Ordliste for emballasjematerialer: papir, kartong, bølgepapp, folie og belegg

Slik bruker du denne ordlisten for emballasjematerialer

Hver oppføring gir begrepet, forkortelsen og, der det hjelper, den tyske (DE), nederlandske (NL) eller amerikanske/britiske (US/UK) varianten, etterfulgt av en definisjon som kan leses for seg: hva materialet eller egenskapen er, hvordan det lages eller måles, og hvorfor det betyr noe i en spesifikasjon. Typiske verdier er merket som typiske fordi fabrikker, folieprodusenter og testmetoder varierer; de bindende verdiene for en ordre kommer fra den avtalte spesifikasjonen og leverandørens datablader, bekreftet ved tilbud og teknisk gjennomgang. Der en annen veiledning fra 9 Packaging dekker et tema i dybden, lenker oppføringen dit.

Denne siden er én av fem underordlister under emballasjeordlisten, som samler korte definisjoner av de vanligste begrepene på tvers av alle temaer. Begreper for trykk og prepress finner du i ordlisten for trykk og prepress, maskin- og prosessbegreper i ordlisten for videreforedling og produksjon, testmetoder og feil i ordlisten for testing og kvalitet, og juridiske begreper, bærekraftsbegreper og handelsbegreper i ordlisten for regelverk, bærekraft og handel.

Tabellen viser hvordan vanlige spesifikasjonslinjer tolkes med begrepene nedenfor.

Fiber og masse

Hvordan trevirke og returpapir blir til fiberen i emballasje, og begrepene for massefremstilling og bleking som står i fabrikkenes deklarasjoner. Sammenligning på kvalitetsnivå finner du i papirkvaliteter til emballasje.

Bleket og ubleket masse (DE: gebleicht / ungebleicht)

Ubleket masse beholder den brune fargen fra lignin, det naturlige bindemidlet i trevirke som koking ikke fjerner helt, og er grunnlaget for brunt kraftpapir, kraftliner og kraftkartong. Bleket masse har fått resterende lignin fjernet eller lysnet i en flertrinns blekesekvens, og gir hvit fiber til overflater med høye krav til trykk eller matkontakt. Bleking koster utbytte og noe styrke, og derfor er ubleket kraftpapir typisk det sterkeste alternativet for en gitt gramvekt.

Kjemisk masse (DE: Zellstoff)

Kjemisk masse er fiber som er skilt fra trevirke ved å koke flis i kjemikalier som løser opp mesteparten av ligninet, slik at det blir igjen lange, fleksible fibre som binder godt. Kjemisk massefremstilling gir typisk omtrent 45-55 % av treet som fiber, mot 90 % eller mer for mekanisk masse, så den koster mer per tonn, men gir langt høyere styrke per gram. De to kjemiske prosessene er kraft (sulfat) og sulfitt; kraft dominerer i emballasjekvaliteter.

CTMP (kjemitermomekanisk masse)

CTMP er masse som lages ved å impregnere flis med et mildt kjemikalie, typisk natriumsulfitt, dampe den og deretter male den under trykk. Den beholder det høye utbyttet til mekanisk masse (rundt 90 %), men gir renere, stivere fibre som bygger et voluminøst ark. CTMP er vanlig mellomlag i FBB-kartong og enkelte væskekartonger, og den er hovedgrunnen til at FBB er stivere per gram enn SBS-kartong.

Se: FBB, SBS eller WLC

Avsvertet masse (DIP)

Avsvertet masse er resirkulert fiber der trykkfargen er fjernet, vanligvis ved flotasjon og vasking, slik at massen blir lysere og renere. Den brukes i tissue, avispapir og de hvite topplagene i enkelte resirkulerte kartonger og linere. Avsverting fjerner mye av trykkfargen, men ikke alle rester, så bruk til matkontakt avhenger fortsatt av en vurdering av det ferdige materialet.

ECF- og TCF-bleking (elementært klorfri; totalt klorfri)

ECF-bleking (elementært klorfri) bruker klordioksid i stedet for klorgass og er den dominerende metoden for bleket kjemisk masse i verden. TCF-bleking (totalt klorfri) bruker ingen klorforbindelser i det hele tatt, men baserer seg på oksygen, ozon og hydrogenperoksid. Begge oppgis i fabrikkenes deklarasjoner; noen merkevareeiere spesifiserer den ene eller den andre i bærekraftspolicyer.

Kraftmasse (sulfatmasse; DE: Sulfatzellstoff; US: sulfate)

Kraftmasse er kjemisk masse som lages ved å koke flis i en løsning av natriumhydroksid og natriumsulfid, der kjemikaliene gjenvinnes og brukes på nytt i fabrikken. Prosessen bevarer fiberstyrken, noe som har gitt kraftpapir navnet, fra det tyske og svenske ordet for styrke. Den kalles sulfatmasse fordi natriumsulfat brukes som tilsetningskjemikalie i gjenvinningssyklusen; «sulfat» og «kraft» betegner samme prosess, som i helbleket sulfatkartong (SBS).

Se: papirkvaliteter til emballasje

Mekanisk masse (slipmasse, TMP; DE: Holzstoff)

Mekanisk masse lages ved å slipe stokker mot en stein (slipmasse) eller male flis mellom skiver (termomekanisk masse, TMP), slik at fibrene skilles med kraft i stedet for kjemi. Utbyttet er typisk 90 % eller mer, og massen er voluminøs og ugjennomsiktig, men den beholder ligninet, så den er svakere enn kjemisk masse og gulner i lys. I emballasje finnes den hovedsakelig i mellomlagene i FBB-kartong.

Ikke-trebasert fiber

Ikke-trebasert fiber er masse fra andre planter enn trær, for eksempel bagasse fra sukkerrør, bambus, hvetehalm, siv eller bomullslinters. Den brukes mye i servise av støpt fiber og i enkelte papirtyper; fiberlengde, styrke og renhet varierer med planten og massefremstillingen. En ikke-trebasert kilde gjør ikke i seg selv et produkt komposterbart, PFAS-fritt eller mindre miljøbelastende; det avhenger av tilsetningsstoffer, belegg og forsyningskjede.

OCC (brukt bølgepapp)

OCC er brukte bølgepappesker som samles inn for gjenvinning, og den største enkeltkilden til resirkulert fiber til testliner, resirkulert fluting og resirkulerte kraftpapirer. De lange, kraftbaserte fibrene gjør den verdifull, men kvaliteten varierer med forurensning, fuktighet og hvor mange ganger fiberen allerede er gjenvunnet. OCC-prisene følger etterspørselen og påvirker direkte kostnaden for resirkulert papir til bølgepapp.

Sorter av returpapir (EN 643)

EN 643 er den europeiske standardlisten over sorter av papir og kartong til gjenvinning, og definerer kategorier som blandet papir, bølgepappemballasje, aviser og høyverdig hvitt papir. Fabrikkene kjøper returpapir etter disse sortene, som setter grenser for forbudte materialer og komponenter som ikke er papir. Utformingen av emballasjen påvirker hvilken sort den brukte varen havner i, og om fabrikkene tar den imot.

Resirkulert fiber (returfiber; DE: Recyclingfaser, Altpapierfaser)

Resirkulert fiber er masse laget av returpapir og -kartong ved oppslutning, sikting og rensing, og noen ganger avsverting. Den reduserer materialkostnad og miljøbelastning, men gir mindre styrke per gram og mer nyansevariasjon, og den kan bære rester som mineraloljehydrokarboner fra tidligere trykk, så direkte matkontakt krever vanligvis en vurdering eller en funksjonsbarriere. Fibrene blir kortere og stivere for hver gang de gjenvinnes, noe som begrenser hvor mange sykluser de tåler.

Se: papirkvaliteter til emballasje; mineraloljebarrierer og foldeesker egnet for matkontakt

Maling (raffinering; DE: Mahlung)

Maling, på engelsk refining eller beating, er mekanisk behandling av masse mellom stenger på roterende skiver, som river opp og fnugger fiberoverflaten slik at fibrene binder tettere i arket. Mer maling øker densitet, strekkfasthet og glatthet og reduserer porøsitet, mens rivestyrke og bulk vanligvis faller etter et visst punkt. Malegraden måles som avvanningsmotstand i Schopper-Riegler-grader (ISO 5267-1) eller Canadian Standard Freeness (ISO 5267-2); fettett papir og glassinpapir får fettbestandigheten sin fra svært intensiv maling.

Bartre- og løvtrefiber (langfiber og kortfiber; DE: Langfaser, Kurzfaser)

Fiber fra bartrær som furu og gran er typisk omtrent 2-4 mm lang, mens fiber fra løvtrær som bjørk, eukalyptus eller akasie typisk er omtrent 1 mm. Langfiber gir riv- og strekkstyrke og er ryggraden i sekkekraftpapir og kraftliner; kortfiber gir glatthet, formasjon og opasitet. De fleste papir- og kartongtyper blander de to for å balansere styrke mot trykkflate.

Sulfittmasse (US: sulfite pulp; DE: Sulfitzellstoff)

Sulfittmasse er kjemisk masse som er kokt med svovelsyrling og bisulfittsalter i stedet for den alkaliske kraftluten. Den er lettere å bleke og male enn kraftmasse, men gir svakere fibre, og andelen av verdens masseproduksjon er nå liten. Den finnes fortsatt i spesialkvaliteter, blant annet enkelte typer fettett papir og glassinpapir, og i dissolvingmasse til celluloseprodukter.

Nyfiber (DE: Frischfaser)

Nyfiber er masse laget direkte av trevirke eller andre planter, ikke av returpapir. Den gir mer styrke per gram, en stabil nyanse og en kjent historikk, og er derfor vanlig å spesifisere for direkte kontakt med fet, fuktig eller varm mat. Ingen regel i EU, Storbritannia eller USA krever nyfiber som sådan; det er én måte å oppfylle kravene til matkontakt på, ved siden av funksjonsbarrierer.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Papirkvaliteter

Navngitte papirkvaliteter som dukker opp i emballasjetilbud. Papir til innpakning av mat sammenlignes i fettett papir, pergament og vokspapir.

Airlaid (airlaid-nonwoven)

Airlaid er en myk, tekstillignende nonwoven av cellulosemasse (fluff) som formes til en bane med luft i stedet for vann og deretter bindes, typisk med lateksbindemiddel eller termoplastfibre. Den er tykkere, mer absorberende og mer tekstillignende enn tissue, og brukes til premiumservietter, absorberende puter og duker. Typen bindemiddel avgjør om produktet oppfører seg som papir i gjenvinning.

Se: 1-lags, 2-lags, 3-lags og airlaid-servietter

Bakepapir (US: parchment paper; DE: Backpapier; NL: bakpapier)

Bakepapir er fettett papir eller vegetabilsk pergament belagt med silikon på én eller begge sider, som gir en non-stick-overflate som typisk tåler ovnstemperaturer opptil omtrent 220-230 °C, avhengig av kvalitet. I USA selges det vanligvis som parchment paper, noe som skaper forveksling med ubelagt vegetabilsk pergament. Det er et slippapir, ikke en takeaway-innpakning, og det kan ikke varmeforsegles.

Se: fettett papir, pergament og vokspapir

Bestrøket papir (C1S, C2S; DE: gestrichenes Papier)

Bestrøket papir har en pigmentbestrykning av fine mineraler som kaolin eller kalsiumkarbonat bundet i et bindemiddel, påført på én side (C1S) eller begge sider (C2S). Bestrykningen fyller fiberoverflaten og gir høyere glatthet, glans og trykkskarphet enn ubestrøket papir. I emballasje brukes det til etiketter, premiuminnpakning og posepapir; en pigmentbestrykning forbedrer trykket, men ikke fett- eller vannbestandigheten, som krever en barriere.

Strekkbart sekkekraftpapir (extensible kraft)

Strekkbart kraftpapir er kraftpapir som komprimeres i maskinretningen på papirmaskinen, en mikrokrepingsprosess som ofte kalles Clupak etter varemerket, slik at det kan strekke seg flere prosent før det brister. Den ekstra strekken øker evnen til å ta opp strekkenergi, så et lettere papir tåler fall og støt som ville revet konvensjonelt kraftpapir. Det er standard for flerlagssekker og brukes noen ganger til kraftige bæreposer.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Glassinpapir (DE: Pergamin)

Glassinpapir er fettett papir som er superkalandrert, presset mellom polerte valser, til det er glatt, tett og gjennomskinnelig, typisk med omtrent 40-90 g/m². Det motstår fett og luft gjennom tettheten og brukes til bakeriposer, mellomlegg, konfekt og, når det er silikonbelagt, som slippark for etiketter. Det kan bli sprøtt i kalde, tørre omgivelser.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Fettett papir (DE: Pergamentersatz, fettdichtes Papier; NL: vetvrij papier)

Fettett papir er papir der fibrene males så intensivt at arket blir tett med svært få porer, slik at det motstår fett gjennom strukturen i stedet for gjennom et belegg. Det er typisk 30-60 g/m², vurdert for fettbestandighet med KIT-testen, og riktig laget trenger det ingen fluorkjemikalier. Det er ikke vanntett og kan ikke varmeforsegles, og behandlingen under produsentansvar varierer mellom ordninger, så det bør spesifiseres etter gramvekt, KIT-nivå og fluorfri status, ikke bare etter navn.

Se: fettett papir med eget trykk; fettett papir, pergament og vokspapir

Fettbestandig papir

Fettbestandig papir er et vanlig basispapir, ofte maskinglasert kraftpapir, som har fått fettbestandighet gjennom et belegg eller en overflatebehandling i stedet for fibermaling. Ytelsen avhenger av at belegget forblir intakt, så falser og bretter kan bli svake punkter. Spesifikasjonen bør oppgi beleggtype, KIT-nivå og bekreftelse på at ingen fluorkjemikalier er bevisst tilsatt.

Se: fettbestandige matvareposer

Kraftpapir (DE: Kraftpapier; NL: kraftpapier)

Kraftpapir er papir av kjemisk masse fra kraftprosessen (sulfat), som holder fibrene lange og sterke. Det leveres ubleket (brunt), bleket (hvitt) eller med resirkulert innhold, i utførelsene MF, MG og sekkekraft, typisk fra omtrent 25 g/m² for lette matvareposer til 150 g/m² eller mer for kraftige bæreposer. Ordet alene sier ingenting om gramvekt, fiberkilde eller overflate, så en kraftspesifikasjon trenger alle tre.

Se: papirkvaliteter til emballasje; brunt, hvitt og resirkulert kraftpapir i poser

MF-kraftpapir (maskinglattet kraftpapir)

MF-kraftpapir er kraftpapir med samme matte struktur på begge sider, avsluttet med lett kalandrering på papirmaskinen. Det er standardmaterialet for bæreposer med hank og SOS-poser, typisk fra omtrent 50-80 g/m² for SOS- og lette takeaway-poser opp til 120-150 g/m² for tyngre handleposer. Den åpne overflaten gir et naturlig uttrykk, men tar opp mye trykkfarge, så fine rastere og liten negativ tekst er vanskeligere å holde.

Se: gramvekt for papirposer

MG-papir (maskinglasert papir; MG-kraftpapir)

MG-papir er papir som tørkes mot en stor, polert, dampoppvarmet Yankee-sylinder, som gir én glatt og blank side og én ru side. Det er vanligvis rundt 25-60 g/m² og er standard basis for diskposer, sandwichposer og bakeriposer og mange innpakninger til mat. Den glaserte siden trykker skarpere og holder fett litt bedre ute enn MF-kraftpapir, men MG-papir alene er ikke fettett.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Resirkulert kraftpapir (resirkulert brunt papir)

Resirkulert kraftpapir er en handelsbetegnelse for brunt emballasjepapir laget helt eller i hovedsak av returfiber, vanligvis OCC og brukte kraftpapirer, i stedet for ny kraftmasse. Det har lavere styrke per gram og mer variasjon i nyanse og flekker enn kraftpapir av nyfiber, så poser trenger ofte en tyngre gramvekt for samme belastning. Enkelte jurisdiksjoner i USA setter minstekrav til forbrukerresirkulert innhold i papirbæreposer, noe som gjør andelen resirkulert innhold til en del av spesifikasjonen der.

Se: brunt, hvitt og resirkulert kraftpapir i poser; regelverk for papirposer etter marked

Sekkekraftpapir (DE: Sackkraftpapier)

Sekkekraftpapir er sterkt, porøst kraftpapir av lang nyfiber fra bartre til flerlagssekker, typisk 70-120 g/m². Det er utviklet for høy strekkenergiabsorpsjon (TEA), slik at en fylt sekk tåler fall, og for høy luftgjennomtrengelighet, slik at sement- eller melsekker slipper ut luft under fylling. Det fås i standard og strekkbare kvaliteter og setter målestokken for hva «sterkt kraftpapir» betyr, selv om trykt detaljhandelsemballasje sjelden trenger det.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Tissue (DE: Tissue, Hygienepapier)

Tissue er svært lett, mykt og absorberende papir, vanligvis godt under 30 g/m² per lag, tørket på en Yankee-sylinder og skrapet av med en krepeskrape som gir bulk og strekk. Det brukes til servietter, håndklespapir og silkepapir til innpakning, og lagene kombineres og preges for tykkelse og mykhet. Våtstyrkemidler brukes i enkelte kvaliteter slik at servietter holder sammen når de er fuktige.

Se: 1-lags, 2-lags, 3-lags og airlaid-servietter

Vegetabilsk pergament (DE: Pergament, Pergamentpapier)

Vegetabilsk pergament er papir som føres kort gjennom et svovelsyrebad som gelatinerer og smelter sammen overflatefibrene, og deretter vaskes og tørkes. Det har høy våtstyrke, svært god fettbestandighet og tåler koking og baking, og det er dette det tyske ordet Pergament egentlig beskriver. Det koster vanligvis mer enn fettett papir og brukes der våtstyrke eller varmebestandighet trengs uten belegg.

Se: fettett papir, pergament og vokspapir

Vokspapir (US også deli paper)

Vokspapir er et lett papir behandlet med parafin eller en annen voks, som gir god vann- og fuktbestandighet, men liten varmetoleranse fordi voks mykner og smelter. I USA er «deli paper» en handelsbetegnelse for lette ark til matdisken, egnet for matkontakt, som vanligvis er tørt vokspapir, men noen ganger fettett papir, så materialet bør oppgis. Kraftig voksbehandlet papir repulperes dårlig.

Se: fettett papir, pergament og vokspapir

Hvitt kraftpapir (bleket kraftpapir)

Hvitt kraftpapir er kraftpapir laget av bleket kraftmasse, som gir en ren hvit base for lyst trykk og et friskt uttrykk på matvareposer. Det er typisk noe svakere enn ubleket kraftpapir med samme gramvekt og koster mer. Farger trykker lysere og nærmere målverdien på hvitt kraftpapir enn på brunt, der basenyansen dempes og forskyver fargene.

Se: brunt, hvitt og resirkulert kraftpapir i poser

Papiregenskaper og enheter

Målingene som står i et datablad for papir eller kartong. Testmetoder for styrke og barriere er definert i ordlisten for testing og kvalitet.

Basisvekt (US; lb per ream)

Basisvekt er den amerikanske måten å oppgi papirvekt på: vekten i pund av et ream av en definert størrelse. For posepapir er reamet 3 000 kvadratfot, så 1 lb er omtrent 1,63 g/m² og et posepapir på 50 lb omtrent 81 g/m²; kartong oppgis ofte per 1 000 kvadratfot, der 1 lb er omtrent 4,88 g/m². Andre sektorer bruker andre ream-størrelser, så bekreft grunnlaget før du regner om.

Se: gramvekt for papirposer

Lyshet (ISO-lyshet; DE: ISO-Weißgrad)

Lyshet er prosentandelen blått lys (rundt 457 nm) som papiret reflekterer, målt som ISO-lyshet etter ISO 2470-1 eller, i Nord-Amerika, ofte som TAPPI-retningsbestemt (GE) lyshet. Kartong av fullbleket kjemisk masse når typisk høy lyshet, mens ubleket kraftpapir og resirkulerte kvaliteter ligger langt lavere. Optiske blekemidler øker målt lyshet; spesifikasjoner for matkontakt krever ofte at de ikke migrerer.

Bulk (spesifikt volum; DE: spezifisches Volumen)

Bulk er tykkelse delt på gramvekt, uttrykt i cm³/g, og beskriver hvor tykt et ark er for vekten. Typiske verdier er omtrent 1,4-1,7 cm³/g for FBB-kartong, 1,2-1,35 for SBS-kartong og 1,3-1,5 for WLC-kartong. Fordi stivheten øker bratt med tykkelsen, kan en kartong med høy bulk nå samme stivhet ved lavere gramvekt, noe som reduserer materialvekten.

Se: FBB, SBS eller WLC

Tykkelse (caliper; DE: Dicke; NL: dikte; US: points, pt)

Tykkelse er tykkelsen på papir eller kartong, vanligvis oppgitt i mikrometer (µm) og målt etter ISO 534; amerikanske videreforedlere oppgir kartong i points, der 1 pt = 0,001 tomme = 25,4 µm. Bøyestivheten øker omtrent med tredje potens av tykkelsen, så to kartonger med samme g/m² kan prestere svært ulikt. En lavere pris på en kartong med lavere tykkelse er derfor ikke et tilbud som kan sammenlignes direkte.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Kalandrering og superkalandrering

Kalandrering fører papir eller kartong gjennom nipper mellom valser for å glatte overflaten og jevne ut tykkelsen, på bekostning av noe bulk. Superkalandrering bruker en stabel av vekslende harde og myke valser under høyt trykk og er det som gjør fettett papir til tett, gjennomskinnelig glassinpapir. Kraftigere kalandrering gir bedre trykk og bedre evne til å holde fett ute, men et tynnere, mindre stivt ark for samme gramvekt.

Densitet (tilsynelatende densitet)

Densitet er gramvekt delt på tykkelse, uttrykt i g/cm³, og er det inverse av bulk. Voluminøse kartonger og åpne kraftpapirer ligger godt under 1 g/cm³, mens sterkt malte og kalandrerte papirer som glassinpapir nærmer seg eller overstiger det. Høyere densitet betyr vanligvis bedre trykkskarphet og bedre evne til å holde fett ute, men mindre stivhet per gram.

Tørrstyrke (tørrstyrkemidler)

Tørrstyrke er styrken til papir i normal, kondisjonert bruk, hovedsakelig strekk-, sprengnings- og kompresjonsstyrke. Fabrikkene øker den med maling og med tørrstyrkemidler som kationisk stivelse, karboksymetylcellulose eller syntetiske polymerer, som forbedrer fiberbindingen. Disse tilsetningene lar en fabrikk nå et styrkemål med mindre fiber eller mer resirkulert innhold.

Fiberretning (maskinretning og tverretning, MD/CD; DE: Laufrichtung; NL: looprichting)

Fiberretningen er retningen papiret beveget seg gjennom papirmaskinen (maskinretning, MD), og de fleste fibrene ligger langs den; tverretning (CD) står vinkelrett på den. Strekkfasthet og stivhet er høyere i MD, mens rivestyrke og fuktekspansjon vanligvis er høyere i CD, så datablader oppgir begge verdier. Videreforedlere legger fiberretningen i stansetegningen eller poserøret slik at bretter, hanker og stive paneler går riktig vei.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Gramvekt (g/m²; DE: Grammatur, Flächengewicht; NL: grammatuur)

Gramvekt er massen til én kvadratmeter papir eller kartong, oppgitt i gram per kvadratmeter (g/m²) og målt etter ISO 536. Det er verdien papir handles på, den viktigste kostnadsdriveren for materialet og grunnlaget for rapportering av emballasjevekt under ordninger for produsentansvar. Gramvekt beskriver ikke tykkelse; det gjør tykkelsen (caliper).

Se: papirkvaliteter til emballasje; gramvekt for papirposer

Fuktinnhold (DE: Feuchtegehalt)

Fuktinnhold er andelen vann i papir eller kartong etter vekt, målt ved ovnstørking etter ISO 287 og typisk omtrent 5-9 % ved levering, avhengig av kvalitet og klima. Papir tar opp og avgir fukt etter omgivelsesluften, noe som endrer dimensjoner, stivhet og kompresjonsstyrke. Er kartongen for tørr, sprekker den i falsen; er den for fuktig, krøller den seg, buler eller mister stablestyrke.

Opasitet (DE: Opazität)

Opasitet er papirets evne til å skjule det som ligger bak, målt i prosent etter ISO 2471 ved å sammenligne reflektansen over en svart bakgrunn med reflektansen over en stabel av samme papir. Høy opasitet hindrer at trykk skinner gjennom og skjuler innhold som fet mat; gjennomskinnelige kvaliteter som glassinpapir har lav opasitet av design. Fyllstoffer, mekanisk masse og bestrykning øker opasiteten, mens maling og kalandrering reduserer den.

Porøsitet (luftgjennomtrengelighet; DE: Luftdurchlässigkeit)

Porøsitet beskriver hvor lett luft passerer gjennom papir og oppgis som luftgjennomtrengelighet, for eksempel i Gurley-sekunder per 100 ml (ISO 5636-5) eller Bendtsen ml/min (ISO 5636-3). Sekkekraftpapir lages porøst slik at sekker lufter ut under fylling, mens fettett papir og glassinpapir lages nesten tette slik at fett ikke trenger gjennom. Porøsiteten påvirker også hvordan arket mates på vakuummatede maskiner og hvor mye belegg eller trykkfarge det tar opp.

Liming av papir (sizing; masseliming og overflateliming; DE: Leimung)

Liming av papir er en behandling som gjør papiret motstandsdyktig mot gjennomtrengning av vann. Masseliming tilsetter midler som AKD, ASA eller kolofonium i massen slik at fibrene selv frastøter vann, noe som hindrer at væske trekker inn i de skårne kantene på begerkartong; overflateliming påfører stivelse eller lignende i en limpresse for å styrke overflaten og regulere opptak av trykkfarge og belegg. Limingen bremser vannopptaket, målt med Cobb-testen, men gjør ikke papiret vanntett.

Glatthet (DE: Glätte)

Glatthet er hvor jevn papiroverflaten er på den skalaen som betyr noe for trykk, vanligvis målt med luftlekkasjemetoder som Bendtsen (ISO 8791-2) eller Parker Print-Surf (ISO 8791-4), der lavere verdier betyr glattere papir. Glatte overflater trykker finere rastere og skarpere tekst med mindre trykkfarge. Bestrykning og kalandrering øker glattheten; MF-kraftpapir og resirkulerte kvaliteter er ruere.

Normalklima (kondisjonering; ISO 187)

Normalklima er atmosfæren papir og kartong kondisjoneres og testes i: 23 °C og 50 % relativ luftfuktighet etter ISO 187, med 27 °C og 65 % RF som tropisk alternativ. Fordi fukt endrer styrke og dimensjoner, er resultater bare sammenlignbare når prøvene er kondisjonert til samme klima. Datablader som utelater klimaet, bør etterspørres.

Våtstyrke (DE: Nassfestigkeit; NL: natsterkte)

Våtstyrke er styrken papir beholder når det er gjennomvått, vanligvis uttrykt som våt strekkfasthet i prosent av tørr strekkfasthet. Ubehandlet papir beholder bare en liten andel, mens våtstyrkekvaliteter laget med harpikser som polyamidoamin-epiklorhydrin (PAE) beholder betydelig mer. Våtstyrke hjelper servietter, bæreposer i regn og etiketter, men gjør papiret vanskeligere å repulpe.

Hvithet (CIE-hvithet)

Hvithet beskriver hvor hvitt papir ser ut for øyet over hele det synlige spekteret, vanligvis oppgitt som CIE-hvithet (for eksempel etter ISO 11475), og kan ha blålig eller gulaktig tone ved samme lyshet. Det er den mest meningsfulle verdien for å matche kartongens nyanse mellom leverandører. To kartonger med lignende lyshet kan se merkbart ulike ut i hvithet og nyanse, noe som synes på store hvite flater.

Kartong og emballasjekartong

Kartongklasser og oppbygging for esker, begre og matbokser. Valg av kartong til foldeesker er behandlet i FBB, SBS eller WLC.

CKB (belagt ubleket kraftkartong; også CUK, SUS)

CKB, også kalt CUK (coated unbleached kraft) eller SUS (solid unbleached sulphate), er ubleket kraftkartong av nyfiber, ofte med et hvitt bestrøket topplag som kan trykkes i full farge mens innsiden forblir brun. Den er sterk og rivefast for vekten og tåler fuktige forhold godt. Den brukes til takeaway-bokser, drikkeholdere og flerpakninger der styrke og et naturlig kraftuttrykk er ønsket.

Se: takeaway-bokser av kraft- eller hvit kartong

Kaolinbestrykning (pigmentbestrykning; DE: Strich)

Kaolinbestrykning, mer presist pigmentbestrykning, er et lag av fine mineralpigmenter som kaolin og kalsiumkarbonat bundet i et lateks- eller stivelsesbindemiddel og påført trykksiden av kartongen. Kartong kan være enkelt, dobbelt eller tredobbelt bestrøket, med total beleggvekt vanligvis i størrelsesorden 10-30 g/m², for å gi en glatt, hvit og fargemottakelig overflate. Det forbedrer trykket, men er ikke en fett- eller vannbarriere.

Bestrøket og ubestrøket kartong (DE: gestrichen / ungestrichen)

Bestrøket kartong har en pigmentbestrykning på trykksiden, og noen ganger på baksiden, mens ubestrøket kartong viser den bare fiberoverflaten. Bestrøket kartong gir skarpere, lysere trykk og bedre resultater med lakk og foliepreg; ubestrøket kartong har en naturlig, matt følelse og tar opp mer trykkfarge. I kodene i DIN 19303 markerer G en bestrøket overflate og U en ubestrøket.

Begerkartong (cupstock; DE: Becherkarton)

Begerkartong er kartong laget spesielt for å forme begre og runde beholdere, typisk 170-350 g/m², av nyfiber og limt innvendig slik at væske ikke trekker inn i de skårne kantene. Den er belagt på innsiden, og på begge sider for kalde begre, med PE eller en vannbasert dispersjonsbarriere, og må tåle forsegling av sidesømmen, rifling av bunnen og kantrulling. Foldekartonger ser like ut, men er ikke laget for disse formingstrinnene.

Se: papirkvaliteter til emballasje; belegg i pappbegre

DIN 19303 (klassifisering av kartong)

DIN 19303 er den tyske standarden, mye brukt i hele Europa, som klassifiserer kartong med en kode av bokstaver og tall; gjeldende utgave er fra april 2026 og beholder samme kodestruktur. Første bokstav angir overflaten (G bestrøket, U ubestrøket), andre bokstav hovedråvaren (Z helbleket kjemisk masse, C nyfiberkartong med mellomlag av mekanisk masse, T resirkulert med hvit eller kremfarget bakside, D resirkulert med grå bakside), og tallet en underklasse, for eksempel baksidens farge for GC1 (hvit) og GC2 (kremfarget) eller bulk for de resirkulerte klassene GD og GT. Fabrikkene selger merkevareprodukter innenfor hver klasse, så koden identifiserer klassen, og databladet fra fabrikken gir spesifikasjonen.

Se: FBB, SBS eller WLC

FBB-kartong (folding boxboard; GC1/GC2; DE: Faltschachtelkarton)

FBB er flerlags emballasjekartong av nyfiber med ytterlag av bleket kjemisk masse og et voluminøst mellomlag av mekanisk masse eller CTMP, klassifisert som GC1 (hvit bakside) eller GC2 (kremfarget bakside) etter DIN 19303. Den høye bulken gir mer stivhet per gram enn SBS, så den brukes mye til mat- og forbrukerkartonger. Typisk bulk er omtrent 1,4-1,7 cm³/g.

Se: FBB, SBS eller WLC

Gråpapp (chipboard; DE: Graukarton, Graupappe)

Gråpapp er kartong laget helt av resirkulert fiber, grå hele veien og vanligvis ubestrøket, brukt til stive esker overtrukket med trykt papir, bokomslag, bakplater og skillevegger. Den er tett og stiv, men har ingen egen trykkoverflate. I USA betyr chipboard vanligvis denne typen gråpapp, mens white lined chipboard (WLC) i britiske og europeiske spesifikasjoner er en bestrøket emballasjekartong, så begrepet bør bekreftes.

Væskekartong (LPB; DE: Flüssigkeitskarton)

Væskekartong er flerlags nyfiberkartong laget for kartonger til drikke og flytende mat, laminert under videreforedling med polyetylen på begge sider og, for langtidsholdbare produkter ved romtemperatur, et tynt lag aluminiumsfolie. Den trenger høy stivhet, ren smak og lukt og sterk motstand mot kantopptrekk. Fiber utgjør typisk omtrent tre fjerdedeler av vekten til en kartong, mens polymer- og folielagene skilles under gjenvinning.

Kartong (paperboard; DE: Karton; NL: karton)

Kartong er en tyngre, stivere papirkvalitet brukt til esker, begre og bokser. Det finnes ingen enkelt, universell grense, men materiale over omtrent 200-250 g/m² kalles vanligvis kartong; emballasjekartong klassifiseres etter fiber og oppbygging, for eksempel som FBB, SBS, WLC eller CKB. På tysk betyr Karton vanligvis emballasjekartong, mens Pappe betegner tyngre, massive kartonger.

Se: FBB, SBS eller WLC

Lag (flerlagskartong; ply)

Et lag er ett av fiberlagene som formes hver for seg på kartongmaskinen og forenes våte til ett ark. Flerlagsoppbygging lar fabrikken legge ren, bleket fiber ytterst og billigere eller mer voluminøs fiber i midten, som i den typiske trelagsoppbyggingen i FBB og WLC. Bindestyrken mellom lagene har betydning for rilling, liming og motstand mot delaminering.

SBS-kartong (helbleket sulfatkartong; SBB; GZ)

SBS, også kalt SBB (solid bleached board) og klassifisert som GZ etter DIN 19303, er emballasjekartong av bleket kjemisk masse i alle lag, på norsk helbleket sulfatkartong. Den er hvit gjennom hele og tett, typisk med en bulk på omtrent 1,2-1,35 cm³/g, og tar dyp preging, fint foliepreg og skarp stansing. Den er det tradisjonelle valget for premium kosmetikk, legemidler og konfekt; i USA er SBS standardbegrepet for kartong av nyfiber med høy kvalitet.

Se: FBB, SBS eller WLC

WLC-kartong (resirkulert kartong med hvit topp; GD2/GT; US: CRB; DE: Chromoersatzkarton)

WLC er emballasjekartong av resirkulert fiber med hvitt topplag, klassifisert som GD (grå bakside) eller GT (hvit eller kremfarget bakside) etter DIN 19303; GD2 er standardkvaliteten som vanligvis menes med WLC. I USA kalles den coated recycled board (CRB). Den er det økonomiske valget for foldeesker til andre varer enn mat, og brukes til mat bare bak en egnet funksjonsbarriere eller med et produkt som er pakket separat.

Se: FBB, SBS eller WLC; mineraloljebarrierer og foldeesker egnet for matkontakt

Bølgepapp

Papir til bølgepapp, bølgeprofiler og oppbygging. Tykkelsene på bølgeprofilene nedenfor er typiske; nøyaktige verdier avhenger av bølgepappmaskinen og papirene. Kvaliteter til esker er behandlet i bølgepappkvaliteter til forsendelsesesker og E-bølge eller B-bølge i pizzaesker.

A-bølge (A-flute)

A-bølge er den høyeste vanlige bølgeprofilen, typisk omtrent 4,5-5 mm tykk med omtrent 105-125 bølger per meter. Den gir mest demping og stablestyrke fra topp til bunn for en enkel bølgepapp, men har en grov trykkflate. Den er mindre vanlig i Europa i dag enn C-bølge og forekommer hovedsakelig i kraftige kombinasjoner med dobbel eller trippel bølge.

B-bølge (B-flute)

B-bølge er en grov enkelbølge, typisk omtrent 2,5-3,2 mm tykk med omtrent 150-185 bølger per meter, som gir mer stivhet, demping og knusemotstand enn E-bølge. Den brukes mye til store pizzaesker, leveringsesker i USA, tyngre forsendelsesesker og displayer. Bølgetoppene kan synes gjennom heldekkende trykk som vaskebrettmønster (washboarding).

Se: E-bølge eller B-bølge i pizzaesker

Kvalitetsbetegnelse for bølgepapp (for eksempel 125K/125T)

Kvaliteter av bølgepapp skrives ofte som en kort kode som lister papirene fra utsiden til innsiden, med gramvekt og en bokstav for papirtype: K for kraftliner og T for testliner er utbredt, og leverandører legger til egne bokstaver for hvit topp, melert, halvkjemisk eller resirkulert fluting. «125K/125T B-bølge» betyr altså en kraftliner på 125 g/m² utvendig, en testliner på 125 g/m² innvendig og B-bølge imellom, der flutingpapiret noen ganger oppgis separat eller ligger implisitt i leverandørens standard. Konvensjonene varierer mellom selskaper og land, så en sammenligning av tilbud bør angi hvert papir, hver gramvekt og hver bølgeprofil i stedet for å stole på koden.

Se: bølgepappkvaliteter til forsendelsesesker

C-bølge (C-flute)

C-bølge er en middels høy bølgeprofil, typisk omtrent 3,5-4,5 mm tykk med omtrent 120-145 bølger per meter. Det er standardbølgen for transportesker i enkel bølge fordi den balanserer stablestyrke, demping og pappvekt. Den grove overflaten passer for flexotrykk direkte på ferdig bølgepapp (postprint) fremfor fin grafikk.

Papir til bølgepapp (containerboard; DE: Wellpappenrohpapier)

Containerboard er fellesbetegnelsen for papirene som brukes til å lage bølgepapp: linere (kraftliner, testliner og hvite toppkvaliteter) og flutingpapir. Det handles etter gramvekt og styrkeklasse, og prisen driver det meste av materialkostnaden for en bølgepappeske. Fabrikker for containerboard og bølgepappfabrikker er ofte separate virksomheter.

Bølgepapp (DE: Wellpappe; NL: golfkarton; US: corrugated cardboard)

Bølgepapp er en sandwich av flate linere limt til ett eller flere bølgede lag av papir som kalles fluting eller bølgepapir. Enkel bølge har én bølge mellom to linere; dobbel bølge, for eksempel EB, har to bølger og tre linere. Linerne bærer trykket og mesteparten av sprengstyrken, mens flutingen gir tykkelse og kompresjonsmotstand.

Se: bølgepappkvaliteter til forsendelsesesker

Dobbel bølge (EB, BC; DE: zweiwellige Wellpappe)

Dobbel bølge har to bølgede lag og tre linere, og kombinerer to bølgeprofiler som E med B (EB, typisk omtrent 4-5 mm) eller B med C (BC, typisk omtrent 6-7 mm). Den gir mye høyere stablestyrke og punkteringsmotstand enn enkel bølge og brukes til tungt innhold, ytterkartonger for eksport og lange eller røffe transporter. Den fineste bølgen legges vanligvis utvendig for en bedre trykkflate.

Se: bølgepappkvaliteter til forsendelsesesker

E-bølge (mikrobølge)

E-bølge er en fin enkelbølge, typisk omtrent 1,1-1,8 mm tykk med omtrent 290-330 bølger per meter, som gir en glatt trykkflate og god stivhet for tykkelsen. Den er standard for de fleste forsendelsesesker og vanlig for små og mellomstore pizzaesker i Kontinental-Europa. Den tar direkte trykk godt og brukes ofte til litholaminerte detaljhandelsesker.

Se: E-bølge eller B-bølge i pizzaesker

F-bølge (F-flute)

F-bølge er en svært fin bølgeprofil, typisk omtrent 0,8-1,0 mm tykk med 400 eller flere bølger per meter, nær en tykk emballasjekartong i uttrykk. Den brukes til små premiumesker, esker som passer i postkassen og detaljhandelsesker der emballasjekartong ville vært for svak eller en grovere bølge for voluminøs. Den flate overflaten passer for litholaminering og fint trykk.

Bølgeprofil (flute)

En bølge er bølgeformen som dannes i flutingpapiret, og bølgebokstaven beskriver høyde og delingsavstand. Typiske tykkelser for enkel bølge er omtrent 0,5-0,6 mm for N-bølge, 0,8-1,0 mm for F, 1,1-1,8 mm for E, 2,5-3,2 mm for B, 3,5-4,5 mm for C og 4,5-5 mm for A. Bokstavene ble tildelt historisk, ikke i størrelsesrekkefølge, og nøyaktig tykkelse avhenger av bølgepappmaskinen og papirene som brukes.

Se: bølgepappkvaliteter til forsendelsesesker

Fluting (bølgepapir; DE: Wellenstoff)

Fluting er papiret som varmes, dampes og formes til bølger i bølgepappmaskinen, og deretter limes mellom linere. Det er typisk omtrent 90-180 g/m² og fås som halvkjemisk fluting eller resirkulert fluting. Fluting er sjelden synlig eller trykt, men kompresjonsstyrken avgjør mye av eskens stablestyrke og hvor flat den trykte overflaten holder seg.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Kraftliner

Kraftliner er en liner til bølgepapp laget hovedsakelig av ny kraftfiber, typisk 115-440 g/m², med høyere sprengnings-, strekk- og kompresjonsstyrke per gram enn testliner og bedre styrkebevaring i fuktighet. Den leveres brun eller med hvitt bleket topp. Den spesifiseres ofte for pizzaesker, kraftige transportesker og eksportemballasje.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Melert liner (mottled white liner)

En melert liner er en liner med hvit topp der det bleke toppsjiktet er så tynt at den brune basen skinner gjennom som et ujevnt, skyet mønster. Den er billigere enn en helhvit liner og gir en lysere bakgrunn enn brunt kraftpapir. Den ujevne basen gjør farge og store heldekkende flater mindre konsistente, så den passer bedre til enkel grafikk enn til fotografisk trykk.

N-bølge og G-bølge (mikrobølger)

N-bølge og G-bølge er de fineste bølgeprofilene, typisk omtrent 0,5-0,6 mm tykke, laget for å konkurrere med emballasjekartong i detaljhandelsemballasje. De gir en nesten kartonglignende trykkflate med knusemotstanden og stivheten til bølgepapp ved lav vekt. Betegnelser og nøyaktige profiler varierer mellom produsenter av bølgepappmaskiner, så bekreft tykkelsen i stedet for å stole på bokstaven.

Resirkulert fluting (DE: Wellenstoff)

Resirkulert fluting er flutingpapir laget av returpapir, hovedsakelig OCC, og er det kostnadsdrevne alternativet til halvkjemisk fluting. Den gir lavere stivhet og kompresjonsstyrke per gram og er mer følsom for fuktighet. Det er den vanligste flutingen i europeisk bølgepappemballasje; i tyske spesifikasjoner viser Wellenstoff ofte til denne kvaliteten.

Halvkjemisk fluting (NSSC-fluting)

Halvkjemisk fluting er flutingpapir laget hovedsakelig av ny løvtremasse fra en halvkjemisk prosess, for eksempel nøytralsulfitt-halvkjemisk massefremstilling (NSSC). Den gir stivere bølger, høyere flatknusing og kompresjonsstyrke og bedre ytelse i fuktige forhold enn resirkulert fluting. Den spesifiseres der stablestyrke under fukt er viktig, for eksempel til brett for frukt og grønt.

Enkel bølge og ensidig bølgepapp (DE: einwellige Wellpappe)

Enkel bølge, også kalt «double face», har ett bølget lag limt mellom to linere og er den vanligste bølgepappkonstruksjonen. Ensidig bølgepapp har et bølget lag limt til bare én liner, slik at bølgene ligger åpne, og er fleksibel nok til å vikles rundt produkter som demping. De fleste forsendelsesesker, pizzaesker og transportesker er i enkel bølge.

Opptaksfaktor (take-up factor)

Opptaksfaktoren er lengden på flutingpapir som trengs for å lage én lengdeenhet bølgepapp, og den avhenger av bølgehøyde og delingsavstand og varierer typisk fra omtrent 1,2 for fine bølger til rundt 1,5 eller mer for A-bølge. Den brukes til å beregne gramvekt og kostnad for bølgepappen ut fra papirene som er spesifisert. Høyere bølger bruker mer flutingpapir per kvadratmeter, noe som øker vekt og materialkostnad.

Testliner

Testliner er en liner til bølgepapp laget hovedsakelig av resirkulert fiber, typisk 100-300 g/m² og gradert etter styrkeklasse (ofte merket TL1 til TL3). Den er billigere enn kraftliner, men trenger mer vekt for samme styrke og mister styrke raskere når den er fuktig. Den brukes mye til forsendelsesesker, transportesker og innvendig liner i blandede linerkvaliteter.

Se: papirkvaliteter til emballasje

Trippel bølge

Trippel bølge har tre bølgede lag og fire linere, typisk omtrent 10-15 mm tykk avhengig av bølgekombinasjon. Den brukes til kraftige bulkbokser, palleesker og noe eksportemballasje som alternativ til trekasser. Den trykkes sjelden utover enkle merker.

Hvit toppliner (white-top testliner, hvit kraftliner)

En hvit toppliner har et lag bleket hvit fiber formet over en brun kraftbase eller resirkulert base, og gir en lys trykkflate på bølgepapp. Testliner med hvit topp er en vanlig, økonomisk hvit trykkflate; hvit kraftliner og bestrøkne hvite linere gir renere, lysere trykk til høyere kostnad. Jevnheten i det hvite laget avgjør hvor konsistente store fargeflater ser ut.

Se: bølgepappkvaliteter til forsendelsesesker

Plast og folie

Polymerer, folier, pådampede barrierer og flerlagsstrukturer som brukes i poser, vinduer og lokk. Laminatstrukturer forklares i laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser; PE-folier til poser i plastposer av LDPE, HDPE og resirkulert PE.

AlOx (aluminiumoksidbelegg)

AlOx er et gjennomsiktig lag av aluminiumoksid, noen få nanometer til titalls nanometer tykt, pådampet i vakuum på PET-, BOPP- eller PE-folie for å gi en høy oksygen- og fuktbarriere samtidig som folien forblir klar. I motsetning til aluminiumsfolie eller metallisering lar det produktet synes og er vanligvis kompatibelt med mikrobølgeovner og metalldetektorer. Tynne keramiske lag kan sprekke hvis folien strekkes for mye eller brettes skarpt, så barrieredata bør kontrolleres på ferdige pakninger.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

Aluminiumsfolie (US: aluminum foil; DE: Aluminiumfolie; NL: aluminiumfolie)

Aluminiumsfolie er valset aluminiumsark, typisk omtrent 6-9 µm tykk i fleksible laminater og mye tykkere i halvstive brett og beholdere. Når den er intakt, er den en nesten absolutt barriere mot oksygen, fukt, lys og aroma, men tynne folier kan ha nålehull og sprekke ved bøying. Aluminiumsfolie kan ikke gjenvinnes i plast- eller papirstrømmer uten separasjon, noe som teller negativt for foliebaserte laminater i vurderinger av design for gjenvinning.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

Biobasert PE (sukkerrørs-PE)

Biobasert polyetylen er polyetylen laget av etanol fra sukkerrør eller andre plantebaserte råvarer i stedet for fossile kilder. Det er kjemisk identisk med konvensjonell PE, så det presterer, forsegles og gjenvinnes på samme måte. Det er ikke biologisk nedbrytbart eller komposterbart, og påstander om biobasert innhold bør oppgi andelen og metoden som er brukt for å måle den.

BOPP (biaksialt orientert polypropylen)

BOPP er polypropylenfolie strukket i både maskin- og tverretning, noe som gjør den stiv, klar og dimensjonsstabil, typisk brukt med omtrent 15-40 µm. Den har god fuktbarriere, men dårlig oksygenbarriere med mindre den er metallisert eller belagt, og fås i klare, hvite, perlemor- og matte versjoner. Den brukes som trykk- eller ytterlag i snacks- og konfektpakninger, ofte med CPP som forseglingslag, og som folie i kartonglaminering.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

Koekstrudering (koeks; bindelag)

Koekstrudering er prosessen der flere polymerer smeltes i separate ekstrudere og føres sammen i én dyse for å danne en enkelt flerlagsfolie eller et belegg, vanligvis 3, 5, 7 eller flere lag. Der lagene ikke binder naturlig, som PE og EVOH eller PA, forbinder tynne bindelag av limharpiks dem. Koekstrudering bygger barriere- og forseglingsegenskaper inn i én folie uten limlaminering.

CPP (støpt polypropylen)

CPP er polypropylenfolie laget ved å støpe smelten på en avkjølt valse uten orientering, noe som gir en klar, myk og varmeforseglbar folie. Det er det vanlige forseglingslaget i BOPP/CPP og enkelte PET-laminater og fås i kvaliteter som tåler sterilisering ved høy temperatur. Det har høyere varmebestandighet enn PE-forseglingslag, men et smalere forseglingsvindu.

EPS (ekspandert polystyren)

EPS er polystyren skummet til lette, isolerende kuler som støpes til begre, clamshell-bokser, brett og beskyttende emballasje. Under EUs engangsplastdirektiv (SUPD) har EPS-matbeholdere til umiddelbart konsum og EPS-drikkebeholdere og -begre vært forbudt på EU-markedet siden 3. juli 2021. England, Skottland og Wales forbyr også EPS-beholdere til mat og drikke som er klare til å spises, og det er grunnen til at EPS i stor grad har forlatt europeisk serveringsbransje.

Se: skåler i papir eller plast

EVOH (etylenvinylalkohol)

EVOH er en kopolymer av etylen og vinylalkohol med en enestående oksygenbarriere, brukt som et tynt innvendig lag i koekstruderte folier, brett og flasker. Barrieren svekkes når fuktigheten stiger, så den legges alltid mellom fuktbestandige lag som PE eller PP, forbundet med bindelag. Retningslinjer for design for gjenvinning godtar typisk EVOH i PE- eller PP-pakninger bare opptil noen få prosent av totalvekten, noe som gjør den til en viktig barriere for resirkulerbare strukturer i monomateriale.

Se: resirkulerbare poser i monomateriale

HDPE (høytetthetspolyetylen)

HDPE er polyetylen med lange, stort sett lineære kjeder som pakker seg i krystallinske områder, med en typisk densitet på omtrent 0,941-0,965 g/cm³. HDPE-folie er stiv, sterk for tykkelsen, melkehvit og knitrende, noe som passer for T-skjorteposer, tynne poser til frukt og grønt og innleggsposer. Den er mindre klar og mindre punkteringsbestandig enn LDPE/LLDPE-blandinger, men tillater tynnere folier for samme belastning.

Se: plastposer av LDPE, HDPE og resirkulert PE

Laminat (limlaminering og ekstrusjonslaminering; DE: Verbund)

Et laminat er et materiale bygget av to eller flere lag, for eksempel PET/PE eller PET/ALU/PE, bundet slik at hvert lag bidrar med trykkflate, barriere, styrke eller forseglingsevne; strukturer skrives fra utsiden til innsiden. Limlaminering forener baner med et tynt lim, vanligvis polyuretan, som deretter trenger herdetid; ekstrusjonslaminering binder dem med et lag smeltet polymer, typisk PE. Laminater av ulike materialer gir høy ytelse, men er vanskeligere å gjenvinne enn strukturer i monomateriale.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

LDPE (lavtetthetspolyetylen)

LDPE er polyetylen laget ved høytrykkspolymerisering, med mange lange sidegrener som holder kjedene fra hverandre, noe som gir en mykere, mer gjennomsiktig folie med en typisk densitet på omtrent 0,910-0,940 g/cm³. Det lar seg lett bearbeide og forsegler godt, noe som gjør det til standardpolymeren for ekstrusjonsbelegg av papir og kartong og en vanlig folie til forseglingslag og poser. Det blandes vanligvis med LLDPE for styrke.

Se: plastposer av LDPE, HDPE og resirkulert PE

LLDPE (lineært lavtetthetspolyetylen)

LLDPE er polyetylen laget ved å kopolymerisere etylen med en liten mengde buten, heksen eller okten, noe som gir lineære kjeder med korte grener. Sammenlignet med LDPE har det høyere strekk-, punkterings- og rivestyrke og bedre hot tack, så det tillater tynnere folier for samme bruk. En LDPE/LLDPE-blanding er den typiske folien til handleposer og forseglingslag i poser.

Se: plastposer av LDPE, HDPE og resirkulert PE

MDO-PE og BOPE (orienterte polyetylenfolier)

MDO-PE er polyetylenfolie strukket i maskinretningen, og BOPE er polyetylenfolie strukket i begge retninger; orienteringen gjør PE stivere, klarere og mer varmebestandig. Disse foliene erstatter PET eller BOPP som trykt ytterlag slik at et helt laminat kan lages av PE. De er sentrale i resirkulerbare poser i mono-PE, selv om de fortsatt har lavere varmebestandighet enn PET ved forsegling.

Se: resirkulerbare poser i monomateriale

Metallisert folie (metPET, metBOPP; US: metallized)

Metallisert folie er plastfolie belagt med et ekstremt tynt lag aluminium, noen titalls nanometer, ved fordamping i et vakuumkammer. Det forbedrer lys-, oksygen- og fuktbarrieren kraftig sammenlignet med grunnfolien, der metallisert PET typisk presterer bedre enn metallisert BOPP, og nivået oppgis ofte som optisk densitet. Barrieren synker hvis metallaget sprekker ved bøying, og det hindrer innsyn i produktet.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

Mikron, gauge og mil (enheter for folietykkelse)

En mikron (µm) er en tusendel av en millimeter og er den metriske enheten for folietykkelse. En mil er en tusendel av en tomme, lik 25,4 µm, og er den vanlige amerikanske enheten, mens britisk gauge er en handelsenhet for polyetylen der 100 gauge tilsvarer 25,4 µm, så mikron × 4 gir omtrent gauge. Posetykkelse refererer normalt til én folievegg, og enheten bør alltid oppgis i et tilbud.

Se: tykkelse på plastposer: mikron, gauge og mil

mLLDPE (metallocen-lineært lavtetthetspolyetylen)

mLLDPE er LLDPE laget med metallocenkatalysatorer (single-site), som gir en smal molekylvektfordeling og svært jevn plassering av komonomer. Resultatet er høyere seighet, punkterings- og falldartstyrke, bedre klarhet og lavere starttemperatur for forsegling enn konvensjonell LLDPE. Det gir tynnere folier som forsegler raskere, til en høyere harpikspris.

Se: plastposer av LDPE, HDPE og resirkulert PE

Monomateriale

Emballasje i monomateriale er laget hovedsakelig av én polymerfamilie, for eksempel en pose helt av PE eller helt av PP, slik at den kan gjenvinnes i det materialets strøm. Små andeler barrierelag, belegg eller bindelag kan inngå; aksept avhenger av retningslinjer for design for gjenvinning og, i EU, av PPWR-kriteriene for resirkulerbarhet som ennå ikke er vedtatt. Monomateriale betyr ikke enkeltlag.

Se: resirkulerbare poser i monomateriale

Flerlags (flerlagsfolie; flermateriale)

Flerlags beskriver en folie eller struktur med mer enn ett lag, laget ved koekstrudering, belegg eller laminering. En flerlagsstruktur kan fortsatt være monomateriale, for eksempel en femlags koekstrudering helt i PE, eller flermateriale, for eksempel PET/ALU/PE. For gjenvinning er spørsmålet hvilke materialer lagene er laget av, ikke hvor mange lag det er.

OPA (orientert polyamid; BOPA; nylon)

OPA er biaksialt orientert polyamidfolie, vanligvis nylon 6, typisk omtrent 12-15 µm tykk i laminater. Den gir enestående punkterings- og bøyesprekkmotstand og en moderat oksygenbarriere som svekkes når den tar opp fuktighet. Den brukes i vakuumpakninger til kjøtt og ost, dyrefôr og tunge eller skarpe produkter, og den kompliserer gjenvinning av PE-baserte laminater.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

PCR og PIR (forbrukerresirkulert og industriresirkulert innhold)

PCR er materiale gjenvunnet fra produkter brukt av forbrukere, mens PIR (post-industrial eller pre-consumer recycled) er resirkulert produksjonsavfall. Regler for resirkulert innhold har egne definisjoner av hvilket materiale som teller: under britiske Plastic Packaging Tax, for eksempel, godtas ikke lenger plastavfall før forbruk som kilde til resirkulert plast fra 1. april 2027. Bekreft gjeldende definisjon og dokumentasjonskravet før du spesifiserer en prosentandel.

Se: plastposer av LDPE, HDPE og resirkulert PE

PET (polyetylentereftalat; BOPET, rPET)

PET er en stiv, klar polyester; som biaksialt orientert folie (BOPET), typisk omtrent 12 µm, er den ytre trykkflaten i mange poselaminater fordi den tåler varmen fra forseglingsbakkene. Den brukes også til gjennomsiktige lokk, begre og brett, og rPET er PET med resirkulert innhold. Under PPWR må kontaktsensitiv PET-emballasje, unntatt drikkeflasker av engangsplast (som har sitt eget mål), inneholde minst 30 % resirkulert innhold fra 1. januar 2030, eller tre år etter gjennomføringsrettsakten om beregning og verifisering hvis det er senere.

Se: lokk til matbeholdere i papir; laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

PHA (polyhydroksyalkanoater)

PHA er en familie av polyestere produsert av bakterier som fermenterer sukker eller planteoljer, brukt som belegg, folie eller støpt materiale. Noen PHA-kvaliteter er sertifisert for industriell kompostering og hjemmekompostering, og noen for biologisk nedbrytning i jord eller marine miljøer, men ytelsen avhenger av kvaliteten og av hele konstruksjonen. Du bør ikke anta at et PHA-belegg gjør en vare plastfri i regulatorisk forstand; statusen bør bekreftes for hvert marked.

PLA (polymelkesyre)

PLA er en biobasert polyester laget av fermenterte plantesukkerarter, brukt som varmeforseglbart belegg på pappbegre og beholdere og som klar folie til vinduer, lokk og kalde begre. PLA-belagt papir kan sertifiseres som industrielt komposterbart når hele konstruksjonen er testet, men PLA er fortsatt en plast i regulatorisk forstand. Standard PLA mykner fra omtrent 55-60 °C, så egnethet for varmfylling må bekreftes for kvaliteten.

Se: barrierebelegg for papiremballasje; belegg i pappbegre

Polymer (harpiks; polyolefin)

En polymer er et materiale bygget av svært lange kjedemolekyler av repeterende enheter; i emballasje leveres råpolymeren som harpikspellets som smeltes og formes til folie, belegg eller stive deler. Polyolefiner, hovedsakelig PE og PP, er den største familien i fleksibel emballasje. EU-regelverket definerer plast som en polymer med mulige tilsetningsstoffer som kan fungere som en hovedstrukturkomponent i emballasje, unntatt naturlige polymerer som ikke er kjemisk modifisert.

PP (polypropylen)

PP er et polyolefin med en typisk densitet på omtrent 0,90-0,91 g/cm³, den laveste blant de vanlige emballasjepolymerene, og et høyere smeltepunkt enn PE (rundt 160 °C). Det brukes som orientert folie (BOPP), støpt folie (CPP) og sprøytestøpte eller termoformede begre og beholdere som tåler mikrobølgeovn. Strukturer helt i PP er en av de to hovedveiene til resirkulerbare poser i monomateriale.

PVDC (polyvinylidenklorid)

PVDC er en klorert polymer påført som belegg på BOPP, PET eller papir, eller brukt i koekstruderinger, som gir en høy barriere mot både oksygen og fukt som i liten grad påvirkes av luftfuktighet. Den unngås i nye design fordi klorinnholdet forstyrrer mekanisk gjenvinning av PE, PP og PET, brytes ned under omarbeiding og forurenser resirkulatet. Retningslinjer for design for gjenvinning og mange merkevare- og kjedepolicyer utelukker den, med EVOH, AlOx, SiOx eller metalliserte lag som vanlige erstatninger.

SiOx (silisiumoksidbelegg)

SiOx er et gjennomsiktig lag av silisiumoksid avsatt på folie i vakuum, ofte med plasmaassisterte prosesser, som gir en høy oksygen- og fuktbarriere samtidig som folien forblir klar. Det tåler varmebehandling godt og brukes til gjennomsiktige lokk, poser og pakninger med høy barriere som tåler mikrobølgeovn. Som AlOx er det svært tynt og kan sprekke ved kraftig bøying; noen kvaliteter viser en svak fargetone.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

Belegg og barrierer

Lag som påføres papir, kartong eller folie for å holde tilbake fett, vann, oksygen eller migrerende stoffer, eller for å gi forseglingsevne. Barrierealternativer for papir sammenlignes i barrierebelegg for papiremballasje.

Akryl- og styrenbaserte dispersjoner (styren-akryl, styren-butadien)

Akryl- og styrenbaserte dispersjoner er vannbårne syntetiske polymerbelegg, som polyakrylater, styren-akryl og styren-butadien-lateks, brukt som barrierelag på papir og kartong. Avhengig av formulering gir de fett- og vannbestandighet, og noen kvaliteter varmeforsegles eller klistrer mindre sammen i stabler. Fordi disse polymerene er syntetiske, regnes belagte varer vanligvis som plastholdige etter EUs regler for engangsplast, så den regulatoriske statusen bør bekreftes skriftlig med beleggleverandøren.

Se: barrierebelegg for papiremballasje

Vannbasert dispersjonsbarriere (dispersjonsbelegg; DE: Dispersionsbeschichtung)

En vannbasert dispersjonsbarriere er et vannbasert polymerbelegg som påføres som et tynt lag på papir eller kartong på en beleggelinje og tørkes. Avhengig av formulering gir den fett- og vannbestandighet, og noen kvaliteter kan varmeforsegles; hovedfordelen er lavere polymervekt og bedre repulpbarhet enn PE, selv om ytelsen varierer mye mellom formuleringer. Testresultater på selve det belagte papiret betyr mer enn beleggets datablad.

Se: barrierebelegg for papiremballasje; belegg i pappbegre

Biobaserte dispersjoner

Biobaserte dispersjoner er barrierebelegg bygget helt eller delvis av fornybare materialer som stivelse, proteiner, kitosan, alginater, plantevoks eller PHA. Fett- og vannbestandigheten varierer mye og avhenger ofte av luftfuktighet og beleggvekt. Om et biobasert belegg regnes som plast, avhenger av om polymeren er naturlig og ikke kjemisk modifisert, så modifisert stivelse og fermenterte polymerer må kontrolleres.

Se: barrierebelegg for papiremballasje

Beleggvekt (coat weight)

Beleggvekt er den tørre massen av et belegg påført per kvadratmeter, oppgitt i g/m² per side. PE-ekstrusjonsbelegg på begerkartong ligger typisk i størrelsesorden 12-20 g/m² per belagte side, mens dispersjonsbarrierer vanligvis påføres med lavere vekt, ofte i mer enn ett strøk. Beleggvekten styrer barriereytelse, kostnad, repulpbarhet og plastandelen i varen, som Kommisjonens ikke-bindende PPWR-veiledning av 5. juni 2026 bruker med en terskel på 5 % for restriksjonene i vedlegg V.

Se: barrierebelegg for papiremballasje

Tørr voks og våt voks (dry wax og wet wax)

Tørrvoksing presser voks inn i papiret med oppvarmede valser slik at overflaten føles tørr og arket motstår fuktighet gjennom kroppen. Våtvoksing etterlater en sammenhengende voksfilm på overflaten, som gir en blank finish, en bedre fuktbarriere og evne til varmeforsegling. Begge smelter ved relativt lave temperaturer, og kraftig voksede papirer repulperes dårlig.

Se: fettett papir, pergament og vokspapir

Fluorkjemikalier (fluorbehandling; PFAS)

Fluorkjemikalier er fluorerte forbindelser, en del av PFAS-gruppen (per- og polyfluoralkylstoffer), som historisk er brukt for å gjøre papir, kartong og støpt fiber fett- og vannavvisende. Etter artikkel 5(5) i forordning (EU) 2025/40 (PPWR, EUs emballasjeforordning) må emballasje til matkontakt som bringes i omsetning i EU fra 12. august 2026 holde seg under 25 ppb for ett enkelt PFAS og 250 ppb for summen av PFAS ved målrettet analyse, og under 50 ppm for alle PFAS inkludert polymere PFAS, der totalt fluor over 50 mg/kg utløser en plikt til å vise om det stammer fra PFAS. I USA kunngjorde FDA i februar 2024 at PFAS-baserte fettavvisende midler ikke lenger selges til matkontakt, og mange delstater forbyr bevisst tilsatt PFAS i matemballasje.

Se: PFAS-fri matemballasje

Funksjonsbarriere

En funksjonsbarriere er et lag i et matkontaktmateriale som hindrer at stoffer i lagene bak, for eksempel mineralolje fra resirkulert fiber, migrerer over i maten. Det kan være en folie, et belegg, en innerpose eller et barrierelag i kartongen. Der samsvaret bygger på en funksjonsbarriere, bør samsvarserklæringen (DoC) si det.

Se: samsvar for emballasje til matkontakt

Varmeforseglingsbelegg (HSC; DE: Heißsiegellack)

Et varmeforseglingsbelegg er en lakk eller et tynt belegg, for eksempel akryl-, EVA-basert eller polyester, som mykner under varme og trykk og binder til seg selv eller en annen overflate. Det påføres med dyptrykk, flexo eller beleggenheter på papir, aluminiumsfolie eller folie til lokkfolie, papirsachets og forseglede papirposer. Forseglingsstyrken avhenger av beleggvekt, temperatur, oppholdstid og trykk, så forseglingsbetingelsene bør avtales med den som fyller produktet.

Metallisert papir (US: metallized paper)

Metallisert papir har et ekstremt tynt aluminiumslag pådampet i vakuum, påført direkte eller ved overføring fra en bærefolie, hovedsakelig for utseendets skyld med noe fukt- og aromaeffekt. Det brukes til etiketter, konfekt og dekorative innpakninger. Papirfabrikker håndterer det vanligvis lettere enn foliebaserte laminater, men aksepten varierer.

Se: barrierebelegg for papiremballasje

Mineraloljebarriere

En mineraloljebarriere er et lag, et belegg eller en innerpose som hindrer migrering av mineraloljehydrokarboner (MOSH/MOAH) fra kartong av resirkulert fiber eller trykkfarger over i mat. Typiske alternativer er PET-, PA-, EVOH- eller metalliserte folier, barrierebelegg og adsorberende kartonglag. Den er relevant hovedsakelig for tørr mat med lang holdbarhet pakket i resirkulert kartong.

Se: mineraloljebarrierer og foldeesker egnet for matkontakt

Overtrykkslakk (OPV)

En overtrykkslakk er et klart belegg trykt over trykkfargen for å beskytte den mot riper og slitasje, regulere glans og, på matemballasje, bidra til å begrense avsmitting. Oljebaserte, vannbaserte og UV-herdede typer finnes, og lavmigrasjonskvaliteter spesifiseres for matemballasje. En overtrykkslakk er en trykkfinish, ikke en fett- eller vannbarriere.

Se: overflatebehandling av foldeesker

PE-ekstrusjonsbelegg (PE-belegg; PE-belagt)

PE-ekstrusjonsbelegg påfører smeltet polyetylen, oftest LDPE, som en tynn sammenhengende film på papir eller kartong. Det gir utmerket vannbestandighet, god fettbestandighet og pålitelig varmeforsegling for begre, beholdere og brett til våt mat, typisk med omtrent 12-20 g/m² per belagte side. Den belagte varen regnes som plastholdig etter EUs og Storbritannias regler for engangsplast, og PE-filmen sorteres ut som avvist materiale når kartongen repulperes.

Se: barrierebelegg for papiremballasje; belegg i pappbegre

PLA-belegg

PLA-belegg er polymelkesyre påført ved ekstrusjon på papir eller kartong, som PE, for å gi en varmeforseglbar vann- og fettbarriere. PLA-belagt papir kan sertifiseres som industrielt komposterbart når hele konstruksjonen er testet, men PLA er fortsatt en plast i regulatorisk forstand og en forurensning i konvensjonell plastgjenvinning. Standardkvaliteter mykner ved lavere temperaturer enn PE, så ytelsen ved varmfylling må kontrolleres.

Se: belegg i pappbegre

Primer

En primer er et tynt lag som påføres et substrat før trykk, belegg, ekstrudering eller laminering for å bedre adhesjonen. Eksempler er primere som hjelper PE å binde til folie eller aluminiumsfolie ved ekstrusjonsbelegg, og primere som hjelper trykkfarger å feste på plastfolier med lav overflateenergi. Primere inngår i vurderingen av matkontakt for den ferdige strukturen.

Silikonbelegg

Silikonbelegg skaper en slippoverflate fremfor en klassisk barriere, slik at mat og etiketter ikke setter seg fast. Det brukes på bakepapir og ovnsark, der det tåler ovnstemperaturer, og på slippark til selvklebende etiketter. Silikonbelagt papir kan ikke varmeforsegles og aksepteres ofte ikke i standard papirgjenvinning.

Se: barrierebelegg for papiremballasje

Voks (parafinvoks, mikrokrystallinsk voks)

Voks til emballasje er hovedsakelig raffinert parafinvoks fra petroleum, ofte blandet med mikrokrystallinsk voks for fleksibilitet eller med naturlige vokser som bivoks, karnaubavoks eller soyavoks. Den gir vann- og fuktbestandighet til lav kostnad og smelter typisk et sted mellom omtrent 45 og 70 °C, så den er uegnet for varm, fet mat som varmholdes lenge, ovner eller mikrobølgeovner. Voks til matkontakt spesifiseres etter renhet.

Se: fettett papir, pergament og vokspapir

Lim

Lim sammenføyer sømmer, laminerer baner og lukker pakninger. Typen påvirker linjehastighet, varmebestandighet, dokumentasjon for matkontakt og resirkulerbarhet.

Kaldforsegling (kaldforseglingslim; DE: Kaltsiegel)

Kaldforsegling er et belegg, typisk basert på naturgummilateks, påført i et mønster på innsiden av en innpakning slik at det binder til seg selv under trykk alene, uten varme. Det muliggjør svært rask pakking av varmefølsomme produkter som sjokoladebarer og iskrem, med en slipplakk trykt på utsiden slik at rullene kan vikles av. Kaldforsegling har begrenset holdbarhet før bruk, og innhold av naturgummilateks kan måtte deklareres av allergihensyn i enkelte forsyningskjeder.

Smeltelim (hot melt; DE: Schmelzklebstoff)

Smeltelim er et løsemiddelfritt termoplastisk lim, vanligvis basert på EVA eller polyolefiner, påført smeltet ved typisk omtrent 120-180 °C og herdet ved avkjøling i løpet av sekunder. Det brukes til lukking av esker og kartonger, enkelte sidesømmer i esker, feste av hanker på papirposer og montering av displayer. Konvensjonelle smeltelim kan danne klebrige partikler (stickies) i papirgjenvinning, så repulpbare eller dispergerbare kvaliteter finnes.

Lamineringslim (polyuretanlamineringslim)

Et lamineringslim binder to baner i fleksibel emballasje og er oftest et tokomponent polyuretan i løsemiddelbasert eller løsemiddelfri form, med vannbaserte systemer til enkelte bruksområder. Etter laminering trenger det herding, ofte flere dager, før kutting og posefremstilling. Aromatiske polyuretansystemer må være fullt herdet slik at primære aromatiske aminer ikke migrerer over i mat i påvisbare mengder etter forordning (EU) nr. 10/2011.

Se: laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser

Trykkfølsomt lim (PSA)

Et trykkfølsomt lim forblir permanent klebrig og binder ved lett trykk, uten varme, vann eller løsemiddel. Det brukes på selvklebende etiketter, tape og gjenlukkbare klaffer, i akryl-, gummibaserte og smeltelimtyper, med permanente, avtagbare og avvaskbare varianter. For papiremballasje påvirker limvalget om etiketter og tape brytes ned eller etterlater stickies under repulpering.

PVAc-lim (polyvinylacetat; hvitlim)

PVAc-lim er en vannbasert dispersjon av polyvinylacetat som herder når vannet absorberes i papiret og fordamper. Det brukes mye til sidesømmer i esker på folde- og limmaskiner, sømmer i papirposer, papirrørvikling og påliming av vindusfolie på kartong. Det er vanligvis kompatibelt med papirgjenvinning og fås i kvaliteter som oppfyller kravene til matkontakt.

Stivelseslim (DE: Stärkekleber)

Stivelseslim er et vannbasert lim laget av mais-, hvete-, potet- eller tapiokastivelse, kokt eller kjemisk modifisert for å styre viskositet og klebrighet. Det er standardlimet for å binde linere til fluting i bølgepappmaskinen og brukes mye til sømmer i røret og bunnen på papirposer. Det er billig og fullt kompatibelt med repulpering, men herder langsommere enn smeltelim.

Støpt fiber

Masse formet til tredimensjonale former til brett, holdere, servise og innlegg. Formater sammenlignes i begerholdere av støpt fiber eller kartong.

Bagasse (sukkerrørsbagasse)

Bagasse er den fibrige resten som blir igjen etter at saften er presset ut av sukkerrør, og som gjøres til masse og brukes hovedsakelig til tallerkener, skåler, clamshell-bokser og begerlokk av støpt fiber. Den våtpresses vanligvis til glatte, stive former, ubleket eller bleket, med liming eller barrieretilsetninger for fett- og vannbestandighet. Fluorkjemikalier er historisk brukt på slike produkter; PFAS-grensene i EUs PPWR gjelder for emballasje til matkontakt fra 12. august 2026, og Maines PFAS-forbud for emballasjetyper av plantefiber trådte i kraft 25. mai 2026.

Se: PFAS-fri matemballasje

Tørrformet fiber (tørrforming)

Tørrforming er en ny prosess der cellulosefibre fra en luftlagt bane presses til ferdige former i oppvarmede verktøy, med lite eller intet vann. Den lover lavere energibruk og raskere sykluser enn konvensjonell støping. Den må ikke forveksles med tørrpresset støpt fiber, som formes fra en vannbasert masseoppslemming.

Tørrpresset støpt fiber (konvensjonell støpt fiber)

Tørrpresset støpt fiber formes ved å trekke en masseoppslemming mot et verktøy trukket med nett, overføre den våte formen og tørke den, vanligvis i en ovn, noen ganger med lett pressing etterpå. Den har typisk tykkere vegger, én glatt og én ruere side, og lages ofte av resirkulert avispapir eller OCC. Den brukes til begerholdere, eggbrett, fruktbrett og beskyttende innlegg.

Se: begerholdere av støpt fiber eller kartong

Støpt fiber (støpt papirmasse; US: molded fiber; DE: Faserguss)

Støpt fiber er emballasje laget ved å forme en fortynnet masseoppslemming på et formet verktøy trukket med nett, fjerne vannet med sug og deretter tørke eller varmpresse formen. Det kan bruke returpapir, nyfiber fra trevirke eller ikke-trebasert fiber som bagasse, og formen er bestemt av verktøyet, så nye former krever nye verktøy. Det brukes til begerholdere, matbrett og servise, eggpakninger og beskyttende innlegg.

Se: begerholdere av støpt fiber eller kartong; begerhylser og begerholdere med eget trykk

Våtpresset støpt fiber (termoformet fiber)

Våtpresset støpt fiber formes fra masseoppslemming og presses og tørkes deretter i oppvarmede, matchende verktøy mens den fortsatt er våt, noe som gir en tett, tynnvegget del som er glatt på begge sider. Det er den vanlige prosessen for servise, clamshell-bokser og premiuminnlegg av bagasse og nyfiber. Verktøy- og energikostnadene er høyere enn for tørrpresset støping, men finishen og målnøyaktigheten er bedre.

Se: begerholdere av støpt fiber eller kartong

Fra materialbegreper til spesifikasjon

En materiallinje som en videreforedler kan prise uten å gjette, nevner kvalitet eller struktur, vekter og funksjonskrav, ikke bare et kjent ord. Bruk begrepene ovenfor til å kontrollere at hver linje i forespørselen dekker:

• Papir og kartong: kvalitetsnavn eller DIN 19303-klasse, gramvekt, tykkelse for kartong, fiber (nyfiber, resirkulert eller et oppgitt minimum resirkulert innhold) og farge på begge sider.
• Bølgepapp: bølgeprofil, hver liner og hvert flutingpapir med gramvekt, og styrkekravet esken må oppfylle.
• Folier og laminater: hvert lag fra utsiden til innsiden med tykkelse i µm, resirkulert innhold og hvilket lag som berører produktet.
• Belegg og barrierer: barrieretype, side, beleggvekt hvis kjent, ønsket fett- eller vannbestandighet og eventuelle krav om PFAS-fri eller plastfri.
• Lim: bare der det betyr noe, for eksempel varmebestandighet, dokumentasjon for matkontakt eller mål for resirkulerbarhet.

Resten av forespørselen, inkludert mengder, trykk og dokumenter, er beskrevet i guiden til tilbudsforespørsel for emballasje. 9 Packaging er en Istanbul-basert produsent og eksportør av trykt emballasje for bedriftskunder, og materialforslag er en del av den tekniske gjennomgangen ved tilbud; send produktet, innholdet og målmarkedene dine via kontaktsiden vår.

Les mer

• Emballasjeordliste: begreper for papir, kartong, trykk og samsvar
• Papirkvaliteter til emballasje
• Barrierebelegg for papiremballasje
• FBB, SBS eller WLC: valg av kartong til foldeesker
• Laminatoppbygging og barriereegenskaper for poser