Fleksotrykk vs offsettrykk, dyptrykk og digitaltrykk for emballasje

De fire prosessene i én tabell

Fleksotrykk, offsettrykk, dyptrykk og digitaltrykk skiller seg hovedsakelig i hvordan trykkformen lages og hvordan trykkfargen kommer over på materialet. Denne forskjellen styrer oppstartskostnaden, som igjen avgjør hvilket opplag hver prosess blir lønnsom ved.

LPI-verdiene er veiledende og varierer med presse, plateteknologi, materiale og trykkfarge. Et grovt, sugende kraftpapir begrenser enhver prosess; en glatt, bestrøket kartong lar pressen vise sitt beste.

Hvordan fungerer fleksotrykk?

Fleksotrykk trykker fra hevede, fleksible plater. En gravert aniloxvalse doserer en presis film av trykkfarge på platen, og platen overfører den direkte til materialet. Prosessen går raskt på rull, håndterer både sugende og ikke-sugende materialer og er den dominerende prosessen for papirposer, innpakning, servietter, plastfolie og bølgepapp.

Aniloxvalsen er hjertet i flexo: celleantall og cellevolum styrer hvor mye trykkfarge som legges på. Fine aniloxvalser passer til raster og detaljer, mens grove legger på tunge heldekkende flater. En enkelt presse må ofte inngå et kompromiss mellom sterke heldekkende farger og fine toneoverganger. Derfor ser flexo-design med store flate områder og noen få spotfarger utmerket ut, mens fotografiske trykkfiler krever nøye forberedelse.

Plater lages per farge og monteres på hylser eller sylindre. I tyske tilbud står de som Klischees, og platekostnaden som Klischeekosten. De er en engangskostnad per design som kan gjenbrukes ved gjentatte bestillinger hvis trykkfilen ikke endres. Moderne høydefinisjonsplater og plater med flat-top-punkt har redusert forskjellen til offsettrykk betydelig, særlig på folie.

Styrker: hastighet på rull, lav enhetskostnad ved store volumer, fungerer på porøst kraftpapir og på folier, alternativer med vannbaserte og UV-trykkfarger, kan trykke og videreforedle inline (for eksempel trykk og posefremstilling i én gjennomkjøring).

Begrensninger: punktøkning på mykt eller sugende papir, fin tekst og negativ skrift krever minstestørrelser, noe fargevariasjon mellom opplag hvis trykkfarge og anilox ikke kontrolleres.

Typiske produkter: papirbæreposer med eget trykk, takeaway-poser og matvareposer, fettett papir med eget trykk, servietter, plastposer med eget trykk, bølgepappesker trykt med post-print. For detaljer om folie, se trykk på plastposer; for tynne papirtyper til matkontakt, se trykk på fettett papir.

Hvordan fungerer offsettrykk (litho) for emballasje?

Offsettlitografi, i britisk bransjespråk ofte forkortet til «litho», bruker flate plater der bildeområdene tiltrekker seg trykkfarge og de ikke-trykkende områdene tiltrekker seg vann. Det innfargede bildet overføres først («offset») til en gummiduk og derfra til arket. Arkmatet offset gir de skarpeste detaljene og de jevneste toneovergangene av de vanlige prosessene, og er standarden for trykte foldeesker, begeremner og offsettkasjert bølgepapp.

Offsettplater er rimelige sammenlignet med flexoplater eller dyptrykksylindre, men hver jobb krever innkjøring: plater monteres, fargeskruer stilles inn og fargen bringes opp mot målverdi på makulaturark. Den tiden er en fast kostnad per jobb. Arkmatede presser kjører ofte fire prosessfarger pluss én eller to spotfarger og et inline lakkverk for lakk eller vannbasert lakk.

Offset trenger en glatt, jevn overflate. Bestrøket FBB-kartong og SBS-kartong (helbleket sulfatkartong) passer best; ubestrøket kraftkartong kan trykkes, men ser mykere og mørkere ut. Pappbegre trykkes på flat begerkartong (med arkmatet offset, eller med rulleoffset eller flexo fra rull), stanses til vifteformede emner og formes deretter. Derfor må trykkfilen for begre klargjøres som en forvrengt (buet) layout; artikkelen om trykk på pappbegre tar for seg denne geometrien.

Styrker: fine detaljer og liten skrift, fotografiske bilder, bredt fargeområde med CMYK pluss spotfarger, jevnt gjennom et opplag når pressen er godt kontrollert.

Begrensninger: for det meste kun arkmatet for emballasje (ikke egnet for trykk av ruller til posefremstilling), mindre egnet for folie, innkjøringsmakulatur ved små opplag.

Typiske produkter: foldeesker med eget trykk, burgerbokser og takeaway-bokser i kartong, pappbegre med eget trykk, laminerte premium-bæreposer, offsettkasjerte pizzaesker med eget trykk og forsendelsesesker med eget trykk.

Når gir dyptrykk mening?

Rotasjonsdyptrykk trykker fra metallsylindre med millioner av bittesmå graverte celler; dypere celler bærer mer trykkfarge. Det gir rike, jevne farger og svært myke toner i høy hastighet, men sylindrene er dyre. Derfor lønner dyptrykk seg ved lange, repeterende opplag, hovedsakelig på folie til fleksibel emballasje.

Hver farge trenger sin egen sylinder, gravert elektromekanisk eller med laser og vanligvis forkrommet for holdbarhet. Sylindrene tåler svært lange opplag og holder fargen stabil fra første til siste meter, og derfor bruker store merkevarer innen snacks, kaffe og konfekt dyptrykk til poser og laminerte innpakninger. Dyptrykk håndterer løsemiddelbaserte og vannbaserte trykkfarger og kan gi baksidetrykk på klar folie som senere lamineres, noe som beskytter trykkfargen.

Ulempen er bindingen. En designendring betyr nye sylindre, og kostnaden for et sylindersett gir bare mening når volumet for ett enkelt design er stort. For mange mellomstore merkevarer når moderne HD-flexo på folie nå sammenlignbar kvalitet til lavere oppstartskostnad.

Typiske produkter: ståposer med eget trykk og laminerte folier, enkelte papirposer og gaveinnpakninger med høyt volum, liner til bølgepapp med forhåndstrykk (pre-print).

Er digitaltrykk godt nok for emballasje?

Ja, for mange bruksområder. Digitale presser (inkjet eller toner) trykker direkte fra filen uten plater eller sylindre, så oppstartskostnaden er minimal og hvert ark kan være forskjellig. Kvaliteten på egnede materialer kan matche offset, men enhetskostnaden holder seg relativt flat når antallet øker. Digitaltrykk er derfor sterkest for små opplag, prototyper, sesongversjoner og markedstester.

Digitaltrykk er også måten mange leverandører lager trykte prøver før produksjon, siden samme fil kan trykkes uten verktøy (se prøver og kvalitetskontroll for emballasje). Maskinenes kapasitet varierer mye: noen presser håndterer ark av kartong, noen ruller av etikett eller fleksibel folie, noen ark av bølgepapp. Typen trykkfarge har betydning for matemballasje, siden krav til migrasjon og avsmitting (set-off) også gjelder trykkfarger på den siden som ikke berører maten. Spør leverandøren hvilket trykkfargesystem som brukes og hvilken dokumentasjon som støtter det. Matkontaktaspektet er behandlet i krav til matkontaktmaterialer i emballasje.

Styrker: ingen platekostnader, rask omstilling, variabel data og versjonering, realistiske prøver.

Begrensninger: høyere enhetskostnad ved volum, begrenset materialutvalg per maskin, spotfarger simuleres i stedet for å blandes, hvit trykkfarge og metalliske effekter avhenger av maskinen.

Hvordan avgjør oppstartskostnader og opplag valg av prosess?

Totalkostnaden er grovt sagt en fast oppstartskostnad fordelt over opplaget pluss en løpende kostnad per enhet. Digitaltrykk har nesten ingen fast kostnad, men høyest løpende kostnad. Dyptrykk har høyest fast kostnad og lavest løpende kostnad, mens fleksotrykk og offsettrykk ligger imellom. Skjæringspunktene avhenger av format, antall farger og maskin, så de bekreftes i pristilbudet i stedet for å følge faste regler.

Dette er grunnen til at minste bestillingsantall (MOQ) varierer så mye mellom produkter. Logikken bak MOQ er forklart i guiden om hva som bestemmer MOQ for emballasje med eget trykk, og prisstrukturen i guiden om kostnadsdrivere for emballasje med eget trykk.

Hvilken prosess gir mest jevn farge?

Dyptrykk er generelt mest stabilt over et langt opplag, fordi sylindervolumet ikke endres. Offset er svært jevnt når det styres med densitometri eller spektrofotometri. Fleksotrykk kan være svært jevnt med moderne plater og kontrollerte aniloxvalser, men er mer følsomt for materiale og trykkfargens viskositet. Digitaltrykk er repeterbart fra en kalibrert enhet, men ulike digitale maskiner matcher ikke nødvendigvis hverandre.

To praktiske forhold betyr mer enn selve prosessen. For det første materialet: en spotfarge på brunt kraftpapir ser aldri ut som den samme trykkfargen på hvit kartong, uansett presse. For det andre prosessendringer mellom bestillinger: hvis et design flyttes fra digitale prøver til flexo-produksjon, eller fra offset til flexo av kostnadshensyn, må du regne med synlige forskjeller med mindre målverdiene er definert numerisk. Fargemål, toleranser og godkjenning er behandlet i guiden Pantone mot CMYK i emballasje.

Hvilken trykkmetode passer til hvilket emballasjeprodukt?

Formatet avgjør som regel. Som tommelfingerregel trykkes poser, innpakning og servietter med flexo, foldeesker med offset og begre med offset eller flexo, avhengig av design og volum. Laminerte poser i store volumer går i dyptrykk, små opplag og prøver i digitaltrykk. Bølgepapp kan gå flere veier, avhengig av kvalitetskravene.

Silketrykk og bølgepapp: pre-print vs post-print

Silketrykk presser tykk trykkfarge gjennom en sjablong av nett. Det legger på en tung, dekkende film, noe som gjør det nyttig for markante logoer på mørke eller teksturerte materialer, på ferdige poser av non-woven, bomull eller stive materialer, og for spesialeffekter som hevet eller taktil trykkfarge. Metoden er langsom og best egnet for enkle design med få farger; den er sjelden hovedprosessen for engangsemballasje i serveringsbransjen.

Bølgepapp kan trykkes på tre stadier, og dette valget påvirker kvalitet, kostnad og minstevolum:

Valg av prosess: beslutningsregler

Ta utgangspunkt i produktet og antallet, og kontroller deretter om ønsket kvalitet er oppnåelig på det aktuelle materialet. Disse reglene dekker de fleste tilfeller:

• Hvis produktet lages av ruller av papir eller folie (poser, innpakning, servietter, plastposer), kan du regne med flexo, eller dyptrykk bare ved svært høye og stabile volumer.
• Hvis produktet kuttes fra ark av kartong (foldeesker, begre, kartongesker) og krever fotografisk kvalitet eller fin skrift, kan du regne med offset.
• Hvis du trenger færre enn noen tusen stykker, flere versjoner eller en trykt prøve før du forplikter deg, bør du spørre om digitaltrykk.
• Hvis designet bygger på én eller to sterke merkevarefarger med flate områder, gjengir flexo det godt og økonomisk; spar offset til toneoverganger, foto og liten tekst.
• Hvis bestillingen gjentas mange ganger med uendret design, blir engangsverktøy (plater, sylindre) en mindre andel av totalen; hold trykkfilen stabil mellom ombestillinger for å kunne gjenbruke verktøyet.
• Hvis du planlegger å bytte prosess senere (for eksempel digital lansering og flexo-utrulling), bør du definere fargemål numerisk fra start.

Når du ber om pristilbud, bør du oppgi format, materiale, mål, antall farger (og om de er Pantone eller CMYK), trykkdekning, antall per design og forventet årsvolum. Veiledningen om tilbudsforespørsel (RFQ) for emballasje viser alt en produsent trenger, og veiledningen om trykkfiler for emballasje forklarer hvordan du klargjør filene når prosessen er kjent. 9 Packaging, med base i Istanbul, produserer og eksporterer trykt emballasje til bedriftskunder, og trykkprosessen for hvert produkt bekreftes i pristilbudet og den tekniske gjennomgangen. Send opplysningene dine via kontaktsiden vår.

Relatert lesning

• Emballasjeordliste: begreper for papir, kartong, trykk og samsvar
• Ordliste for trykk og prepress i emballasje
• Slik produseres emballasje med eget trykk: guide til produksjonsprosessen