Trykk på plastposer: fleksotrykk, farger og trykkfargens vedheft

Hvordan trykkes plastposer?

De fleste plastposer med trykk lages med fleksotrykk: fleksible fotopolymerplater overfører hurtigtørkende flytende trykkfarge til foliebanen, én plate per farge. Folien trykkes som flat eller slangeformet bane, enten i linje med ekstruderingen eller som et eget trinn, og videreforedles deretter til poser ved sveising, folding av sidefals og stansing.

Typisk rekkefølge:

1. Blåsefolieekstrudering gir en slange av PE-folie i spesifisert bredde, tykkelse og farge.
2. Koronabehandling øker overflateenergien på siden eller sidene som skal trykkes.
3. Fleksotrykk, vanligvis på en CI-trykkpresse (sentralsylinder), der alle fargeverkene trykker rundt én stor sylinder for stabilt register, eller på en stackpresse, der fargeverkene er stablet vertikalt og begge sider av banen kan trykkes i ett gjennomløp.
4. Tørking mellom og etter fargeverkene.
5. Videreforedling: side- eller bunnsveiser, sidefalser, stansing eller sveising av hank, påføring av patch- eller løkkehank, perforering og pakking.

Andre prosesser finnes, men er mindre vanlige for poser. Dyptrykk brukes for svært lange opplag av høykvalitetsfolie, mer til laminerte poser enn til bæreposer. Digitaltrykk på folie er i vekst for korte opplag og prototyper, men er mindre etablert i posekonvertering. Silketrykk brukes for små mengder ferdige poser. Hvordan metodene sammenlignes på tvers av emballasjetyper, er beskrevet i fleksotrykk, offsettrykk, dyptrykk og digitaltrykk sammenlignet.

Hvorfor trenger polyetylen koronabehandling?

Ubehandlet polyetylen har lav overflateenergi, typisk rundt 30-31 dyn/cm, slik at trykkfargen trekker seg sammen i dråper og gnis av. Koronabehandling oksiderer folieoverflaten med en høyspent utladning og øker overflateenergien slik at trykkfargen fukter og binder seg. Trykkerier sikter typisk mot omtrent 38-42 dyn/cm eller høyere, og vannbaserte trykkfarger trenger vanligvis den øvre delen av intervallet.

Det du bør vite som kjøper:

• Behandlingen avtar. Tilsetningsstoffer i folien (for eksempel glidemidler) vandrer til overflaten over tid, og overflateenergien synker. Folie som er behandlet ved ekstrudering og lagret i flere uker, kan trenge ny behandling før trykk.
• Begge sider, hvis begge trykkes. Oppgi om det skal trykkes på én eller to sider, slik at folien behandles tilsvarende.
• Resirkulert folie varierer. PCR-folie kan inneholde tilsetningsstoffer og forurensninger som påvirker behandling og vedheft, så nivåene bør kontrolleres per batch.
• Overbehandling er mulig og kan gi blokking (folielag som fester seg til hverandre) eller påvirke sveisingen.

Slik kontrolleres vedheften

• Dynepenner eller testfarger (for eksempel etter ISO 8296 eller ASTM D2578) viser folieoverflatens overflateenergi før trykk.
• Tapetest: selvklebende tape festes på det herdede trykket og trekkes av; hvis trykkfargen løsner, er vedheften dårlig. ASTM F2252 beskriver en metode som er vanlig for fleksibel emballasje.
• Krølle- og gnitester viser om trykkfargen sprekker når folien bøyes, eller slites i håndteringen.
• Blokkingtest: stabler av trykt folie eller poser presses sammen under varme for å kontrollere at trykkfargen ikke overføres eller fester seg.

Spør leverandøren hvilke tester som brukes ved kvalitetsfrigivelse, og avtal eventuelle særskilte krav, for eksempel motstand mot kulde eller kondens for poser til kjølevarer, ved den tekniske gjennomgangen.

Løsemiddelbaserte eller vannbaserte trykkfarger til plastposer?

Begge fungerer på koronabehandlet PE. Løsemiddelbaserte trykkfarger tørker raskt, fukter folie med lav energi lett og gir sterk vedheft, men avgir flyktige organiske forbindelser som må kontrolleres. Vannbaserte trykkfarger gir lavere utslipp av løsemidler og mindre lukt, men tørker langsommere og krever vanligvis høyere overflateenergi og nøye oppsett av pressen på folie.

UV-herdende fleksofarger er et tredje alternativ på enkelte presser. Valget avhenger av videreforedlerens utstyr, folien og bruksområdet. For poser som kan komme i kontakt med mat trykkes trykkfargen på utsiden, og den må ikke overføres til matsiden ved avsmitting i rullen eller stabelen. Dette omfattes av god produksjonspraksis i forordning (EF) nr. 2023/2006, og EuPIA-retningslinjer og den sveitsiske forordningen om trykkfarger er vanlige referanser. Den tyske trykkfargeforordningen (Druckfarbenverordnung) gjelder fra 1. januar 2027 for trykkfarger på materialer i kontakt med mat. Se samsvar for matkontaktemballasje for dokumentene som er involvert.

Hvor mange farger kan trykkes på en plastpose?

Plastposer trykkes ofte i én til seks spotfarger per side, og flere på enkelte presser. De fleste posedesign bruker én til tre farger, fordi hver farge krever en plate, et fargeverk og gir oppstartsavfall, og færre farger holder register mer pålitelig på tynn folie.

Spotfarger med Pantone-referanse er standardløsningen. Fargen på folie blir ikke helt lik en fargeprøve på bestrøket papir, fordi folien er gjennomskinnelig og grunnfargen skinner gjennom. Godkjenn fargen på et trykt prøveeksemplar av den faktiske folien. Forskjellen mellom spotfarger og firefargetrykk er beskrevet i Pantone og CMYK på emballasje.

Foliefarge og hvit underlagsfarge

På naturlig (gjennomskinnelig) folie ser farger mørkere og mindre mettede ut enn på hvit. Alternativer:

• Hvitpigmentert folie: hele posen er ugjennomsiktig hvit og gir en ren bunn.
• Hvit underlagsfarge: hvit trykkfarge trykkes først under utvalgte farger eller flater, slik at de forblir lyse på klar, farget eller resirkulert folie. Den bruker et fargeverk.
• Farget folie: selve posen farges med masterbatch (fargekonsentrat), og trykk i hvitt eller en kontrastfarge legges oppå. Egner seg for tydelige, kostnadseffektive design.

Resirkulert folie har vanligvis en grå eller off-white tone som forskyver lyse farger. Mer om dette i LDPE, HDPE og resirkulert PE i bæreposer.

Hvorfor er register vanskeligere på plastfolie?

Tynn PE-folie strekker seg under banespenning og av varmen under tørking, slik at posisjonen til hver farge kan forskyve seg litt i forhold til de andre og til posens hank, sveiser og sidefalser. Design som er avhengige av stram passform mellom farger, eller av nøyaktig trykkposisjon i forhold til hanken, må ha toleranse bygget inn.

Designregler som hjelper:

• Trapping: la tilstøtende farger overlappe litt, slik at små forskyvninger ikke gir synlige glipper.
• Unngå hårfine konturlinjer rundt former og tekst; en tynn kontur er det første som avslører registerfeil.
• Hold minste linjetykkelse og tekststørrelse romslig; negativ tekst (utsparing) må være større og tykkere enn på papir. Trykkeriet bekrefter minimumsverdiene for folien og pressen.
• La det være en margin rundt hankeutstansinger, sveiser og falser. Ikke plasser viktig tekst over dem.
• Ved tosidig trykk er innrettingen mellom forside og bakside mindre nøyaktig enn innrettingen mellom farger på samme side.
• Én trykkrapport tilsvarer én pose (bredden på sidesveisposer, lengden på bunnsveisposer), så designet bør fungere selv om posisjonen på posen varierer litt.

Stansetegningen bør vise posens kontur, sveiser, sidefalser, hankeposisjoner og sikre soner. Generell klargjøring av trykkfiler, filformater og korrektur finner du i guiden til trykkfiler for emballasje.

Påvirker trykket gjenvinnbarhet eller regelverksetterlevelse?

Moderat fargedekning på en mono-PE-pose er generelt forenlig med gjenvinning av folie, men kraftig heldekkende trykk, metallfarger og etiketter som ikke er av PE kan redusere kvaliteten på resirkulatet. Teksten på posen må også følge reglene for miljøpåstander.

• Design for gjenvinning: etter EUs emballasjeforordning (PPWR) må emballasje som bringes i omsetning i EU, oppfylle gjenvinnbarhetsklasse A, B eller C fra 1. januar 2030; de detaljerte kriteriene er fortsatt under utvikling, og fargedekning kan være en av faktorene som tas hensyn til i designretningslinjer.
• Påstander og merking: miljøpåstander på posen må være konkrete og dokumenterbare etter direktiv (EU) 2024/825 i EU (gjelder fra 27. september 2026) og CMA Green Claims Code i Storbritannia. Enkelte jurisdiksjoner krever bestemt ordlyd på bæreposer eller gjenbruksposer.
• Markedsregler: det juridiske bakteppet for trykte poser per marked finner du i regelverk for plastbæreposer.

Sjekkliste for trykkfil og trykk på plastposer

• Vektorfil (PDF, AI eller EPS) med skrifter konvertert til konturer og farger oppgitt som Pantone-referanser.
• Stansetegning for posen med sveiser, sidefalser, hankeposisjoner og sikre soner markert.
• Antall farger per side, og om begge sider trykkes.
• Foliefarge (naturlig, hvit, farget, resirkulert) og om det trengs hvit underlagsfarge.
• Fargekritiske merkevareelementer og hvordan de skal godkjennes (trykt prøve på den faktiske folien).
• Bruksforhold: kjølt, fuktig, utendørs, matkontakt eller hard håndtering.
• Påkrevde påstander eller lovpålagt merking for markedet posene skal brukes i.
• Antall per design; hvert ekstra design eller fargeskifte betyr vanligvis nye plater.

Send sjekklisten sammen med filene via huben for plastposer med eget trykk eller kontaktsiden vår. Hankeposisjonene påvirker layouten, så det hjelper å bestemme hanketype først; se hanketyper for plastposer.