på 68 kg (150 lb) eller mindre, som kombinerer vibrasjon med fast forskyvning og en serie fall fra en høyde bestemt av pakkevekten. Det er en grunnleggende screeningtest som viser om pakke og produkt tåler røff håndtering, men den simulerer ikke et bestemt distribusjonsmiljø. Den brukes ofte som minimumskontroll for varer som sendes som pakker.

ISTA 3A

ISTA 3A er en generell simuleringstest for innpakkede produkter på 70 kg (150 lb) eller mindre som sendes enkeltvis gjennom pakkeleveringssystemer, med varianter for standard, små, flate og avlange pakker. Den kombinerer klimatisk forbehandling, tilfeldig vibrasjon, en sekvens av fall og, avhengig av pakketype, støttester, i en rekkefølge utformet for å gjengi farene ved pakkelevering. Den er et vanlig referansepunkt for e-handelsemballasje, inkludert forsendelsesesker.

Se: forsendelsesesker med eget trykk

Vibrasjonstest (tilfeldig og sinus; ISO 13355; ASTM D4728)

En vibrasjonstest rister et innpakket produkt på et bord for å gjengi kjøretøytransport, enten med en tilfeldig profil som representerer transport med lastebil, tog eller fly (ISO 13355, ASTM D4728) eller med fast eller feid sinusvibrasjon for å finne resonanser. Den avdekker skuring av trykk, løsning av lukkinger, setting av innhold og utmatting av bølgepappesker. En toppbelastning påføres ofte for å representere pakkene over i en stabel.

Tester av folie og fleksibel emballasje

Tester av plastfolier, laminater, poser og pouches. Laminatstrukturer og barriereverdier forklares i laminatstrukturer og barriereegenskaper i pouches, og folieenheter i tykkelse på plastposer: mikron, gauge og mil.

Bindestyrke (laminatbinding; ASTM F904; DE Verbundhaftung)

Bindestyrke er kraften som trengs for å trekke lagene i et laminat fra hverandre, målt på strimler, typisk 15 mm eller 25 mm brede, i en strekktester og oppgitt i N/15 mm eller tilsvarende enheter; ASTM F904 beskriver én metode. Lav bindestyrke fører til delaminering, tunnelering og forseglingssvikt, særlig etter varmfylling eller kontakt med aggressive produkter. Verdiene testes etter at limet er fullt herdet, fordi laminater får økt bindestyrke over flere dager.

Se: laminatstrukturer og barriereegenskaper i pouches

Sprengtest og krypetest (pouches; ASTM F1140; ASTM F2054)

Sprengtest og krypetest for pouches blåser opp en forseglet pouch med luft og enten øker trykket til den svikter (sprengtest) eller holder et bestemt trykk i en fast tid for å se om forseglingene åpner seg (krypetest). ASTM F1140 dekker uinnspente pouches, og ASTM F2054 holder pouchen innspent mellom plater slik at belastningen virker jevnere på alle forseglinger. Fordi de tester alle forseglinger på den ferdige pakken samtidig, utfyller de resultater for forseglingsstyrke på strimler.

Friksjonskoeffisient (COF; ASTM D1894; ISO 8295; DE Reibungskoeffizient)

Friksjonskoeffisienten (COF) er forholdet mellom kraften som trengs for å skyve en overflate over en annen og kraften som presser dem sammen, målt som statisk COF (start) og kinetisk COF (glidning) med en belastet slede etter ASTM D1894 eller ISO 8295. Folier testes folie mot folie eller folie mot metall, og verdiene ligger typisk fra omtrent 0,1 for glatte folier til 0,5 eller mer for folier med godt grep. COF må passe pakkelinjen: er den for høy, drar folien mot formdelene, og er den for lav, glir poser og pouches av stabler og paller.

Fallpilstyrke (dart impact; ASTM D1709; ISO 7765-1)

Fallpilstyrke er vekten til en fallende halvkuleformet pil, sluppet fra en bestemt høyde, som knekker 50 % av de testede folieprøvene, oppgitt i gram etter ASTM D1709 eller ISO 7765-1. Den gjenspeiler folienes seighet mot plutselige slag og punkteringer, for eksempel fra hjørnene på innpakkede varer i en bærepose. LLDPE- og metallocenkvaliteter øker fallpilstyrken sammenlignet med ren LDPE eller HDPE ved samme tykkelse.

Dynenivå (overflateenergi; fuktespenning; ISO 8296; ASTM D2578)

Dynenivået er overflateenergien til en plastfolie, målt ved å påføre testblekk med kjent overflatespenning (ISO 8296, ASTM D2578) og finne den høyeste verdien som fukter overflaten uten å trekke seg sammen til dråper, i mN/m eller dyn/cm. Ubehandlet polyetylen ligger typisk rundt 30-31 mN/m, for lavt til at trykkfarger og lim fukter, så folier koronabehandles eller flammebehandles, vanligvis til omtrent 38-42 mN/m eller høyere for trykk og laminering. Behandlingen avtar ved lagring, så nivået kontrolleres kort tid før trykking.

Se: trykk på plastposer

Bruddforlengelse (folie)

Bruddforlengelse er den prosentvise forlengelsen en folieprøve oppnår før den ryker i en strekktest etter ASTM D882 eller ISO 527-3, oppgitt for maskin- og tverretning. Blåste polyetylenfolier forlenges typisk med flere hundre prosent, mens orienterte folier som BOPP og PET tøyes mye mindre. Sammen med strekkfastheten viser den seighet og hvordan en pose oppfører seg når den overbelastes eller hekter seg fast.

Uklarhet og glans (ASTM D1003; ASTM D2457; ISO 2813)

Uklarhet (haze) er prosentandelen av det gjennomsluppne lyset som spres mer enn 2,5° idet det passerer gjennom en folie, målt etter ASTM D1003, så lav uklarhet betyr en klar, gjennomsiktig folie for vinduer, lokk og displayposer. Glans er den speilende refleksjonen fra en overflate målt med glansmåler ved en bestemt vinkel, typisk 20°, 45° eller 60°, i glansenheter etter ASTM D2457 for plastfolier eller ISO 2813 for belegg. Glansverdier er bare sammenlignbare ved samme vinkel, og begge egenskapene avhenger av polymerkvalitet, tilsetningsstoffer og prosess.

Varmeforseglingsområde (forseglingsvindu; forseglingskurve)

Varmeforseglingsområdet, eller forseglingsvinduet, er spennet av forseglingstemperaturer, ved et gitt trykk og en gitt oppholdstid, der en folie eller et belegg danner en akseptabel forsegling uten å brenne, deformeres eller delaminere. Det finnes ved å plotte forseglingsstyrke mot forseglingstemperatur i en forseglingskurve. Et bredt vindu tåler variasjon på pakkelinjer, og en lav starttemperatur for forsegling gir raskere kjøring.

Varmeforseglingsstyrke (forseglingsstyrke; ASTM F88; DE Siegelnahtfestigkeit)

Varmeforseglingsstyrke er kraften som trengs for å trekke fra hverandre en varmeforsegling, målt ved å trekke en strimmel skåret på tvers av forseglingen i en strekktester etter ASTM F88 og oppgitt i N/15 mm i Europa eller lbf/in i USA. Bruddformen, for eksempel avskalling, delaminering eller riving av materialet ved siden av forseglingen, registreres sammen med verdien, fordi en sterk, men sprø forsegling likevel kan svikte. Den spesifiseres for poser, pouches, lokkfolier og sømmer i belagt papir.

Se: funksjoner på pouches

Hot tack (ASTM F1921)

Hot tack er styrken til en varmeforsegling mens den fortsatt er smeltet eller varm, målt ved å trekke forseglingen fra hverandre en brøkdel av et sekund etter at forseglingsbakkene åpner seg, som beskrevet i ASTM F1921. Det er viktig på vertikale form-fyll-forsegl-maskiner og andre høyhastighetslinjer, der produktet faller ned på bunnforseglingen før den har kjølnet. Forseglingslag med god hot tack, for eksempel metallocen-polyetylen, gir raskere fylling.

Lekkasjetest (boblemetode; vakuumfall; fargepenetrasjon)

Lekkasjetester kontrollerer om en forseglet pakke har hull eller kanaler som slipper gjennom luft eller væske. Boblemetoden senker pakken ned i vann under vakuum og ser etter bobler (ASTM D3078), fargepenetrasjon fører en farget løsning langs forseglingene for å avsløre kanaler, og vakuumfall måler trykkendring i et testkammer uten å ødelegge pakken. Lekkasjetester finner feil som styrketester på forseglingsstrimler overser, for eksempel en rynke eller et nålehull i en ellers sterk forsegling.

OTR (oksygentransmisjonsrate; ASTM D3985; ISO 15105-2)

OTR (oksygentransmisjonsrate) er volumet oksygen som passerer gjennom en kvadratmeter folie eller laminat på 24 timer, målt med en koulometrisk sensor etter ASTM D3985 eller ISO 15105-2 og oppgitt i cm³/(m²·døgn·atm) ved angitt temperatur og fuktighet. Verdiene spenner fra tusenvis for tynne rene polyolefinfolier til under 1 for metallfolie og høybarrierestrukturer. Tallene er bare sammenlignbare ved samme temperatur, fuktighet og tykkelse, og enkelte barrierepolymerer, særlig EVOH, mister ytelse ved høy luftfuktighet.

Se: laminatstrukturer og barriereegenskaper i pouches

Punkteringsmotstand (folie)

Punkteringsmotstand er kraften og energien som trengs for å presse en sonde gjennom en folie eller et laminat ved lav hastighet, målt på en strekktester med en definert sonde, for eksempel etter ASTM F1306. Den utfyller fallpilstyrke, som bruker en rask fallende vekt, og spesifiseres der poser og pouches rommer skarpe eller harde produkter som pasta, nøtter, bein eller frossenmat. Tykkere folier, polyamidlag og seige forseglingslag øker punkteringsmotstanden.

Test for restløsemidler

En test for restløsemidler måler spor av trykk- og lamineringsløsemidler, for eksempel etylacetat eller etanol, som er igjen i en trykt folie eller et laminat, vanligvis med headspace-gasskromatografi med resultater i mg/m². For mye restløsemiddel gir lukt, smaksavvik og blokking og kan påvirke samsvar for matkontakt. Videreforedlere setter ofte interne grenser, og matmerker kan sette strengere grenser for sensitive produkter.

Strekkfasthet (folie; ASTM D882; ISO 527-3)

Strekkfastheten for folie er den høyeste spenningen en tynn plaststrimmel tåler når den trekkes i en strekktester, oppgitt i MPa etter ASTM D882 for tynne plater (sheeting) under 1 mm eller ISO 527-3 for folier. Den måles i maskin- og tverretning sammen med bruddforlengelse og modul, som uttrykker stivhet. Strekkverdier viser om hanker på poser, vegger i pouches og folieruller tåler belastningene ved bruk og videreforedling.

Tykkelse (folie; ISO 4593)

Folietykkelse måles med mekanisk mikrometer etter ISO 4593 eller, på produksjonslinjer, med berøringsfrie målere som skanner over banen, og oppgis i µm, mil eller britisk gauge. Både gjennomsnittlig tykkelse og variasjonen over banen er viktig, fordi tynne partier svikter først og tykke striper gir tykkelsesbånd (gauge bands) og bretter på ruller. Tykkelsesgrenser avgjør også hvordan plastbæreposer behandles etter flere lover om bæreposer.

Se: tykkelse på plastposer: mikron, gauge og mil

WVTR (vanndamptransmisjonsrate; ASTM F1249; ISO 15106)

WVTR (vanndamptransmisjonsrate) er massen vanndamp som passerer gjennom en kvadratmeter materiale på 24 timer, i g/(m²·døgn), målt med sensorer etter ASTM F1249 eller ISO 15106-serien, eller gravimetrisk med skålmetoden i ISO 2528 for papir og andre arkmaterialer. Testene kjøres ved angitte forhold, typisk 38 °C/90 % RF eller 23 °C/85 % RF, og verdier målt under ulike forhold kan ikke sammenlignes direkte. WVTR avgjør hvor lenge tørre matvarer holder seg sprø og hvor godt fuktige matvarer beholder vekten.

Tester av begre og beholdere

Funksjonstester av pappbegre, matbeholdere og lokkene deres, helst med det reelle produktet ved reell temperatur. Belegg sammenlignes i belegg i pappbegre og bruk til varm mat i suppebeholdere i papir.

Volumkontroll (full til randen og til fyllestrek)

En volumkontroll måler volumet et beger eller en beholder rommer når det er fylt til randen og til nominell fyllestrek, vanligvis ved å veie vann med kjent temperatur. Nominelle størrelser som 12 oz er betegnelser, så spesifikasjoner bør oppgi volum til randen med toleranse og, der det er relevant, fyllestreken. Volumet varierer med formeinnstillinger, veggkonstruksjon og avvik fra rund form, så det kontrolleres ved førsteprøvekontroll og under produksjon.

Se: størrelser på pappbegre

Varmfyllingstest

En varmfyllingstest fyller begre eller beholdere med varmt vann, eller selve drikken eller maten, ved tiltenkt serveringstemperatur, typisk et sted mellom omtrent 70 °C og 95 °C, og lar dem stå i forventet brukstid mens det kontrolleres for lekkasje, oppbløtning, åpning av sømmer, lukt og tap av stivhet. Det er den praktiske kontrollen for PE-belagte og dispersjonsbelagte begre, suppebeholdere og lokkene deres. Fylletemperatur, testens varighet og om lokk og stabling inngår, må fastsettes i spesifikasjonen, fordi hver av dem endrer resultatet.

Se: suppebeholdere i papir

Lekkasjetest (begre og beholdere)

En lekkasjetest for begre og beholdere fyller prøver med vann, ofte farget eller tilsatt fuktemiddel for å avsløre fine lekkasjer, og lar dem stå en bestemt tid oppreist og noen ganger på skrå eller under last, mens sidesøm, bunnforsegling og sidevegg kontrolleres for drypp eller flekker. Testing med det reelle produktet ved serveringstemperatur er mer pålitelig enn kaldt vann alene, fordi fett, syre og varme angriper sømmer og belegg på ulik måte. Enheter som lekker, klassifiseres normalt som kritiske feil eller hovedfeil.

Lokkpasningstest

En lokkpasningstest kontrollerer at et lokk klikker på plass på tilhørende beger- eller beholderkant, tetter hele veien rundt og blir sittende når pakken vippes, klemmes eller bæres, noen ganger med en fylt pakke holdt opp ned. Pasningen avhenger av kantdiameteren og kantprofilen på begeret så vel som lokkets egne toleranser, så begre og lokk fra ulike leverandører må testes sammen. Spesifikasjoner bør navngi lokket og teste paret, ikke hver del for seg.

Se: lokk til matbeholdere i papir

Lokkåpningskraft (avtrekkskraft)

Lokkåpningskraften er kraften som trengs for å trekke eller skrelle et lokk av et beger eller en beholder, målt med kraftmåler eller strekktester festet til lokkets tapp eller kant. Er den for lav, løsner lokk under levering; er den for høy, klemmer kunden begeret og søler varm drikke. Den kontrolleres best på fylte, varme pakker, fordi varme og damp endrer pasningen.

Kantstyrke (rullet kant; kantstuking)

Kantstyrke er motstanden den rullede kanten på et beger har mot å bli stuket eller deformert, testet ved å påføre en vertikal eller radial last på kanten. Den rullede kanten stiver av begerets munning og er det lokket låser seg på, så en svak, ujevn eller ufullstendig rullet kant gir dårlig lokkpasning, lekkasje ved lokket og begre som kollapser når de holdes. Kantdiameter og rundhet måles sammen med styrken.

Veggstivhet (klemmetest; toppbelastningstest)

Veggstivhet er motstanden mot innadgående trykk i veggen på et beger eller en beholder, målt ved å presse en sonde mot veggen i en bestemt høyde og registrere kraften ved en gitt nedbøyning, mens en toppbelastningstest presser ned på kanten for å kontrollere stablings- og lokkstyrke. Stivheten avhenger av kartongens gramvekt og stivhet, veggkonstruksjon og formingskvalitet. Lav stivhet viser seg som begre som buler inn når de holdes fulle av varm kaffe, eller kanter som deformeres når lokk presses på.

Se: enkeltveggs, dobbeltveggs og ripple-begre

Tester av trykkvalitet og bestandighet

Målinger som brukes til å godkjenne og kontrollere trykt farge og til å sjekke at trykket tåler håndtering, fuktighet og lys. Trykkprosesser og trykkfeil er definert i ordlisten for trykk og prepress.

Strekkodeverifisering (ISO/IEC 15416)

Strekkodeverifisering graderer trykkvaliteten til en lineær strekkode med en verifikator som måler parametere som kantkontrast, modulasjon og dekodbarhet, og gir en samlet karakter fra A til F etter ISO/IEC 15416, mens ISO/IEC 15415 brukes for 2D-koder. GS1-veiledning for EAN/UPC-symboler i detaljhandel krever vanligvis karakter C (1,5) eller bedre. Fleksotrykk på kraftpapir eller bølgepapp, reduksjon av strekbredde og valg av strek- og bakgrunnsfarger påvirker alle karakteren.

Delta E (ΔE; ΔE00, CIEDE2000; DE Farbabstand)

Delta E (ΔE) uttrykker forskjellen mellom to farger som ett enkelt tall beregnet ut fra spektrofotometermålinger i fargerommet CIELAB; lavere verdier betyr bedre samsvar. Toleranser for emballasje avtales mellom kjøper og trykkeri, ofte rundt 2-4 ΔE00 for spotfarger, og formelen (ΔE76 eller CIEDE2000), lyskilde, observatør og målebetingelse (M0 til M3 etter ISO 13655) må oppgis fordi hver av dem endrer tallet. En ΔE-toleranse har bare mening mot en avtalt fysisk eller numerisk referanse.

Se: Pantone eller CMYK i emballasje

Punktøkning (tonverdiøkning, TVI; DE Tonwertzunahme)

Punktøkning, eller tonverdiøkning (TVI), er hvor mye rasterpunkter trykkes større enn i filen, målt med densitometer eller spektrofotometer som differansen i tonverdi, ofte på 50 %-feltet. Den er høyere på sugende og ru underlag som ubestrøket kraftpapir og i fleksotrykk, og prepress kompenserer for den med tonekurver. Ukontrollert punktøkning gjør bilder mørkere, fyller igjen skygger og forskyver farge.

Se: ordlisten for trykk og prepress

Fargeutstrykning (drawdown)

En fargeutstrykning er en tynn, jevn film av trykkfarge spredt på det faktiske underlaget med håndvalse eller trådrakel, brukt til å godkjenne en spotfarge før produksjonskjøringen. Fordi samme farge ser ulik ut på hvit kartong, kraftpapir og folie, er en utstrykning på produksjonsmaterialet en bedre fargereferanse enn et trykt fargekart. Utstrykninger måles med spektrofotometer og oppbevares som del av fargestandarden.

Lysekthet (ISO 12040; Blue Wool-skalaen; DE Lichtechtheit)

Lysekthet er trykkfargens motstand mot falming i lys, testet ved å utsette trykk for filtrert xenonlys sammen med Blue Wool-referansestrimler som beskrevet i ISO 12040, og vurdert på Blue Wool-skalaen fra 1 (svært dårlig) til 8 (utmerket). Den er viktig for displayer, vindusemballasje og varer som oppbevares under sterkt lys, der fluorescerende og enkelte lyse pigmenter falmer først. Emballasje med kort levetid i serveringsbransjen trenger sjelden høye verdier.

Passertoleranse (DE Passer)

Passertoleranse er den tillatte forskyvningen mellom trykkfarger (farge mot farge) eller mellom trykk og kutt, rille eller brett (trykk mot kutt), vanligvis oppgitt i millimeter. Oppnåelige verdier avhenger av prosess og underlag: arkoffset på kartong holder strammere passer enn fleksotrykk på kraftpapir, folie eller bølgepapp, der materialene tøyes og flytter seg. Trapping og sikre soner i trykkfilen utformes ut fra toleransen prosessen kan holde.

Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje

Trykkets bestandighet mot kjemikalier (ISO 2836)

ISO 2836 beskriver tester av hvordan trykk og trykkfarger motstår bestemte stoffer som vann, fett og oljer, syrer, baser, vaskemidler og løsemidler, ved kontakt med stoffet eller med filterpapir fuktet i det, etterfulgt av vurdering av utblødning eller fargeendring. Den brukes til å kontrollere at trykk på matemballasje ikke blør når pakken blir våt eller fet eller tørkes av. Resultatene vurderes mot en gråskala eller som bestått eller ikke bestått.

Gnidnings- og skuringsfasthet (Sutherland-test; ASTM D5264; DE Scheuerfestigkeit)

Gnidningsfasthet er trykkfargens evne til å tåle slitasje, testet ved å gni en trykt prøve mot et mottakerark under en belastet kloss i et bestemt antall strøk på en gnidningstester av Sutherland-typen (ASTM D5264) og vurdere fargetap og overføring. Skuringsfasthet beskriver samme egenskap i bruk, når esker, hylser eller poser gnisser mot hverandre i ytterkartonger og under transportvibrasjon. Mørke heldekkende flater, matte overflater og ubestrøket kraftpapir skurer mest synlig, og lakker, hardere trykkfarger og full herding gir bedre resultater.

Se: overflatebehandling av foldeesker

Heldekkende fargetetthet (densitometri)

Heldekkende fargetetthet er lysabsorpsjonsstyrken til et trykt heldekkende felt, målt med densitometer gjennom filteret som tilsvarer hver prosessfarge og uttrykt i tetthetsenheter. Den er trykkoperatørens viktigste kontroll av fargelagets tykkelse: for lav ser utvasket ut, mens for høy øker punktøkning, avsmitting og tørkeproblemer. Tetthetsmål varierer med prosess, fargesett og underlag, så de avtales per jobb eller hentes fra prosessstandarder som ISO 12647-serien.

Teipadhesjonstest (fargeadhesjon; ASTM F2252)

En teipadhesjonstest presser en standard trykkfølsom teip på trykt eller belagt folie eller kartong og trekker den raskt av, og vurderer deretter hvor mye trykkfarge eller belegg som har løsnet; ASTM F2252 beskriver metoden for fleksibel emballasje. Det er den rutinemessige kontrollen av fargeadhesjon på plastfolier, der dårlig koronabehandling eller uegnede trykkfarger viser seg som at fargen løfter seg. Resultatene oppgis som prosent fjernet eller på en vurderingsskala.

Se: trykk på plastposer

Matkontakt og kjemisk testing

Laboratorietester som understøtter samsvarserklæringer for matkontakt og kjemiske krav. Regelverket er beskrevet i samsvar for matkontaktemballasje i EU, Storbritannia og USA og PFAS-reglene i PFAS-fri matemballasje; definisjonene nedenfor beskriver testene, ikke juridiske forpliktelser.

Matsimulant (DE Lebensmittelsimulanz)

En matsimulant er et testmedium som står i stedet for mat i migrasjonstesting. Forordning (EU) 10/2011 definerer simulantene A (10 % etanol), B (3 % eddiksyre), C (20 % etanol), D1 (50 % etanol), D2 (vegetabilsk olje) og E (poly(2,6-difenyl-p-fenylenoksid), kjent som MPPO eller under handelsnavnet Tenax, for tørre matvarer) og tilordner dem til matvarekategorier. Valg av simulanter og testbetingelser som gjenspeiler den reelle maten, temperaturen og kontakttiden er det som gjør et migrasjonsresultat relevant.

Tungmetalltest (bly, kadmium, kvikksølv, seksverdig krom)

En tungmetalltest måler bly, kadmium, kvikksølv og seksverdig krom i emballasje eller komponentene i den, for eksempel trykkfarger og pigmenter, typisk med ICP-spektrometri etter oppslutning, med en egen metode for seksverdig krom. EU-regelverket for emballasje har lenge begrenset summen av disse fire til 100 mg/kg, et krav som er videreført i PPWR, og flere amerikanske delstater har tilsvarende grenser gjennom lover om giftstoffer i emballasje. Resultatene leveres vanligvis som laboratorierapport eller leverandørerklæring på forespørsel.

Mineraloljeanalyse (MOSH/MOAH-testing)

Mineraloljeanalyse måler mettede og aromatiske mineraloljehydrokarboner (MOSH og MOAH) i emballasje eller mat, vanligvis med online koblet væske- og gasskromatografi med flammeionisasjonsdeteksjon (LC-GC-FID), og oppgir resultater i mg/kg for definerte karbonnummerområder. Karbonområdet er viktig fordi flyktighet avgjør hva som kan migrere gjennom gassfasen. Det finnes ingen bindende EU-grense for emballasje per oktober 2026, så resultatene sammenlignes med kundens spesifikasjoner, og testing av maten etter lagring kan være mer informativ enn testing av kartongen.

Se: mineraloljebarrierer og foldeesker for mat

NIAS (ikke tilsiktet tilsatte stoffer)

NIAS er stoffer i et matkontaktmateriale som ikke er tilsiktet tilsatt, for eksempel urenheter i råvarer, reaksjons- og nedbrytningsprodukter og forurensninger fra resirkulering. Forordning (EU) 10/2011 krever at de vurderes for plast, og screeninganalyse, ofte med gass- eller væskekromatografi med massespektrometri, brukes til å finne og identifisere dem. NIAS-vurdering forventes i økende grad også for trykkfarger, lim, belegg og resirkulerte materialer.

Lukttest (EN 1230-1)

En lukttest er en sensorisk vurdering av lukten fra et emballasjemateriale, der et trent panel vurderer luktintensiteten til prøver lukket inne i glass i en bestemt tid, som beskrevet i EN 1230-1 for papir og kartong. Den fanger opp restløsemidler, trykkfargelukt, oksiderte belegg og lukt fra resirkulert fiber som kjemiske tester kanskje ikke varsler om. Lukttester er vanlige for emballasje til begre, kaffe, te og konfekt.

Totalmigrasjon (OM; grense for totalmigrasjon, OML)

Totalmigrasjon er den samlede massen av ikke-flyktige stoffer et materiale avgir til en matsimulant under testbetingelser, oppgitt i mg/dm² kontaktflate. Forordning (EU) 10/2011 fastsetter en grense for totalmigrasjon (OML) på 10 mg/dm² for matkontaktmaterialer av plast og plastlag, testet under standardiserte tids- og temperaturbetingelser (OM1 til OM7) valgt for å dekke tiltenkt bruk. Totalmigrasjon måler inerthet, ikke toksisitet, og suppleres alltid med kontroller av spesifikk migrasjon.

Se: samsvar for matkontaktemballasje

Målrettet PFAS-analyse

Målrettet PFAS-analyse måler en definert liste av enkelte PFAS-forbindelser, vanligvis med væskekromatografi med tandem massespektrometri (LC-MS/MS), og oppgir hver forbindelse i µg/kg (ppb). Etter forordning (EU) 2025/40 skal emballasje for matkontakt som bringes i omsetning i EU fra 12. august 2026 ligge under 25 ppb for enkelt-PFAS og 250 ppb for summen av PFAS målt ved målrettet analyse. Resultatene dekker bare forbindelsene på listen, så laboratoriets analyttliste og rapporteringsgrenser må kontrolleres.

Se: PFAS-fri matemballasje

Spesifikk migrasjon (SML)

Spesifikk migrasjon er mengden av ett navngitt stoff som overføres fra et materiale til mat eller en matsimulant, oppgitt i mg/kg mat. Forordning (EU) 10/2011 fastsetter grenser for spesifikk migrasjon (SML) for listede stoffer som visse monomerer og tilsetningsstoffer, og samsvar kan påvises ved migrasjonstesting, ved beregning ut fra restinnhold eller ved modellering. En samsvarserklæring bør identifisere stoffer med SML slik at den som fyller emballasjen, kan verifisere dem for den endelige maten.

Smaksavvikstest (off-flavour; EN 1230-2; Robinson-test)

En smaksavvikstest kontrollerer om et emballasjemateriale overfører smaksavvik til mat ved at en følsom testmat lagres sammen med materialet i en lukket beholder og et trent panel sammenligner den med en kontroll; EN 1230-2 beskriver metoden for papir og kartong, typisk med sjokolade som testmat i Robinson-testen. Fete, mildt smakende matvarer som sjokolade, smør, kaffe og bakervarer er mest følsomme. DIN 10955 er en beslektet tysk metode for sensorisk testing av emballasjemateriale.

Totalt fluor (TF) og totalt organisk fluor (TOF)

Totalt fluor er en screeningmåling av alt fluor i et materiale, organisk og uorganisk, vanligvis med forbrenningsionekromatografi, oppgitt i mg/kg (ppm); totalt organisk fluor (TOF) utelukker uorganisk fluorid. Etter PPWR utløser totalt fluor over 50 mg/kg en plikt til å vise om fluoret stammer fra PFAS (selve grensen er 50 ppm for alle PFAS inkludert polymere PFAS), og flere amerikanske delstater og BPI-sertifisering for komposterbarhet bruker omtrent 100 ppm TOF som indikator. Et resultat for totalt fluor kan ikke identifisere enkelte PFAS.

Se: PFAS-fri matemballasje

Testing under verst tenkelige bruksforhold (worst case)

Testing under verst tenkelige forhold betyr å velge de strengeste realistiske bruksforholdene, det vil si den mest aggressive matvaretypen, høyeste temperatur og lengste kontakttid, slik at ett testresultat også dekker mildere bruk. En beholder testet ved varmfyllingstemperatur med relevante simulanter kan dekke de samme matvarene servert kalde, men en kaldtest dekker ikke varm bruk. Samsvarserklæringer oppgir betingelsene som er testet, og de begrenser i sin tur hvordan emballasjen kan brukes.

Kvalitetssystemer, prøvetaking og dokumenter

Begreper for godkjenning, kontroll og dokumentasjon av emballasje og for håndtering av problemer. Prosessen fra prøver til reklamasjoner er beskrevet trinn for trinn i prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje.

8D-rapport (åtte disipliner)

En 8D-rapport er et strukturert format for problemløsning fra bilindustrien som går gjennom åtte disipliner: etablere et team, beskrive problemet, avgrensning (containment), rotårsaksanalyse, valg av permanente korrigerende tiltak, gjennomføring og verifisering, forebygging av gjentakelse og lukking av saken. Kjøpere ber ofte om en 8D ved alvorlige eller gjentatte reklamasjoner fordi den skiller umiddelbar avgrensning fra den varige løsningen. En nyttig 8D inneholder dokumentasjon som data, bilder og endrede arbeidsinstrukser, ikke bare påstander.

Akseptansetall og avvisningstall (Ac/Re)

Akseptansetallet (Ac) er det høyeste antallet defekte enheter som er tillatt i et AQL-utvalg for at partiet skal godtas, og avvisningstallet (Re) er tallet der partiet avvises. Begge hentes fra tabellene i ISO 2859-1 for kodebokstaven til utvalgsstørrelsen og den avtalte AQL-en. For eksempel gir et parti på 50 000 enheter ved generelt kontrollnivå II kodebokstav N og et utvalg på 500; ved AQL 2,5 godtas partiet med inntil 21 defekte og avvises ved 22, og ved AQL 1,0 er tallene 10 og 11.

AQL (akseptabelt kvalitetsnivå; ISO 2859-1; ANSI/ASQ Z1.4)

AQL-prøvetaking (akseptabelt kvalitetsnivå) kontrollerer et tilfeldig utvalg fra et parti i stedet for hver enkelt enhet, ved hjelp av tabellene i ISO 2859-1 eller den nær tilsvarende amerikanske standarden ANSI/ASQ Z1.4. Partistørrelse og kontrollnivå bestemmer utvalgsstørrelsen, og AQL-en som er avtalt for hver feilklasse, bestemmer akseptans- og avvisningstallene. En AQL beskriver det dårligste tolerable gjennomsnittlige feilnivået over en serie partier, ikke en garanti for et enkelt parti, og kjøpere bruker vanligvis nulltoleranse for kritiske feil, omtrent 1,0-2,5 for hovedfeil og 2,5-4,0 for mindre feil.

Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje

Sporbarhet på partinivå (partisporbarhet; DE Rückverfolgbarkeit)

Sporbarhet på partinivå er muligheten til å knytte en levert enhet eller ytterkartong, via partikoden, til produksjonskjøringen, materiale- og fargepartiene, maskinen og datoen den ble laget. Forordning (EF) 1935/2004 artikkel 17 krever sporbarhet for matkontaktmaterialer i alle ledd i EU, og konsekvent partikoding gjør det mulig å undersøke reklamasjoner, gjennomføre tilbaketrekkinger og kontrollere tilbakeholdte prøver. Partikoder på ytterkartonger og pallemerker er minimum, og koder på selve enheten hjelper der ytterkartongene kastes i butikk.

CAPA (korrigerende og forebyggende tiltak)

CAPA er prosessen med å fjerne årsaken til et avvik (korrigerende tiltak) og forhindre lignende problemer andre steder (forebyggende tiltak), dokumentert med rotårsak, tiltak, ansvarlige, frister og en kontroll av effekten. Det er et kjerneelement i kvalitetsstyringssystemer. En CAPA bør lukkes først når dokumentasjon viser at problemet ikke har kommet tilbake, ikke når tiltaket bare er avtalt.

Analysesertifikat (CoA)

Et analysesertifikat (CoA) er et dokument utstedt for et bestemt parti som oppgir målte testresultater, for eksempel gramvekt, tykkelse, fuktighet, Cobb, KIT eller forseglingsstyrke, mot spesifikasjonsgrensene. Det utstedes vanligvis av produsentens laboratorium, eller av et eksternt laboratorium der det kreves. Et CoA er dokumentasjon for det partiet alene og erstatter ikke en samsvarserklæring eller periodisk ekstern testing.

Samsvarssertifikat (CoC; certificate of conformity)

Et samsvarssertifikat (CoC) er leverandørens erklæring om at et levert parti er produsert i henhold til avtalt spesifikasjon og tegninger, vanligvis uten å liste enkeltstående testresultater. Det er lettere enn et CoA og vanlig der kjøperen stoler på leverandørens kvalitetssystem. I emballasjebransjen er CoC også forkortelse for sporbarhetskjede (chain of custody) i FSC- og PEFC-sertifisering, så dokumenter bør skrive begrepet ut.

Dispensasjon (avviksgodkjenning)

En dispensasjon er kjøperens skriftlige samtykke til å ta imot produkter som ikke fullt ut oppfyller spesifikasjonen, for en definert mengde eller periode, for eksempel et parti med et lite fargeavvik som fortsatt er brukbart. Den unngår at brukbare varer avvises, men den bør dokumenteres, begrenses i omfang og knyttes til et korrigerende tiltak, slik at avviket ikke stille og rolig blir den nye standarden.

Kritiske feil, hovedfeil og mindre feil (feilklassifisering; DE kritischer Fehler, Hauptfehler, Nebenfehler)

Feilklassifisering sorterer kontrollfunn etter konsekvens: kritiske feil gjør et produkt utrygt, i strid med regelverk eller skadelig for brukeren, for eksempel forurensning eller et beger som lekker varm drikke; hovedfeil gjør det ubrukelig eller sannsynlig å svikte i bruk, for eksempel en åpen limsøm eller en manglende hank; mindre feil er kosmetiske og påvirker ikke funksjonen. Hver klasse har sin egen AQL, strengest for kritiske feil. En feilliste med bilder og avtalte klasser hører hjemme i spesifikasjonen.

Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje

Samsvarserklæring (DoC; matkontakt)

En samsvarserklæring (DoC) er den skriftlige erklæringen der en leverandør bekrefter at et matkontaktmateriale oppfyller gjeldende regler for angitte bruksbetingelser, for eksempel matvaretyper, temperatur og kontakttid, og identifiserer stoffer som er omfattet av migrasjonsgrenser. Den er lovpålagt for plast etter forordning (EU) 10/2011 i hvert omsetningsledd unntatt detaljhandel og forventes av kjøpere for papir og kartong. Den er et annet dokument enn EU-samsvarserklæringen under PPWR og enn et CoA.

Se: samsvar for matkontaktemballasje; samsvarserklæring under PPWR

Førsteprøvekontroll (FAI; DE Erstmusterprüfung)

Førsteprøvekontroll er en fullstendig kontroll av de første enhetene fra et nytt verktøy, en ny prosess eller en ny jobb mot alle krav i tegningen og spesifikasjonen, og dekker mål, materiale, trykk, funksjon og dokumenter. I emballasjesammenheng følger den vanligvis etter oppsett av en ny stanseform, begerform eller trykkjobb og godkjennes før resten av kjøringen fortsetter. FAI-rapporten registrerer hver målt verdi mot sin toleranse og blir en referanse for senere partier.

Referanseprøve (golden sample; master sample; DE Referenzmuster)

En referanseprøve (golden sample) er den godkjente, signerte fysiske prøven som produksjon og kontroller måles mot. Den bør finnes i minst to sett, ett hos kjøperen og ett hos produsenten, helst med et tredje til et kontrollbyrå, og lagres bort fra lys og fuktighet fordi papir og trykk endrer seg over tid. Når designet eller spesifikasjonen endres, erstattes referanseprøven i stedet for å bli endret.

Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje

Prosesskontroll under produksjon (IPC; kontrollplan)

Prosesskontroll under produksjon er de kontrollene operatører og kvalitetspersonell gjør under produksjonen, for eksempel fargemålinger, passer, tilstedeværelse av lim, mål, forseglingsstyrke og telling, med definert frekvens. Den fanger opp drift før et helt parti er berørt, noe som gjør den mer effektiv enn sluttkontroll alene. En kontrollplan lister hver kontroll med frekvens, metode, grense og reaksjonen hvis et resultat ligger utenfor grensen.

Kontrollnivå (generelt I, II, III; spesielt S-1 til S-4)

Kontrollnivået i ISO 2859-1 bestemmer hvor stort utvalget er for en gitt partistørrelse: generelle nivåer I, II og III, med II som vanlig standard, der nivå I gir mindre utvalg og nivå III større. Spesielle nivåer S-1 til S-4 bruker svært små utvalg og passer for destruktive, langsomme eller dyre tester som sprengtester, lekkasjetester eller forseglingstester. Nivået avtales, i likhet med AQL-en, før kontrollen.

Grenseprøve (DE Grenzmuster)

En grenseprøve viser den dårligste akseptable tilstanden for en visuell egenskap, for eksempel den lyseste akseptable fargen, den største tillatte flekken eller det sterkeste akseptable vaskebrettmønsteret. Grenseprøver, ofte oppbevart som et par med akkurat akseptabelt og akkurat avvist eksempel, gjør visuell kontroll mindre subjektiv enn skriftlige beskrivelser. De er særlig nyttige for fargetone på kraftpapir og resirkulert kartong og for kosmetiske trykkfeil.

Avviksrapport (NCR; avvik)

Et avvik er enhver svikt hos produkt eller prosess i å oppfylle et spesifisert krav, registrert i en avviksrapport (NCR) med parti, mengde, dokumentasjon og klassifisering. Avviksrapporten utløser avgrensning (containment), altså umiddelbare tiltak som å sette lager i karantene eller sortere for å hindre at dårlig produkt når bruk, etterfulgt av rotårsaksanalyse og CAPA, og den er grunnlaget for enhver kreditt, omarbeiding eller erstatning. En kjøpers reklamasjon til en leverandør, på tysk en Reklamation, åpner vanligvis en slik rapport.

PPAP-lignende godkjenning (godkjenning av produksjonsdel)

En PPAP-lignende godkjenning tilpasser bilindustriens Production Part Approval Process til emballasje: før serieleveranse leverer leverandøren en dokumentasjonspakke, typisk tegninger og stansetegning, materialspesifikasjoner og erklæringer, testresultater, målinger fra første enhet, prosessflyt, kontrollplan og godkjente prøver, og kjøperen signerer den. Store kjeder og merkeeiere bruker den for nye varer og større endringer. En senere endring av materiale, papirfabrikk, produksjonssted eller verktøy utløser normalt en ny godkjenning.

Produksjonsprøve (PPS; pre-production sample)

En produksjonsprøve (PPS) er en trykt prøve laget med kjøperens trykkfil på tiltenkt materiale før hovedkjøringen, brukt til å godkjenne utseende, trykk og funksjon. Hvis den lages med en annen prosess enn produksjonen, for eksempel digitaltrykk i stedet for fleksotrykk, kan fargen avvike fra den endelige kjøringen, så fargekritiske jobber legger til en fargeutstrykning eller et prøvetrykk. Den signerte PPS-en, eller en produksjonsprøve godkjent etter den, blir vanligvis referanseprøven (golden sample).

Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje

Kontroll før forsendelse (PSI; sluttkontroll med stikkprøve)

En kontroll før forsendelse er en AQL-basert kontroll av ferdige, pakkede varer, utført av kjøperens personell eller et tredjepartsbyrå før varene forlater fabrikken, typisk når mesteparten av ordren, ofte 80 % eller mer, er pakket. Den kontrollerer mengde, pakking, merking av ytterkartonger, utseende og funksjon mot spesifikasjonen og referanseprøven. En PSI kan ikke finne feil som bare viser seg i bruk, så den kombineres med funksjonstester som lekkasje-, last- eller falltester.

Tilbakeholdte prøver (arkivprøver; DE Rückstellmuster)

Tilbakeholdte prøver er enheter som holdes igjen fra hvert produksjonsparti i en definert periode, slik at senere reklamasjoner kan kontrolleres mot det som faktisk ble produsert. De lagres med partiidentifikasjon under forhold som ikke endrer dem, og oppbevaringstiden dekker vanligvis holdbarheten til det pakkede produktet med en margin eller et kontraktsfestet minimum. Sammen med partikoder gjør de en reklamasjon om fra en diskusjon til en sammenligning.

Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje

Rotårsaksanalyse (5 Hvorfor; Ishikawa-diagram)

Rotårsaksanalyse er det strukturerte søket etter den underliggende årsaken til en feil i stedet for symptomet, med verktøy som 5 Hvorfor og Ishikawa-diagrammet (fiskebein), som grupperer mulige årsaker under overskrifter som materiale, maskin, metode, mennesker, måling og miljø. I emballasje kan en gjentakende limsvikt spores tilbake til kartongfuktighet, limtemperatur eller linjehastighet i stedet for til limet selv. Den verifiserte rotårsaken er det en CAPA eller 8D må ta tak i.

Spesifikasjonsark (teknisk spesifikasjon)

Et spesifikasjonsark er den avtalte tekniske beskrivelsen av en emballasjevare: mål med toleranser, materialkvalitet og gramvekt, belegg, trykkprosess og fargereferanser, overflatebehandling, påkrevde testverdier med metoder, pakking og merking. Det er dokumentet kontroller, CoA-er og reklamasjoner viser til, så alt som mangler i det, er vanskelig å håndheve. Det har et versjonsnummer og utstedes på nytt, ikke redigeres uformelt, hver gang noe endres.

Se: guide til tilbudsforespørsel (RFQ)

Statistisk prosesskontroll (SPC; Cpk)

Statistisk prosesskontroll (SPC) overvåker en prosess ved å plotte målinger, for eksempel gramvekt, forseglingsstyrke eller passer, på kontrolldiagrammer for å skille normal variasjon fra en reell endring. Prosesskapabilitetsindekser som Cpk sammenligner spredning og sentrering i prosessen med spesifikasjonstoleransen; en Cpk på 1,33 eller mer er et vanlig mål, noe som betyr at prosessen ligger komfortabelt innenfor grensene. Kapabilitetsdata gir mer trygghet over mange partier enn en enkelt CoA-verdi.

Overgangsregler (normal, skjerpet og redusert kontroll)

Overgangsreglene i ISO 2859-1 flytter kontrollen fra normal til skjerpet etter et bestemt antall avviste partier, og fra normal til redusert etter en vedvarende historikk med godkjente partier og stabil produksjon. Skjerpet kontroll bruker strengere akseptansetall, mens redusert kontroll bruker mindre utvalg. Kjøpere som bare bruker normal kontroll, mister deler av beskyttelsen ordningen er utformet for å gi over en serie partier.

Feil: papirposer

Feilnavn som brukes i kontrollsjekklister for SOS-poser, flate poser og bæreposer. Hvordan poser formes, og dermed hvor disse feilene oppstår, beskrives i guiden hvordan papirposer produseres. Trykkfeil som gjelder alle formater, som passerfeil, avsmitting og mottling, er definert i ordlisten for trykk og prepress.

Åpen bunn (svikt i bunnsøm)

En åpen bunn er en papirpose der den limte bunnen åpner seg eller løsner delvis, enten rett fra maskinen eller når posen belastes. Årsaker er manglende lim eller for lite lim, et lim som ikke passer til papiret eller belegget, dårlig brettetrykk og papirfuktighet utenfor avtalt område. Fordi innholdet kan falle ut, klassifiseres åpne bunner som hovedfeil eller kritiske feil og kontrolleres med en belastningstest.

Manglende lim (glue skip)

Manglende lim er et opphold i en limlinje, på en sidesøm, bunn eller hankeforsterkning på en pose eller på en limklaff på en eske, der det ikke er påført lim. Det skyldes tette dyser, slitte limhjul, sprut eller avbrudd ved rullesamlinger, og viser seg som sømmer som åpner seg eller forsterkninger som løsner. Limdeteksjonssystemer på videreforedlingsmaskiner avviser mange tilfeller, men utvalgskontrollen sjekker likevel sømmer ved å åpne dem for hånd.

Feil på sidefals (usentrert eller skjev sidefals)

Feil på sidefals er poser der sidefalsene er brettet usentrert, ujevne i dybde eller skjeve, slik at posen ikke står rett, for- og bakpanelet har ulik bredde og trykket går ut på sidefalsen. De skyldes innstillinger i slangeformingen og papirets oppførsel og påvirker hvordan SOS-poser åpner seg og stables i dispensere. Dybden på sidefalsen kontrolleres mot måltoleransen i spesifikasjonen.

Se: SOS-poser

Hank som løsner (hankeløsning)

Når en hank løsner, trekkes en snodd eller flat papirhank av en belastet pose, enten fordi forsterkningen løsner fra posens vegg eller fordi hanken rives ut av forsterkningen. Årsaker er utilstrekkelig eller feilplassert lim, svakt forsterkningspapir eller posepapir, hanker plassert for nær øvre brett og laster over posens dimensjonerte grense. Den kontrolleres med en statisk eller dynamisk hankebelastningstest ved definert vekt, og svikt er hovedfeil.

Se: hanktyper for papirposer

Avvik mellom trykk og kutt (kuttlengdevariasjon)

Avvik mellom trykk og kutt er at det trykte motivet flytter seg i forhold til skjærekantene på en pose, slik at logoer sitter høyere eller lavere enn godkjent eller kuttes gjennom. På rullematede posemaskiner skyldes det papirtøyning, passerkontroll og variasjon i kuttlengde, som også endrer posehøyden. Toleranser oppgis i millimeter og kontrolleres mot referanseprøven.

Forskjøvet slange (forskjøvet sidesøm)

Forskjøvet slange er en forskjøvet eller skjev overlapping av den langsgående sidesømmen som dannes når papirbanen brettes til en slange, og gir en skjev søm, en søm som er synlig på frontpanelet, eller ujevne sidefalser. Det skyldes banestyring, variasjon i papirbredde og foldeinnstillinger. Kraftig forskyvning svekker sømmen og bunnen og er iøynefallende på trykte poser.

Rynker og bretter (slangerynker)

Rynker er utilsiktede bretter i papiret på en pose, typisk langs slangen, nær bunnen eller rundt hankeforsterkninger, forårsaket av ujevn banespenning, fuktighet eller dårlig innstilte foldedeler. Foruten utseendet forstyrrer de trykket, svekker limte områder og kan hindre at poser åpner seg riktig i dispensere eller på automatiske pakkelinjer. Lette rynker er mindre feil, mens rynker på tvers av limlinjer vanligvis er hovedfeil.

Feil: foldeesker og bølgepappesker

Feilnavn for foldeesker, matesker og bølgepappesker. Videreforedlingstrinnene bak dem beskrives i guidene hvordan foldeesker og matesker produseres og hvordan bølgepappemballasje produseres.

Sprekker i rille (rillesprekking; fibersprekking)

Rillesprekking er brudd i belegg, trykk eller fibre langs en brettelinje, og viser seg som en hvit eller brun strek der en foldeeske eller eske brettes. Den skyldes kartong som er for tørr eller for stiv for rillen, rilleverktøy og -kanaler som ikke passer til kartongtykkelsen, brett lagt feil vei i forhold til fiberretningen eller tung trykkfarge og lakk i brettet. Sprekker på synlige paneler er kosmetiske feil eller hovedfeil avhengig av alvorlighet, mens dype fibersprekker svekker selve brettet.

Se: stansetegninger, stanseverktøy og prototyper for foldeesker

Stuking (eskestuking; bølgestuking)

Stuking er lokal eller generell flatklemming av bølgepapp eller esker fra innmatingsvalser i videreforedling, stropping, overlastede paller eller støt under transport. Bølgestuking reduserer tykkelse, stivhet og stablestyrke, ofte uten tydelig synlig skade, og derfor kontrolleres tykkelse og flatstuking på ferdig bearbeidede emner. Stukede hjørner og buede paneler på leverte esker peker vanligvis på kompresjon eller håndteringsproblemer snarere enn kartongkvaliteten alene.

Delaminering (lagseparasjon)

Delaminering er separasjon av lag: liner fra fluting i bølgepapp, lag i kartong, folie fra kartong i laminerte esker eller lag i et fleksibelt laminat. Den viser seg som blemmer, løse liner i kantene eller folie som flasser av, og skyldes svak binding, fuktighet, varme eller overbøying i bretter. Pin-adhesjon, indre bindestyrke og bindestyrke i laminat måler den underliggende styrken.

Fiberstøv og englehår (angel hair)

Fiberstøv og englehår er løse fibre og tynne papirtråder som blir igjen på stansede kanter og inne i esker på grunn av sløve kniver, slitte stansekniver, dårlig utbrytning eller frynsete bruer. De forurenser produkter, særlig mat og elektronikk, og kan føre til avvisning ved mattrygghetsrevisjoner. Skarpe verktøy, effektiv utbrytning og støvavsug holder dem under kontroll.

Fiskehale og varierende gap (fabrikkskjøt)

En fiskehale er en foldet eske der panelene er forskjøvet slik at kantene i lukkeenden danner en V i stedet for å møtes rett, og gapvariasjon er et skjøtegap som er bredere i den ene enden enn i den andre. Begge skyldes skjev folding eller liming på foldelimmaskinen, unøyaktig rilling eller emner som er skåret ut av vinkel. De skaper problemer på automatiske oppreisnings- og lukkelinjer og kan få limte skjøter til å åpne seg.

Limsvikt (dårlig lim; pop-open)

Limsvikt er en sidesøm på en foldeeske, en automatbunn eller en fabrikkskjøt i en eske som åpner seg, enten umiddelbart eller senere i lagring eller bruk; en pop-open er en limt skjøt som spretter fra hverandre når den flate esken reises. Årsaker er manglende lim, for lite eller uegnet lim, lakk eller belegg i limområdet, for kort pressetid og kartongfuktighet. Den klassifiseres som hovedfeil og kontrolleres ved å rive limte skjøter opp, der fiberrift tvers over skjøten viser god binding.

Feil på bruer (for sterke eller for svake)

Bruer (nicks eller ties) er små uskårne punkter i en stanseform som holder emnene i arket frem til utbrytning. Bruer som er for sterke, gir revne kanter og lo når emnene brytes ut, mens for svake bruer lar emner falle ut for tidlig og kjøre seg fast i foldelimmaskinen. Plasseringen av bruene påvirker også utseendet, fordi hver bru etterlater et lite merke på den ferdige kanten.

Skjev brett (brett ute av vinkel)

Et skjevt brett er en brettelinje som går i vinkel til den tiltenkte rillen, eller et panel som er brettet ut av vinkel, slik at esken ikke danner et rett rektangel og lukkeklaffer kolliderer eller gaper. Årsaker er emner som er feilmatet inn i foldelimmaskinen, riller som ikke passer til kartongen og stansing som er ute av passer med trykket. Skjevhet måles som forskjellen mellom diagonalene eller som vinkelavvik på reiste prøver.

Planhetsavvik (warp; bue; vridning; krølling)

Planhetsavvik er at et ark, et emne eller en bølgepapp avviker fra å være plan, og viser seg som bue langs eller på tvers av arket, vridning eller S-formet krølling. I bølgepapp skyldes det fuktforskjeller mellom linerne under og etter produksjonen; i kartong skyldes det ujevn fuktighet eller ensidige belegg og laminater. Emner med planhetsavvik mates feil i trykk, stansing, foldelimmaskiner og automatiske pakkemaskiner, så planhet spesifiseres ofte som maksimalt avvik over en oppgitt lengde.

Vaskebrettmønster (washboarding; DE Waschbretteffekt)

Vaskebrettmønster er et synlig bølgemønster på trykt bølgepapp der linerne følger bølgene under, mest merkbart med grove bølger, lette liner og mørkt eller blankt heldekkende trykk. Det er en kosmetisk feil som vurderes mot en grenseprøve, fordi noe bølgemønster er normalt for hver bølgetype. Finere bølger, tyngre liner, forhåndstrykk (pre-print) eller litholaminering reduserer det.

Se: trykk på pizzaesker

Feil: begre og beholdere

Feilnavn for pappbegre og runde eller firkantede matbeholdere. Forming og forsegling beskrives i guiden hvordan pappbegre og beholdere produseres.

Lekkasje i bunn (svikt i bunnforsegling; knurl-lekkasje)

Lekkasje i bunn er væske som siver ut gjennom skjøten mellom bunnskiven og sideveggen på et beger eller en beholder, som varmeforsegles og deretter knurles under trykk for å låse den. Årsaker er utilstrekkelig varme eller trykk, usentrerte bunnskiver, beleggfeil ved forseglingen og uegnede kombinasjoner av kartong og belegg. Lekkasjer i bunn er kritiske feil eller hovedfeil for drikke og supper og oppdages med lekkasje- og varmfyllingstester.

Beleggfeil (nålehull, sprekker, hulrom)

Beleggfeil er brudd i PE-, PLA- eller dispersjonsbarrieren på begerkartong og beholderkartong, for eksempel nålehull, sprekker i bretter, hulrom og tynne områder, som lar væske nå fibrene. De viser seg som fuktige flekker, misfarging eller oppbløtte vegger, ofte først etter flere minutters kontakt med varm væske. Fargepenetrasjon og varmfyllingstester avdekker dem.

Se: belegg i pappbegre

Lekkende sidesøm (sømlekkasje)

En lekkende sidesøm er et beger eller en beholder som mister væske langs den vertikale overlappingen der sideveggsemnet er forseglet til en kon, oftest nær øvre eller nedre ende av sømmen. Årsaker er dårlig varmeforsegling, kantsuging ved den eksponerte kartongkanten og feiljusterte emner. Lekkasjer i sidesøm testes med farget vann og med ekte drikke ved serveringstemperatur, og er hovedfeil eller kritiske feil.

Ut av rund form (ovalitet)

Et beger eller en beholder som er ut av rund form, har en kant eller kropp som er oval i stedet for sirkulær, målt som forskjellen mellom største og minste diameter. Det skyldes forming, lagring under last eller fuktighet, og det hindrer lokk i å passe og tette riktig. Ovalitet kontrolleres sammen med kantdiameter mot lokkets toleranser.

Kantfeil (ufullstendig rulling; sprukket eller splittet kant)

Kantfeil er feil i den rullede kanten på et beger eller en beholder, for eksempel en ufullstendig eller ujevn rulling, en sprekk der kartongen brytes under rulling, en splitt ved sidesømmen eller en flattrykt kant. De svekker kanten, gir dårlig lokkpasning eller lekkasje, og kan kjennes ru mot leppene. Kantprofil og diameter kontrolleres ved førsteprøvekontroll og under produksjon.

Feil: folier, plastposer og pouches

Feilnavn for blåste og støpte folier, trykte poser og laminerte pouches. Produksjonstrinnene beskrives i guidene hvordan plastposer og folie produseres og hvordan pouches og laminater produseres.

Blokking (DE Blocken)

Blokking er uønsket vedheft mellom lag av folie på en rull eller mellom stablede poser, slik at de er vanskelige å skille eller åpne. Det skyldes svært glatte overflater, varme og trykk under lagring, for lite antiblokkmiddel, overbehandling eller restløsemiddel. Det kontrolleres ved å åpne poser eller måle kraften som trengs for å skille folielag, og er en hovedfeil der poser åpnes for hånd i høyt tempo.

Krølling (folie- og laminatkrølling)

Krølling er tendensen hos en folie, et laminat, et lokk eller en pose til å rulle seg opp i stedet for å ligge flatt, forårsaket av spenninger bygget inn under ekstrudering, orientering eller laminering eller av lag som reagerer ulikt på varme og fuktighet. Krøllet folie mates dårlig på pakkemaskiner, og krøllede pouches og lokk er vanskelige å fylle og forsegle. Den vurderes ved å måle løftet eller radiusen på en utskåret prøve.

Geler og fiskeøyne (DE Stippen)

Geler, eller fiskeøyne, er små klare eller ugjennomsiktige klumper i plastfolie dannet av usmeltet, tverrbundet eller forurenset polymer, ofte omgitt av en uttynnet sone som ser ut som et øye. De ødelegger trykk, kan bli nålehull eller svake punkter under belastning og er hyppigere i folier med resirkulert innhold. Antall geler per areal måles med optiske skannere på ekstruderingslinjen eller ved visuell kontroll mot en grenseprøve.

Nålehull (folie)

Nålehull er bittesmå hull gjennom en folie, metallfolie eller et laminat, forårsaket av geler eller forurensninger som brister når folien strekkes, av bøyesprekker, av slitasje eller av skarpe produkter. I barriereemballasje kan ett enkelt nålehull ødelegge holdbarheten, så nålehull finnes med fargepenetrasjon, lysbord eller elektrisk deteksjon. Tynne metallfolier og laminater som bøyes gjentatte ganger, er mest utsatt.

Forseglingsfeil (svak forsegling; kanallekkasje; brent forsegling)

Forseglingsfeil omfatter varmeforseglinger som ikke holder: svake forseglinger åpner seg under last, kanallekkasjer er smale uforseglede baner gjennom rynker eller fastklemt produkt, og brente eller overforseglede forseglinger blir sprø og sprekker ved siden av forseglingslinjen. Årsaker er temperatur, trykk eller oppholdstid utenfor forseglingsvinduet, produktforurensning i forseglingsområdet og rynker. Forseglingsfeil finnes med tester av forseglingsstyrke, sprengtester og lekkasjetester og er normalt hovedfeil eller kritiske feil.

Tunnelering (laminattunnelering)

Tunnelering er en laminatfeil der ett lag løfter seg fra et annet i lange, smale hevede kanaler, vanligvis i maskinretning. Den skyldes svak binding kombinert med forskjeller i spenning eller krymping mellom lagene under laminering, herding eller senere oppvarming. Tunneler ødelegger utseendet og kan føre til forseglingsfeil og nålehull.

Slik tar du testbegreper inn i en spesifikasjon

Et kvalitetskrav er bare så nyttig som formuleringen. For hver egenskap som er viktig for pakken, bør en spesifikasjon oppgi metode og utgave, klimatiseringsklima, enhet, om verdien er et minimum, et maksimum eller en målverdi med toleranse, og hvor mange prøver som midles. For kontroll bør den oppgi partidefinisjon, kontrollnivå og AQL per feilklasse, med feilliste og grenseprøver. Dokumentene følger av det: et CoA per parti for målte egenskaper, en samsvarserklæring for matkontakt og en regel for tilbakeholdte prøver og partikoding.

• Materialtester: gramvekt, tykkelse og den styrkeegenskapen som svarer til feilrisikoen (strekkfasthet for hanker, ECT for stabling, sprengfasthet for punktering, forseglingsstyrke for pouches).
• Barrieretester: KIT, Cobb, OTR eller WVTR med oppgitte testbetingelser.
• Funksjonstester på ferdig vare: hankebelastning, lekkasje, varmfylling, lokkpasning, falltest eller ISTA-prosedyre.
• Trykk: fargereferanser med ΔE-formel og toleranse, passertoleranse, gnidnings- eller teiptest der håndteringen er røff.
• Kontroll: AQL, kontrollnivå, feilklasser, referanse- og grenseprøver.
• Dokumenter: CoA, DoC, testrapporter og hvor ofte de fornyes.

Guide til tilbudsforespørsel (RFQ) viser hvor disse linjene hører hjemme i en tilbudsforespørsel, og prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje forklarer hvordan prøver og kontroller planlegges. 9 Packaging er en Istanbul-basert produsent og eksportør av trykt emballasje til bedriftskunder, med erfaring fra levering til hurtigmat- og kjedeorienterte serveringsvirksomheter; testene og toleransene som gjelder for en bestemt ordre, bekreftes ved tilbud og teknisk gjennomgang. Hvis du vil ha en eksisterende spesifikasjon eller et testkrav gjennomgått, kan du sende det via kontaktsiden vår.