Korrekturen kommer tilbake med tre merknader fra trykkeriets prepressavdeling: 2 %-tonen i gradienten holder ikke ved 133 lpi, den hvite teksten i negativ trenger spread, og merkevarens røde ligger utenfor CMYK-fargeomfanget, så den bør trykkes som spotfarge eller bygges i utvidet fargeomfang. Hver merknad er fornuftig, og hver av dem påvirker kostnad, utseende eller tidsplan, men bare hvis den som godkjenner trykkfilen, vet hva den betyr. Denne ordlisten over trykkbegreper definerer språket som brukes på tilbud for trykt emballasje, prepressrapporter, korrekturer og trykkgodkjenninger, fra aniloxvolum og platedistorsjon til Delta E, G7 og navnene på vanlige trykkfeil.
Slik bruker du ordlisten over trykkbegreper
Siden er skrevet for emballasjekjøpere, designere, kvalitetsansvarlige og emballasjeingeniører som godkjenner trykkfiler og trykte prøver, men som ikke driver presser selv. Hver oppføring gir en definisjon, hvordan egenskapen virker eller måles med typiske verdier der de er meningsfulle, og hva den betyr for kjøperen: kostnad, farge, lesbarhet eller egnethet for matkontakt. Typiske verdier er merket som det, fordi presser, plater, trykkfarger og underlag varierer; tallene for en bestemt jobb fastsettes av trykkeriet og bekreftes ved tilbud og teknisk gjennomgang.
Overskriftene gir det norske begrepet først, deretter den engelske termen (EN) og forkortelser, og den tyske (DE) eller nederlandske (NL) betegnelsen der den er vanlig i leverandørkorrespondanse. Oppføringene er ordnet alfabetisk etter den engelske termen innenfor hvert avsnitt. Der et tema har en egen guide på dette nettstedet, lenker oppføringen dit for mer dybde.
Denne siden er en del av emballasjeordlisten. Søsterordlistene dekker videreforedling og produksjon, emballasjematerialer, testing, kvalitet og feil og regelverk, bærekraft og handel. Etterbehandlinger som foliepreg, preging og laminering er definert i ordlistene for videreforedling og materialer; her omtales bare trykklakker.
Trykkmetoder og pressetyper
Hvordan bildet kommer på underlaget, og pressekonfigurasjonene som dukker opp på emballasjetilbud. Valg av trykkmetode etter produkt og opplagsstørrelse er behandlet i flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk.
Sentralsylinderpresse for flexo (CI-presse; EN: central impression flexo press)
En sentralsylinderpresse (CI-presse) har alle flexofargeverkene plassert rundt én stor, temperaturstyrt trykksylinder, slik at banen er i kontakt med samme sylinder fra første til siste farge. Fordi banen ikke kan strekke seg eller vandre mellom fargeverkene, er registeret svært stabilt, og derfor dominerer CI-presser flexotrykk på tynne, elastiske plastfolier og på papir til poser og innpakning. CI-presser har vanligvis seks til ti fargeverk og trykker én side av banen per gjennomløp.
Digitaltrykk (EN: digital printing; DE: Digitaldruck; NL: digitaal drukken)
Digitaltrykk lager bildet direkte fra filen, med inkjet eller toner, uten plater eller sylindre. Oppstartskostnaden er minimal og hvert eksemplar kan være forskjellig, men kostnaden per enhet synker relativt lite når antallet øker, så digitaltrykk er sterkest for små opplag, prototyper, trykte prøver og designvarianter. Spotfarger simuleres vanligvis fra pressens fargesett i stedet for å blandes, og fargesystemet må kontrolleres for bruk i matemballasje på lik linje med alle andre.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Tørroffset (EN: dry offset; DE: Trockenoffset)
Tørroffset trykker på ferdigformet rund emballasje, som plastbegre, runde bokser og lokk, ved at relieffplater farges inn og overfører hver farge til én felles gummiduk, som deretter ruller hele bildet over på den roterende beholderen. «Tørr» betyr at det ikke brukes fuktevann, i motsetning til offsettrykk. Fordi alle fargene møtes våte på én gummiduk, kan de ikke overtrykkes rent, så design bygges med farger side om side og med rasterflater i stedet for ekte trapping eller overtrykk. Pappbegre trykkes ikke på denne måten; de trykkes flate før forming.
Elektrofotografi (tonertrykk; flytende eller tørr toner; EN: electrophotography)
Elektrofotografi er den digitale prosessen der en laser eller LED skriver bildet som en elektrostatisk ladning på en trommel, ladde tonerpartikler trekkes mot bildet, og toneren overføres og smeltes fast på underlaget. Både tørr og flytende toner brukes i emballasje, den siste hovedsakelig til foldeesker, etiketter og fleksibel emballasje i små opplag. Bildekvaliteten på egnede underlag er nær offset; hastighet og maksimalt format er lavere enn på konvensjonelle presser.
Fleksotrykk (flexo; EN: flexography; DE: Flexodruck; NL: flexodruk)
Fleksotrykk trykker fra hevede, fleksible fotopolymerplater som fargelegges av en gravert aniloxvalse, og overfører trykkfargen direkte til underlaget. Metoden går raskt på rull og på bølgepapp, fungerer med vannbaserte, løsemiddelbaserte og UV-trykkfarger, og er den dominerende prosessen for papirposer, innpakningspapir, servietter, plastfolie og emballasje i bølgepapp. Moderne høyoppløselige plater og flat-top-punkter har redusert kvalitetsgapet til offset, særlig på folie.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Dyptrykk (rotasjonsdyptrykk; EN: gravure, rotogravure; DE: Tiefdruck; NL: diepdruk)
Dyptrykk trykker fra metallsylindre gravert med millioner av små celler, én sylinder per farge; cellene fylles med tynnflytende trykkfarge, en rakel skraper overflaten ren, og underlaget trekker trykkfargen ut av cellene under trykk. Fargen er rik og svært stabil over store opplag, men graverte sylindre er dyre, så dyptrykk lønner seg for store opplag med uendret design, mest på folie til laminert fleksibel emballasje.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Hybridtrykk (EN: hybrid printing)
Hybridtrykk kombinerer to trykkteknologier i én produksjonslinje, oftest en digital inkjetenhet integrert i en flexo- eller offsetpresse, slik at faste elementer trykkes konvensjonelt mens variable eller versjonerte elementer trykkes digitalt i samme gjennomløp. Begrepet brukes også om presser som blander flexo, silketrykk eller andre enheter, og om «hybride» UV-trykkfarger eller hybridrastrering, så det lønner seg å spørre hvilken betydning leverandøren mener.
Inkjettrykk (single-pass, multi-pass; EN: inkjet printing)
Inkjettrykk skyter bittesmå dråper trykkfarge fra dyser i skrivehoder direkte på underlaget, styrt digitalt. Single-pass-presser trykker hele bredden i ett gjennomløp med faste hoder og passer for industrielle emballasjevolumer; multi-pass-skrivere (skannende) flytter hodene frem og tilbake og er langsommere, og brukes hovedsakelig til prøver og svært små opplag. Vannbaserte og UV-baserte inkjetfarger er vanlige i emballasje, og egnethet for matemballasje avhenger av det enkelte fargesystemet og dokumentasjonen.
Inline flexopresse (linjepresse; EN: inline flexo press)
En inline flexopresse har fargeverkene i en horisontal rad, hvert med egen trykksylinder, og banen eller arket går fra ett til det neste. Oppsettet gir enkel tilgang og passer for tykkere underlag som kartong, og gjør det mulig å utføre videreforedling som stansing, lakkering eller laminering i samme linje. Smalbanepresser for etiketter og mange flexolinjer for begerkartong og foldeesker bruker denne konfigurasjonen.
Høytrykk (EN: letterpress; DE: Buchdruck; NL: boekdruk)
Høytrykk trykker fra stive, hevede plater med pastaaktige trykkfarger, påført med lett «kiss»-trykk. Det var en gang den viktigste kommersielle prosessen, men har nå en liten andel av emballasjetrykket, hovedsakelig UV-høytrykk på selvklebende etiketter i smal bane og enkelte linjer for begre og lokk. Det er relieffprosessen som fleksotrykk og tørroffset utviklet seg fra.
Smal og bred bane (EN: narrow web and wide web)
Smal bane og bred bane beskriver bredden på rullematede presser. Smalbanepresser, generelt under ca. 500 mm (20 in) trykkbredde, er typiske for etiketter og fleksibel emballasje i små opplag; bredbanepresser, ofte godt over 1 000 mm, trykker folie og papir til poser, innpakning og laminerte poser i store volum. Definisjonene varierer mellom leverandører, og pressebredden betyr for kjøperen først og fremst at den begrenser hvor mange enheter som kan trykkes på tvers av banen.
Offsettrykk (offset, litho; EN: offset lithography; DE: Offsetdruck; NL: offsetdruk)
Offsettrykk trykker fra flate plater der bildeflatene tiltrekker seg fet trykkfarge og de ikke-trykkende flatene tiltrekker seg vann, og det innfargede bildet overføres til en gummiduk og derfra til arket eller banen. Det gir de skarpeste detaljene og de jevneste toneovergangene av de vanlige prosessene og er standarden for foldeesker, begeremner og litholaminerte liner til bølgepapp. «Litho» er den vanlige britiske bransjeforkortelsen.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Post-print og pre-print (trykk på bølgepapp; EN: post-print and pre-print)
Post-print betyr trykk direkte på ferdig bølgepapp, vanligvis flexo i én til tre farger, mens pre-print betyr at linerpapiret trykkes på rull, med flexo eller dyptrykk, før det limes sammen med bølgen i bølgepappmaskinen. Pre-print gir jevnere toner og passer for svært store opplag; post-print er normen for pizzaesker, transportesker og de fleste forsendelsesesker. En tredje vei, litholaminering, limer et offsettrykt ark på bølgepapp for fotografisk kvalitet.
Baktrykk og overflatetrykk (EN: reverse printing and surface printing)
Overflatetrykk legger trykkfargen på utsiden av et underlag, der den ses direkte; baktrykk legger den på innsiden av en gjennomsiktig folie slik at den ses gjennom folien, vanligvis før folien lamineres til et annet lag. Baktrykt motiv er speilvendt og det hvite trykkes sist, bak fargene, og trykkfargen havner beskyttet inne i laminatet, borte fra både forbruker og matvare. De fleste laminerte poser er baktrykt; bæreposer er vanligvis overflatetrykt.
Silketrykk (EN: screen printing; DE: Siebdruck; NL: zeefdruk)
Silketrykk presser trykkfarge gjennom en fin sjablong av netting på underlaget og legger ned en mye tykkere fargefilm enn flexo eller offset. Det gir dekkende hvitt, kraftig farge på mørke eller teksturerte materialer og taktile eller hevede effekter, og rotasjonssilketrykkenheter legges noen ganger til etikett- og kartonglinjer for disse effektene. Det er tregt og egnet for enkle design med få farger, så det er sjelden hovedprosessen for engangsemballasje til serveringsbransjen.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Arkoffset (EN: sheet-fed offset)
Arkoffset mater enkeltark gjennom pressen, vanligvis med fire prosessfargeverk pluss ett eller to spotfargeverk og et inline lakkverk for lakk eller vannbasert lakk. Flere enheter legges opp på hvert ark og stanses ut etterpå. Det er standardveien for foldeesker, burger- og takeaway-bokser i kartong, begeremner og litholaminerte liner, der fin tekst og fotografiske bilder er viktig.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Stakkpresse for flexo (EN: stack flexo press)
En stakkpresse har flexofargeverkene plassert over hverandre på én eller begge sider av en vertikal ramme, hvert med egen trykksylinder. Den er kompakt og kan trykke begge sider av banen i ett gjennomløp, men registeret på elastiske folier er mindre presist enn på en CI-presse fordi banen går fritt mellom fargeverkene. Stakkpresser er vanlige for papirposer, innpakningspapir og enklere folieprodukter.
Rulleoffset (rulleoffset med utskiftbare sleeves; EN: web offset)
Rulleoffset trykker med offsettrykk på en kontinuerlig rull i stedet for ark. Rulleoffsetpresser med utskiftbare sleeves bytter plate- og gummidukssleeves for å endre trykkrepeat, noe som gjør prosessen brukbar for fleksibel emballasje, etiketter og ruller med begerkartong, ofte med UV- eller EB-herdende trykkfarger. Den konkurrerer med dyptrykk og flexo der det trengs offsetkvalitet på bildene og hyppige designbytter.
Flexopresse, anilox og plater
Komponentene som styrer hvor mye trykkfarge en flexopresse legger ned og hvor skarpt den trykker. Disse begrepene forklarer hvorfor flexotilbud oppgir platekostnader, hvorfor fine bilder og heldekkende farger konkurrerer om samme anilox, og hvorfor repeatlengden er gitt av pressen.
Aniloxlinjetall (celletall; EN: anilox cell count, screen count; linjer per tomme, linjer per cm)
Aniloxlinjetallet er antall graverte celler per lineær tomme eller centimeter på overflaten av en aniloxvalse. Emballasjearbeid bruker vanligvis fra ca. 200 linjer per tomme (80 per cm) for tykke belegg, hvitt og bølgepapp opp til 1 000 linjer per tomme (ca. 400 per cm) eller mer for fint prosessarbeid på folie. En vanlig regel er at aniloxlinjetallet bør være minst fire til seks ganger rasterfrekvensen på platen, slik at de minste punktene støttes av flere celler i stedet for å synke ned i én.
Aniloxvalse (EN: anilox roll; DE: Rasterwalze; NL: aniloxrol)
En aniloxvalse er en gravert valse av metall eller med keramisk belegg i en flexopresse, der linjetall og cellevolum doserer en presis, jevn trykkfargefilm over på trykkplaten. De fleste moderne aniloxvalser er laserigraverte i keramikk med sekskantede celler i 60° vinkel, som slites langsomt og kan rengjøres grundig. Fine valser med små celler passer for rasterflater og detaljer, grove valser med stort volum legger ned heldekkende flater og hvitt, og en slitt eller delvis tilstoppet anilox er en hyppig årsak til fargedrift mellom opplag.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Aniloxvolum (EN: anilox volume; BCM; cm³/m²)
Aniloxvolum er volumet av trykkfarge som cellene på en aniloxvalse kan bære per arealenhet, oppgitt i USA som BCM (milliarder kubikkmikron per kvadrattomme) og i Europa som cm³/m², der 1 BCM er omtrent 1,55 cm³/m². Typiske verdier ligger fra ca. 1 til 2,5 BCM for rasterarbeid, 3 til 5 BCM for strek og heldekkende flater, og høyere for dekkende hvitt, belegg og bølgepapp. Volumet bestemmer i stor grad tykkelsen på fargefilmen og dermed styrken i heldekkende farger; å spesifisere anilox sammen med trykkfarge er måten flexofarger holdes repeterbare ved etterbestillinger.
Kammerrakel (EN: chambered doctor blade; DE: Kammerrakel)
Et kammerrakelsystem er et lukket system for fargetilførsel der to blader, ett doserende og ett avtettende, danner et forseglet kammer mot aniloxvalsen, med trykkfarge pumpet gjennom. Det holder trykkfargen i en lukket krets, som reduserer fordampning av løsemiddel og drift i viskositet, begrenser skumming og gir raskere fargebytter. Det er standard fargetilførsel på moderne flexopresser for emballasje.
Rakel (EN: doctor blade; DE: Rakel; NL: rakel)
En rakel er et tynt blad av stål, plast eller kompositt som presses mot en innfarget valse eller sylinder for å skrape av overskytende trykkfarge, slik at det bare blir trykkfarge igjen i de graverte cellene. I flexo skraper den aniloxoverflaten slik at et dosert volum når platen; i dyptrykk skraper den sylinderen slik at trykkfargen bare blir igjen i bildecellene. Bladvinkel, trykk og slitasje påvirker jevnheten i fargefilmen, og et skadet blad viser seg som fine striper i trykkretningen.
Flat-top-punkter (EN: flat-top dots)
Flat-top-punkter er punkter på flexoplater med flat trykkflate og skarpe skuldre, i stedet for de avrundede toppene som oppstår ved konvensjonell digital plateeksponering, der oksygen i luften begrenser herdingen av de minste punktene. De lages med eksponeringssystemer med oksygenbarriere eller LED med høy intensitet, og holder mindre høylyspunkter, gir mer stabil punktøkning ved trykkendringer og har ofte overflaterastrering for tettere heldekkende flater. For kjøpere betyr flat-top-plater vanligvis jevnere toneoverganger og bedre fine detaljer, til en noe høyere platekostnad.
Anleggstrykk (EN: impression, impression setting)
Anleggstrykk er kontakttrykket mellom plate og underlag, og mellom anilox og plate, innstilt ved avstanden til trykksylinderen. Flexo bør kjøres med lettest mulig anleggstrykk som overfører et fullt bilde; for høyt trykk presser trykkfargen ut mot kantene av plateelementene, forstørrer punktene, gir haloer og fyller igjen negativ tekst. Innstillingene justeres under innkjøring av pressen og kan drive med platesliting, tapekompresjon og underlagets tykkelse.
Lett anleggstrykk (EN: kiss impression)
Lett anleggstrykk (kiss impression) er det minste kontakttrykket der platen akkurat overfører et komplett, jevnt bilde til underlaget uten synlig utpressing. Det er målinnstillingen for flexo og høytrykk fordi det gir lavest punktøkning og holder fine detaljer åpne. På ru eller bølgete underlag som kraftpapir og bølgepapp trengs ofte litt mer anleggstrykk for å nå de lave punktene i overflaten.
Monteringstape (kompressibel monteringstape for plater; EN: mounting tape; DE: Klischeeklebeband)
Monteringstape er en dobbeltsidig teip med kompressibel skumkjerne som brukes til å feste flexoplater på en sylinder eller sleeve, vanligvis ca. 0,38 til 0,55 mm tykk. Skumtettheten endrer trykket: mykere teip demper platen og reduserer punktøkningen i rasterflater, hardere teip gir bedre fargeoverføring i heldekkende flater, og middels teip brukes der en plate har begge deler. Monteringsnøyaktighet og valg av teip er en del av grunnen til at repeatjobber på ommonterte plater kan trykke litt annerledes.
Fotopolymerplate (flexoplate, kliché; EN: photopolymer plate; DE: Klischee; NL: cliché)
En fotopolymerplate er den fleksible relieffplaten som brukes i flexo, laget av et lysfølsomt polymerlag på en polyesterbase som bebildes, eksponeres for UV-lys og behandles med løsemiddel, vann eller varme slik at bildeflatene blir stående hevet. Vanlige tykkelser er 1,14 mm for folie og smal bane og 1,70 mm for papir og bred bane, med tykkere, mykere plater på ca. 3 til 7 mm for post-print på bølgepapp. Plater er en engangskostnad per farge og design, vist som Klischeekosten i tyske tilbud, og kan lagres og gjenbrukes ved gjentatte bestillinger hvis trykkfilen ikke endres.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Platesylinder (EN: plate cylinder)
Platesylinderen er sylinderen i en flexopresse som bærer de monterte platene, direkte eller via en sleeve, og overfører trykkfarge fra platen til underlaget for hver omdreining. Omkretsen, sammen med plate- og tapetykkelsen, bestemmer repeatlengden, så hver presse har et sett tilgjengelige repeater. Et design hvis lengde ikke passer til en tilgjengelig repeat krever en annen sylinder eller sleeve, eller et justert oppsett.
Platedistorsjon (distorsjonsfaktor; EN: plate distortion, distortion factor)
Platedistorsjon er strekkingen av trykkflaten på en flexoplate i retning rundt sylinderen når den flate platen vikles rundt sylinderen eller sleeven. Prepress kompenserer ved å forkorte bildet i den retningen med en distorsjonsfaktor, som avhenger av platetykkelse og repeatlengde og vanligvis ligger i størrelsesorden én til noen få prosent. Uten kompensasjon blir det trykte bildet lengre enn trykkfilen, noe som har betydning for poselengder, feltplassering og strekkoder.
Sleeve (platesleeve, adaptersleeve; EN: sleeve, bridge sleeve)
En sleeve er et lett sylindrisk rør som flexoplater monteres på, og som skyves over en luftdorn på pressen i stedet for å bytte tunge stålsylindre. Adapter- eller brosleeves bygger opp dorndiameteren slik at ulike repeatlengder kan kjøres på samme presse. Sleeves gir raskere jobbytter og gjør at plater kan monteres utenfor pressen og lagres klare for gjentatte bestillinger.
Overflaterastrering (mikrocellerastrering; EN: surface screening, microcell screening)
Overflaterastrering er et svært fint mønster av bittesmå celler eller teksturer som er bebildet inn i de heldekkende flatene på en flexoplate. Mønsteret bryter den glatte plateoverflaten slik at den bærer og avgir trykkfarge jevnere, noe som gir høyere tetthet i heldekkende flater og mindre mottle og pinholing, særlig på folie. Det utføres i prepress eller plateproduksjon og endrer ikke trykkfilen kjøperen leverer.
Dyptrykk
Ordforrådet rundt dyptrykksylindre og hvordan de holder trykkfarge. Relevant hovedsakelig for laminerte poser og annen fleksibel emballasje i store opplag.
Celledybde og cellevolum (dyptrykk; EN: cell depth and cell volume)
Celledybde er hvor dyp hver gravert celle i en dyptrykksylinder er, og cellevolum er hvor mye trykkfarge den rommer; sammen med celleåpningen bestemmer de hvor mye trykkfarge hvert område trykker. Dybden ligger vanligvis fra noen få mikrometer i høylys til rundt 40 mikrometer eller mer i heldekkende flater, og variasjon i cellestørrelse og dybde er måten dyptrykk lager toner på uten synlige rasterpunkter. Cellevolumet er fast når sylinderen er gravert, og det er grunnen til at dyptrykkfarge er så stabil over store opplag.
Kromplettering (dyptrykksylindre; EN: chrome plating)
Kromplettering er et tynt lag hardt krom, noen få mikrometer tykt, som elektrolytisk legges på den graverte kobberoverflaten på en dyptrykksylinder. Det beskytter det myke kobberet mot slitasje fra rakelen slik at sylinderen kan trykke svært store opplag, og slitte sylindre kan avkromes, repareres og kromplettes på nytt. Noen leverandører tilbyr alternative harde belegg som følge av begrensninger for forkromming med seksverdig krom.
Rakel (dyptrykk; EN: doctor blade, gravure)
I dyptrykk skraper rakelen all trykkfarge av den glatte, ikke-trykkende overflaten på den graverte sylinderen, mens trykkfargen blir igjen i cellene. Fordi dyptrykk trykker direkte fra sylinderen, er rakelinnstillingen kritisk: et slitt eller skadet blad etterlater fine linjer av trykkfarge på trykket, kjent som rakelstriper eller hazing. Bladvinkel og trykk er en del av pressens oppsett og ikke kjøperens spesifikasjon, men stripefeil er en vanlig grunn til at dyptrykkruller blir avvist.
Elektromekanisk gravering (EN: electromechanical engraving)
Elektromekanisk gravering skjærer cellene i en dyptrykksylinder med en diamantstikke som oscillerer med høy frekvens, styrt av de digitale bildedataene, og lager tusenvis av celler per sekund. Cellestørrelse og dybde varierer sammen med tonverdien. Det er den mest brukte graveringsmetoden for dyptrykk og den viktigste kostnaden bak et sett dyptrykksylindre.
Elektrostatisk assistanse (ESA; EN: electrostatic assist)
Elektrostatisk assistanse er et system som legger en elektrisk ladning mellom trykkvalsen og dyptrykksylinderen slik at trykkfargen trekkes ut av cellene og over på underlaget. Det reduserer manglende punkter, det spraglete utseendet som oppstår når ru eller mindre kompressible underlag ikke kommer i kontakt med hver celle. Det brukes særlig på papir og kartong og i høylysområder.
Dyptrykksylinder (EN: gravure cylinder; DE: Tiefdruckzylinder)
En dyptrykksylinder er basissylinderen av stål eller aluminium, belagt med kobber, gravert med bildeceller og avsluttet med krom, som bærer én farge i dyptrykk. Omkretsen bestemmer repeaten og flatebredden maksimal trykkbredde. Sylindre er dyre å lage, men holder til svært store opplag og kan lagres for gjentatte bestillinger, og derfor passer dyptrykk for stabile design med langvarig produksjon.
Lasergravering (dyptrykk; EN: laser engraving)
Lasergravering lager dyptrykkceller enten ved å ablere en maske på sylinderen før kjemisk etsing eller ved å lasergravere direkte på en egnet sylinderoverflate. Det gir celleformer og kanter som elektromekanisk gravering ikke kan, som svært skarp tekst og strekarbeid, og brukes ofte der fin tekst og vektorelementer er viktig. Hvilken metode som brukes, bestemmes av sylinderprodusenten, men den kan påvirke hvordan fine detaljer gjengis.
Offsettrykk
Offset avhenger av balansen mellom vann og trykkfarge på platen. Disse begrepene dukker opp i pressrapporter og i diskusjoner om fargekonsistens på foldeesker og begre.
Gummiduk (EN: blanket; DE: Gummituch; NL: rubberdoek)
En gummiduk er det gummibelagte tekstilarket viklet rundt gummidukssylinderen i en offsetpresse, som mottar det innfargede bildet fra platen og overfører det til arket. Kompressibiliteten gjør at bildet når underlaget jevnt selv på litt ujevn kartong. En skadet eller knust gummiduk trykker en lokal feil på hvert ark til den byttes, og dukens tilstand påvirker punktøkningen.
Computer-to-plate (CTP; EN: computer-to-plate)
Computer-to-plate er prosessen der trykkplater bebildes direkte fra digitale data med laser, uten film. I offset er CTP-plater av aluminium med lys- eller varmefølsomt belegg; i flexo er tilsvarende digital bebildning av fotopolymerplater. CTP gir skarpe, repeterbare punkter og gjør at trykkerier kan lage nye offsetplater rimelig, og det er grunnen til at offsetplater ofte behandles som forbruksvarer i stedet for lagret verktøy.
Fuktevann (EN: fountain solution, dampening solution; DE: Feuchtmittel)
Fuktevann er den vannbaserte løsningen som påføres en offsetplate for å holde de ikke-trykkende områdene våte slik at de støter bort trykkfarge. Det er vanligvis svakt surt, rundt pH 4,5 til 5,5, og inneholder tilsetninger som styrer overflatespenning og konduktivitet; isopropylalkohol har tradisjonelt vært tilsatt, og systemer med redusert alkohol eller uten alkohol blir stadig vanligere for å kutte utslipp. Tilstanden påvirker balansen mellom trykkfarge og vann, tørking og trykkstabilitet.
Balanse mellom trykkfarge og vann (EN: ink-water balance)
Balansen mellom trykkfarge og vann er likevekten på en offsetpresse mellom mengden trykkfarge og mengden fuktevann på platen. For mye vann emulgerer trykkfargen, gjør fargene matte og forsinker tørkingen; for lite lar trykkfargen spre seg til ikke-trykkende områder, en feil som kalles tilsmussing (scumming) eller toning. Å holde balansen stabil gjennom et opplag er en av hovedfaktorene for fargekonsistens i offset.
Offsetplate (aluminiumsplate; EN: offset plate)
En offsetplate er en tynn aluminiumsplate med kornet, behandlet overflate og et bebildet belegg, der bildeflatene tar imot trykkfarge og de ikke-trykkende flatene tar imot vann; det finnes ikke noe relieff. Det trengs én plate per farge, inkludert spotfarger og noen ganger en lakk. Offsetplater koster langt mindre enn flexoplater eller dyptrykksylindre, så en designendring koster hovedsakelig innkjøringstid i stedet for verktøy.
Trykkfarger, tørking og herding
Trykkfargens kjemi avgjør heft, gnidningsbestandighet, lukt og egnethet for matkontakt. Reglene for trykkfarger som gjelder for trykt matemballasje er oppsummert i samsvar for matkontaktemballasje.
Blokking (EN: blocking; DE: Verblocken)
Blokking er uønsket sammenklistring mellom flater på trykt materiale i en rull eller stabel, slik at lagene fester seg til hverandre eller trykkfargen løsner når de skilles. Årsaker er ufullstendig tørket eller herdet trykkfarge, gjenværende løsemiddel, for høy varme eller for høyt trykk under lagring og overbehandlet folie. Det kontrolleres med en blokketest, der trykte prøver presses mot hverandre under varme og trykk, og det er viktigst for folieposer og trykte ruller som lagres varmt.
Koronabehandling (EN: corona treatment; DE: Coronabehandlung)
Koronabehandling utsetter en plastfolieoverflate for en høyspent elektrisk utladning som oksiderer den og øker overflateenergien slik at trykkfarge og lim fukter og binder. Det er avgjørende for trykk på polyetylen og polypropylen. Effekten avtar over tid når tilsetningsstoffer vandrer til overflaten, så folie som har ligget lagret i uker kan måtte behandles på nytt før trykk, og begge sider må behandles hvis begge trykkes.
Tørking og herding (EN: drying and curing)
Tørking gjør en flytende trykkfargefilm fast ved å fjerne vann eller løsemiddel gjennom fordampning og absorpsjon, eller, for oksidative offsettrykkfarger, gjennom absorpsjon og oksidasjon; herding gjør den fast ved en kjemisk reaksjon utløst av ultrafiolett lys eller en elektronstråle. Vannbaserte og løsemiddelbaserte flexo- og dyptrykkfarger tørker med varmluft mellom og etter fargeverkene, mens UV- og EB-trykkfarger herdes nesten umiddelbart. Ufullstendig tørking eller herding er en grunnleggende årsak til avsmitting, blokking, lukt og migrasjon, så tørkekapasiteten begrenser ofte pressehastighet og fargedekning.
Dynenivå (overflateenergi; EN: dyne level, surface energy; dyn/cm, mN/m)
Dynenivået er overflateenergien til et underlag, oppgitt i dyn/cm (numerisk lik mN/m), som viser om trykkfargen vil fukte og binde til det. Ubehandlet polyetylen ligger vanligvis rundt 30 til 31 dyn/cm, og trykkerier sikter vanligvis mot ca. 38 til 42 dyn/cm eller mer etter koronabehandling, der vannbaserte trykkfarger trenger den øvre delen. Det kontrolleres med dynepenner eller testfarger før trykk.
EB-herdende trykkfarge (elektronstråle; EN: EB-curable ink; DE: ESH-Farbe)
En EB-herdende trykkfarge herdes av en stråle med elektroner, som polymeriserer fargefilmen umiddelbart uten fotoinitiatorene som UV-trykkfarger trenger. Herdingen utføres vanligvis under nitrogen for å hindre at oksygen forstyrrer reaksjonen. EB-trykkfarger og -lakker brukes i offset og flexo til fleksibel emballasje og foldeesker der det kreves høy motstandsdyktighet og lav migrasjon, fordi det ikke er rester av fotoinitiatorer; utstyret er dyrt og finnes på et begrenset antall linjer.
Fargedekning (EN: ink coverage)
Fargedekning er andelen av det trykte arealet som er dekket av trykkfarge, og i utvidet forstand den totale mengden trykkfarge som legges ned på et design. Høy dekning, som store heldekkende flater eller bilder med utfall, bruker mer trykkfarge, krever mer tørking, øker risikoen for avsmitting, krølling og gjennomslag på tynne papirtyper og kan påvirke vurderinger av resirkulerbarhet. Videreforedlere gjennomgår ofte design med høy dekning på innpakningspapir og silkepapir før de gir tilbud, og kan foreslå et lettere mønster.
Fargeopptak (EN: ink trapping, wet trapping; DE: Farbannahme)
Fargeopptak (ink trapping) er, i presseforstand, evnen en allerede trykt fargefilm har til å ta imot den neste trykkfargen som trykkes oppå. Dårlig fargeopptak får overtrykte farger, som rødt bygget av magenta og gult, til å se svake eller skyete ut. Det måles med et densitometer og uttrykkes som en tilsynelatende trap-prosent, vanligvis med Preucils formel. Må ikke forveksles med trapping i prepress, som er en bevisst overlapping av tilstøtende farger (se oppføringen Trapping under Prepress og trykkfiler).
Lavmigrasjonsfarge (EN: low-migration ink; DE: migrationsarme Druckfarbe)
En lavmigrasjonsfarge er et trykkfargesystem som er formulert og påført slik at migrasjon av komponentene til mat holder seg under gjeldende grenser under de tiltenkte bruksbetingelsene. Det er ikke én enkelt juridisk status: egnetheten vurderes for den konkrete bruken, vanligvis med henvisning til EuPIA-veiledning og den sveitsiske forordningen SR 817.023.21 (vedlegg 10), og trykkfargen må være riktig tørket eller herdet, under god produksjonspraksis slik forordning (EF) nr. 2023/2006 krever i EU. Fra 1. januar 2027 innfører den tyske trykkfargeforordningen (Druckfarbenverordnung) en positivliste for stoffer i trykkfarger på matkontaktmaterialer.
Se: samsvar for matkontaktemballasje
Mineraloljefri trykkfarge (EN: mineral-oil-free ink; DE: mineralölfreie Druckfarbe)
En mineraloljefri trykkfarge er formulert uten mineraloljekomponenter, og er mest relevant for oksidative arkoffsettrykkfarger, som tradisjonelt brukte mineraloljedestillater og nå ofte bruker vegetabilske oljederivater i stedet. Kjøpere spesifiserer den fordi mineraloljehydrokarboner (MOSH og MOAH) kan migrere fra emballasje til mat. Den fjerner trykkfargen som kilde, men gjør ingenting med mineralolje som allerede finnes i resirkulert fiber, som krever en barriere eller nyfiberkartong.
Se: mineraloljebarrierer og foldeesker egnet for matkontakt
Pigment (EN: pigment)
Et pigment er en finmalt, uløselig fargepartikkel dispergert i trykkfargens bindemiddel; det gir trykkfargen farge, styrke og motstand mot lys og løsemidler. Emballasjetrykkfarger er nesten utelukkende pigmentbaserte, mens fargestoffer, som løses i bærevæsken, brukes i enkelte inkjetfarger og spesialanvendelser. Valg av pigment begrenser hvilke Pantone-farger som kan blandes med en gitt fargeserie og påvirker lysekthet, dekkevne og pris.
Restløsemiddel (EN: retained solvent)
Restløsemiddel er den lille mengden organisk løsemiddel som blir igjen i trykt og laminert folie etter tørking, målt med gasskromatografi og vanligvis oppgitt i mg/m². Høyt restløsemiddel kan gi lukt, smaksforringelse, blokking og svake laminatbindinger, så løsemiddeltrykt fleksibel emballasje til mat frigis vanligvis mot en avtalt grense. Det er hovedsakelig et tema ved løsemiddelbasert flexo og dyptrykk på folie.
Avsmitting (EN: set-off; DE: Abliegen)
Avsmitting er uønsket overføring av trykkfarge fra den trykte flaten på ett ark eller banelag til baksiden av det neste i en stabel eller rull. På matemballasje er det et mattrygghetsspørsmål i tillegg til et kosmetisk, fordi trykkfarge kan nå matkontaktsiden; forordning (EF) nr. 2023/2006 krever at trykkfarger på ikke-matsiden ikke overfører stoffer til matkontaktsiden gjennom underlaget eller ved avsmitting. Videreforedlere kontrollerer det gjennom valg av trykkfarge, tørking, fargedekning, rullespenning og stabeltrykk.
Løsemiddelbasert trykkfarge (EN: solvent-based ink)
En løsemiddelbasert trykkfarge bruker organiske løsemidler, som etanol, etylacetat eller lignende blandinger, som flytende bærer, vanligvis med bindemidler av nitrocellulose, polyuretan eller polyamid i flexo og dyptrykk. Den tørker raskt, fukter folie med lav energi lett og gir sterk heft, glans og tetthet, men avgir flyktige organiske forbindelser som må avtrekkes og behandles. Den brukes fortsatt mye til trykk på folie og laminert fleksibel emballasje.
UV-herdende trykkfarge (UV-farge, LED-UV; EN: UV-curable ink; DE: UV-Farbe)
En UV-herdende trykkfarge inneholder monomerer, oligomerer og fotoinitiatorer som polymeriserer nesten umiddelbart ved eksponering for ultrafiolett lys, i stedet for å tørke ved fordampning. LED-UV-systemer herder med smalbåndet lys, vanligvis rundt 365 til 395 nm, og bruker mindre energi og varme enn kvikksølvlamper. UV-trykkfarger gir høy glans, gnidningsbestandighet og rask håndtering; for matemballasje kan rester av fotoinitiatorer og monomerer migrere, så det kreves lavmigrasjons-UV-systemer og full herding.
Viskositet (EN: viscosity; DE: Viskosität)
Viskositet er motstanden en flytende trykkfarge har mot flyt, og den styrer hvor mye trykkfarge en anilox- eller dyptrykkcelle tar opp og avgir og hvordan trykkfargen sprer seg på underlaget. Flexo- og dyptrykkfarger er flytende og måles med flytkopper i sekunder, mens offsettrykkfarger er pastaer som karakteriseres med tack og reologi. Viskositeten stiger når løsemiddel eller vann fordamper under et opplag, så pressene tilsetter fortynner for å holde en målverdi; ukontrollert viskositet er en klassisk årsak til fargedrift i flexo.
Vannbasert trykkfarge (EN: water-based ink; DE: wasserbasierte Druckfarbe)
En vannbasert trykkfarge bruker vann som hovedbærer, med akryl- eller lignende bindemidler og små mengder aminer eller medløsemidler for å holde harpiksene oppløst, styrt gjennom pH. Den har lave utslipp og lite lukt og er standarden for flexo på papirposer, innpakningspapir, servietter og bølgepapp. På folie tørker den langsommere, trenger vanligvis høyere overflatebehandling og mer tørkekapasitet, og kan være litt mindre blank enn løsemiddelbasert trykkfarge.
Zahn-kopp (viskositetskopp; EN: Zahn cup, viscosity cup; DE: Auslaufbecher)
En Zahn-kopp er en liten dyppekopp med et kalibrert hull i bunnen, brukt ved pressen for å måle viskositeten til flytende trykkfarge som antall sekunder koppen bruker på å tømmes, beskrevet i ASTM D4212. Koppene er nummerert etter åpningsstørrelse, der Zahn nr. 2 er vanlig for flexofarger; i Europa brukes også DIN 4 mm og ISO-flytkopper (ISO 2431) mye. Avlesninger er bare sammenlignbare på samme koppetype ved samme temperatur på trykkfargen.
Fargestandarder og måling
Hvordan farge spesifiseres, måles og holdes innenfor toleranse. Kjøperens valg om spotfarger, CMYK og toleranser er forklart i Pantone eller CMYK i emballasje.
CIELAB (Lab, L*a*b*)
CIELAB er fargerommet, definert av Den internasjonale belysningskommisjonen (CIE) i 1976, som beskriver en hvilken som helst farge med tre verdier: L* for lyshet, a* for rød-grønn-aksen og b* for gul-blå-aksen. Det er enhetsuavhengig, så en Lab-verdi målt på en godkjent prøve kan gis til et hvilket som helst trykkeri som numerisk mål. Delta E-toleranser beregnes som avstander mellom Lab-verdier.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
CMYK (prosessfarger, firefargetrykk; EN: process colours, four-colour process; DE: Skalenfarben)
CMYK er firefargeprosessen som bruker cyan, magenta, gul og sort trykkfarge, trykt som rasterpunkter, for å gjengi et bredt spekter av farger og bilder. Den gjengir fotografier effektivt, men treffer merkevarefarger bare tilnærmet, avhengig av underlag, punktøkning og fargebalanse. Mange emballasjedesign kombinerer CMYK-bilder med én eller to spotfarger til logoer.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Fargeomfang (EN: colour gamut)
Fargeomfang er hele spekteret av farger en kombinasjon av trykkprosess, fargesett og underlag kan gjengi. CMYK på bestrøket kartong har et bredere fargeomfang enn CMYK på ubestrøket kraftpapir, og mange mettede merkevarefarger, som enkelte oransje, grønne og blå, ligger utenfor ethvert CMYK-fargeomfang. En farge utenfor fargeomfanget må trykkes som spotfarge, bygges i utvidet fargeomfang eller aksepteres som en tilnærming.
Fargeprofil (ICC-profil; EN: colour profile, ICC profile)
En fargeprofil er en datafil, i formatet standardisert av International Color Consortium (ICC), som beskriver hvordan en enhet eller trykkbetingelse gjengir farge, og knytter CMYK- eller RGB-verdiene til enhetsuavhengige Lab-verdier. Prepress bruker profiler til å konvertere bilder til målbetingelsen for trykk og til å simulere den på korrekturer og skjermer. Trykkfiler levert i feil profil, eller i RGB, er en vanlig årsak til farger som ser riktige ut på skjermen og feil ut på trykk.
Delta E (ΔE, fargeavvik; EN: colour difference)
Delta E (ΔE) er ett enkelt tall som uttrykker forskjellen mellom to farger, beregnet fra spektrofotometermålinger i CIELAB-fargerommet; jo lavere tall, jo nærmere treff. Toleranser i emballasje avtales mellom kjøper og trykkeri og er ikke fastsatt i lov, ofte rundt 2 til 4 ΔE00 for spotfarger avhengig av underlag og viktighet. Formelen må oppgis sammen med toleransen, fordi den eldre ΔE76 og den nyere ΔE2000 gir ulike verdier for det samme fargeparet.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Delta E 2000 (ΔE2000, ΔE00, CIEDE2000)
ΔE2000 er fargeavviksformelen publisert av CIE i 2001 som justerer den enkle Lab-avstanden i ΔE76 for lyshet, kroma og fargetone, slik at samme tall svarer bedre til samme synlige forskjell over hele fargespekteret. Som en grov rettesnor er ca. 1 ΔE00 nær grensen for hva et trent øye kan se under kontrollert belysning, og rundt 2 er merkbart side om side. Det er den anbefalte formelen for fargetoleranser i emballasje.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Densitometer (EN: densitometer; DE: Densitometer)
Et densitometer måler optisk tetthet, lysabsorberingsstyrken til en trykt fargefilm, gjennom filtre tilpasset prosessfargene, med respons etter status E (vanlig i Europa) eller status T (vanlig i USA). Trykkerier bruker det på pressen til å kontrollere heldekkende tetthet, punktøkning, fargeopptak og trykkontrast. Det måler fargefilmens styrke og ikke farge, så det kontrollerer en kjent trykkfarge godt, men kan ikke bedømme om en spotfarge treffer målet; det krever et spektrofotometer.
Utvidet fargeomfang (ECG, CMYK+OGV, sjufargetrykk; EN: extended colour gamut)
Trykk med utvidet fargeomfang legger til faste prosessfarger, vanligvis oransje, grønn og fiolett (CMYK+OGV), for å gjengi et mye bredere spekter av farger, inkludert mange spotfarger for merkevarer, fra ett standard fargesett. I stedet for å blande en ny spotfarge for hvert design bygges fargene av de sju trykkfargene, noe som kutter fargebytter og vask når mange design kjøres på én presse. Det passer for fleksibel emballasje og etiketter med mange SKU-er; for én enkelt kritisk merkevarefarge er en ekte spotfarge fortsatt den tryggeste spesifikasjonen.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Fogra (Fogra-karakteriseringsdata, FOGRA39, FOGRA51)
Fogra er den tyske forskningsforeningen for grafisk teknologi som publiserer karakteriseringsdatasett som beskriver standard trykkbetingelser, og som brukes til å bygge ICC-profilene som er vanlige i europeisk prepress. FOGRA39 beskriver arkoffset på bestrøket papir etter 2004-utgaven av ISO 12647-2, mens FOGRA51 og FOGRA52 beskriver henholdsvis bestrøket og ubestrøket papir etter 2013-utgaven. En fil klargjort for en oppgitt Fogra-betingelse, og korrekturtrykt mot den, gir trykkeri og kjøper en felles fargereferanse for CMYK-arbeid.
G7
G7 er en kalibreringsmetode, publisert av Idealliance, som justerer et trykksystem slik at gråbalansen og den nøytrale tonegjengivelsen samsvarer med et definert mål, slik at ulike presser, prosesser og korrekturer ser visuelt like ut. Den brukes mye i USA og i økende grad i emballasje, der den hjelper til med å samordne flexo-, offset- og digitaltrykk for samme merkevare. Et trykkeri kan kvalifiseres som G7 Master-anlegg, men metoden tilpasser utseendet og erstatter ikke avtalte mål for spotfarger.
Gråbalanse (EN: gray balance, grey balance; DE: Graubalance)
Gråbalanse er kombinasjonen av tonverdier for cyan, magenta og gult som trykkes som en nøytral grå uten fargestikk på en gitt prosess og et gitt underlag. Å holde gråbalansen gjør at nøytrale toner og hudtoner ser naturlige ut, og er en følsom indikator på om de tre prosessfargene er i balanse på pressen. Den er grunnlaget for G7-kalibrering og kontrolleres på kontrollstriper under et opplag.
Utstrykning (EN: ink drawdown, drawdown)
En utstrykning er en tynn film av blandet trykkfarge som strykes ut på det faktiske underlaget med en håndproofer eller utstrykningsstav som tilnærmer pressens fargefilm, brukt til å kontrollere en spotfarge før trykking. Den viser hvordan en Pantone-farge vil se ut på ekte kraftpapir, fettett papir eller folie i stedet for på hvitt referansepapir, og er den beste tidlige kontrollen for spotfarger. En signert utstrykning beholdes ofte som fargereferanse for produksjonsopplaget.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
ISO 12647 (prosesskontroll for halvtonefargetrykk; EN: process control for halftone colour printing)
ISO 12647 er serien av internasjonale standarder som setter mål for prosesskontroll i halvtonefargetrykk, som heldekkende farger i Lab, tonverdiøkning og toleranser, med egne deler for ulike prosesser: del 2 offset, del 4 dyptrykk, del 6 flexotrykk, del 7 korrektur og del 8 valideringstrykk. Den gjør at en kjøper kan spesifisere CMYK-arbeid mot en kjent trykkbetingelse i stedet for én Delta E per farge. ISO 15339 utfyller den med karakteriserte referansetrykkbetingelser som er uavhengige av trykkprosessen.
Målebetingelser (M0, M1, M2, M3; EN: measurement conditions)
Målebetingelser er de standardiserte belysningsinnstillingene i fargemåleinstrumenter, definert i ISO 13655: M0 er eldre, med udefinert UV-innhold; M1 samsvarer med D50 inkludert UV-komponenten; M2 utelater UV; og M3 legger til et polarisasjonsfilter. Fordi mange papirtyper og kartongtyper inneholder optiske hvitemidler som reagerer på UV, kan målinger av samme prøve avvike mellom betingelsene. En fargespesifikasjon bør oppgi hvilken betingelse som brukes, sammen med formel og toleranse.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Metameri (EN: metamerism)
Metameri er effekten der to farger samsvarer under én lyskilde, men er forskjellige under en annen, fordi de reflekterer ulike spektre som tilfeldigvis ser like ut under det første lyset. Det er vanlig når en farge er tilpasset med et annet fargesett, underlag eller en annen prosess enn originalen. Å vurdere godkjenninger i lysskap under mer enn én lyskilde, og å vite hvor emballasjen skal ses, reduserer overraskelser.
Pantone (Pantone Matching System, PMS)
Pantone Matching System er den mest brukte kommersielle referansen for spotfarger i emballasje, et nummerert bibliotek av farger med blandeoppskrifter publisert i trykte fargevifter. Hver referanse finnes i en bestrøket (C) og en ubestrøket (U) versjon fordi samme trykkfarge ser forskjellig ut på blankt og sugende underlag, så den ubestrøkne referansen er den mest realistiske veiledningen for kraftpapir og ubestrøket papir. Et Pantone-nummer navngir et mål; hvor nøyaktig det gjengis avhenger av underlag, prosess og avtalt toleranse.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Heldekkende tetthet (SID; EN: solid ink density; DE: Volltondichte)
Heldekkende tetthet er den optiske tettheten til et 100 %-felt med trykkfarge, målt med et densitometer, og brukes på pressen som en rask indikator på fargefilmens tykkelse. Typiske mål for arkoffset på bestrøket kartong ligger omtrent mellom 1,0 for gult og 1,8 for sort, avhengig av fargesett, underlag og densitometerstatus, selv om gjeldende utgaver av ISO 12647 definerer heldekkende flater i Lab i stedet for tetthet. Økende tetthet øker fargestyrken, men også punktøkningen, så den styres innenfor et smalt vindu.
Spektrofotometer (EN: spectrophotometer; DE: Spektralfotometer)
Et spektrofotometer måler hele spekteret av lys reflektert fra en prøve og beregner fargeverdier som Lab, som Delta E utledes fra. Det er instrumentet som brukes til å fastsette og kontrollere fargemål på korrekturer, utstrykninger og trykte prøver, og moderne versjoner ved pressen og inline rapporterer også tetthet. Instrumenter for grafisk industri bruker vanligvis 45°/0°-geometri, og målebetingelsen (M0 til M3) må oppgis.
Spotfarge (Pantone-farge; EN: spot colour; DE: Sonderfarbe, Volltonfarbe; NL: steunkleur)
En spotfarge er en forhåndsblandet trykkfarge som trykkes i eget fargeverk for å gjengi én bestemt farge, vanligvis spesifisert fra Pantone Matching System. Den gir renere, mer konsistente merkevarefarger og flater enn CMYK-bygde farger og når farger utenfor CMYK-fargeomfanget, men hver spotfarge legger til en trykkfarge, en plate og en vask. I trykkfilen må spotfarger navngis nøyaktig som avtalt, fordi hvert navn blir en egen plate.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Standardiserte betraktningsforhold (D50, ISO 3664; lysskap; EN: standard viewing conditions)
Standardiserte betraktningsforhold er den kontrollerte belysningen og omgivelsene trykt farge vurderes under, definert i ISO 3664 med D50-belysning på omtrent 5 000 K. Trykkerier og merkevareeiere bruker lysskap bygget etter denne standarden slik at begge parter ser samme farge ved godkjenning. Farger kontrollert under LED-belysning i butikk eller dagslys ved et vindu kan se annerledes ut, særlig der metameri er involvert.
Prepress og trykkfiler
Hva som skjer med trykkfilen mellom designerens fil og trykkplaten, og trykkfilreglene som følger av det. Klargjøring av filer er gjennomgått trinn for trinn i klargjøring av trykkfiler for emballasje.
Trykkfil (trykkklar fil; EN: artwork, print-ready artwork)
En trykkfil er grafikkfilen som definerer alt som skal trykkes på en emballasje: tekst, bilder, farger, merker og koder, plassert på stansetegningen. En trykkklar fil leveres i målestokk 1:1, vanligvis som PDF/X-fil bygget på produsentens stansetegning, med vektorlogoer og -tekst, bilder med tilstrekkelig oppløsning, navngitte spotfarger og utfall. En fil som ikke er trykkklar er en hyppig årsak til forsinkelser etter at en bestilling er avtalt.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Strekreduksjon (BWR; EN: bar width reduction)
Strekreduksjon er den bevisste tynningen av strekene i en strekkodefil for å kompensere for utflyt av trykkfarge på pressen, slik at de trykte strekene når nominell bredde og koden skannes og verifiseres riktig. Størrelsen avhenger av trykkprosess, plate og underlag og fastsettes av trykkeriet, vanligvis større for flexo på sugende papir enn for offset på bestrøket kartong. I flexo orienteres strekene ofte i trykkretningen for å begrense distorsjon.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Utfall (EN: bleed; DE: Beschnittzugabe, Anschnitt; NL: afloop)
Utfall er trykkfilen utvidet utenfor skjærelinjen slik at små variasjoner i skjæringen ikke etterlater utrykte kanter. 3 mm er vanlig for arkoffsettrykte foldeesker og begre; flexo, bølgepapp og rullematede poser trenger ofte 5 mm eller mer. Nødvendig utfall fastsettes av produsenten for hvert produkt.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Choke og spread (EN: choke and spread)
Choke og spread er de to måtene å lage en trap på. En spread utvider et lysere forgrunnsobjekt litt inn i den mørkere bakgrunnen rundt, mens en choke utvider en lysere bakgrunn litt inn i et mørkere objekt, slik at objektets utsparing effektivt krympes. Regelen er at den lysere fargen flyttes inn i den mørkere, slik at overlappingen knapt synes; prepress-programvaren velger retning automatisk, med manuell korreksjon for kritiske elementer som logoer og liten tekst.
Stansetegning (EN: dieline, cutter guide; DE: Stanzkontur)
En stansetegning er den flate konturen av en emballasje før den skjæres og foldes, og viser skjære-, rille-, lim- og perforeringslinjer. Trykkfilen bør plasseres på produsentens egen stansetegning, holdt på et eget ikke-trykkende lag satt til overtrykk, fordi kartongtykkelse og maskininnstillinger endrer panelmålene.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje; stansetegninger, stanseverktøy og prototyping for foldeesker
Distorsjonskompensasjon (buede og fordistorterte trykkfiler; EN: distortion compensation)
Distorsjonskompensasjon er justeringen av trykkfilen slik at den ser riktig ut på det ferdige produktet etter forming, krymping eller innpakning, i motsetning til platedistorsjon, som kompenserer for pressen. Pappbegre og begerhylser trykkes på vifteformede emner som blir til kjegler, så elementer plasseres langs buen og roteres til sin lokale vertikal; krympehylser trenger trykkfiler som er fordistortert for ujevn krymping. Produsentens mal for den aktuelle størrelsen er utgangspunktet.
Se: trykk på pappbegre; trykk på begerhylser
Fotocellemerke og registermerker (EN: eye mark and registration marks; print mark, photocell mark)
Et fotocellemerke (eye mark) er en liten heldekkende trykt blokk, vanligvis i mørk farge på lys bakgrunn, plassert én gang per repeat slik at en fotocelle på en posemaskin, forseglingsmaskin eller arkskjærer kan skjære eller forsegle hver enhet i register med trykket. Registermerker, som korshår, mikropunkter og kontrollstriper utenfor beskjæringen, hjelper trykkeriet med å justere farger og plater. Plassering og størrelse avtales med videreforedleren, og fotocellemerker plasseres ofte i sømmer, sidefalser eller områder som senere skjules.
Utsparing (EN: knockout; DE: Aussparen)
Utsparing betyr at fargene under et toppobjekt fjernes slik at hver trykkfarge trykkes på blankt underlag, i stedet for at én trykkfarge trykkes over en annen. Det holder fargene rene, fordi trykkfarger i stor grad er gjennomsiktige, men all feilregistrering mellom objektet og utsparingen etterlater et synlig gap med mindre det legges til en trap. Utsparing er standard for de fleste fargede elementer i emballasjetrykkfiler.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Overtrykk (EN: overprint; DE: Überdrucken)
Overtrykk betyr at en toppfarge trykkes direkte over fargen under i stedet for å spares ut, slik at begge trykkfargene blandes der de overlapper. Liten sort tekst overtrykkes normalt slik at den aldri viser et hvitt gap ved registerfeil, og stansetegninger, lakklag og tekniske merker settes til overtrykk i filen. Hvite objekter og lyse farger må aldri settes til overtrykk, fordi de forsvinner eller skifter farge på pressen.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
PDF/X (PDF/X-1a, PDF/X-4)
PDF/X er en familie av PDF-delmengder standardisert i ISO 15930-serien for pålitelig utveksling av trykkklare filer. PDF/X-1a krever bare CMYK og spotfarger, innebygde fonter og flatet transparens; PDF/X-4 tillater live transparens, lag og ICC-basert fargehåndtering. Begge er vanlige i emballasje, og trykkeriet spesifiserer hvilken versjon og hvilken output intent som skal brukes.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Preflight (EN: preflight)
Preflight er den automatiske og manuelle kontrollen av en levert fil før prepressarbeidet begynner, og tester blant annet fonter, bildeoppløsning, fargerom, navn på spotfarger, utfall, overtrykksinnstillinger, minste linjetykkelser og tekststørrelser. En preflightrapport lister problemer som designeren skal rette før korrektur. Preflight fanger vanlige filfeil tidlig og unngår at du betaler for plater laget av feilaktige trykkfiler.
Prepress (repro; EN: prepress; DE: Druckvorstufe; NL: prepress, drukvoorbereiding)
Prepress, også kalt repro, dekker alt arbeidet mellom mottak av trykkfilen og produksjon av bildebærerne: preflight, fargeseparasjon, trapping, distorsjonskompensasjon, step-and-repeat, rastrering, korrektur og produksjon av plater eller sylindre. Prepress for emballasje tilpasser det samme designet ulikt for hver prosess og hvert underlag. Kostnaden vises på tilbud som repro- eller originalkostnader, vanligvis én gang per design.
Repeatlengde (rapport; EN: repeat length, print repeat; DE: Rapport)
Repeatlengden er avstanden langs banen før det trykte bildet gjentar seg, lik omkretsen på platesylinderen inkludert plate og tape, eller på dyptrykksylinderen. For poser, innpakning og ruller må den samsvare med produktlengden eller en hel brøkdel av den, så hvilke repeater som finnes på en presse avgjør delvis hvilke størrelser som kan trykkes lønnsomt. Repeatlengde og plassering av fotocellemerke oppgis i rullespesifikasjoner for trykte ruller.
Dyp sort (EN: rich black)
Dyp sort er en sort bygget av 100 % sort trykkfarge pluss prosentandeler cyan, magenta og gult, som gir en dypere sort i store flater enn sort trykkfarge alene. Den bør ikke brukes til liten tekst, fine linjer eller strekkoder, fordi registerfeil mellom de fire fargene lager fargede kanter. Den totale mengden trykkfarge i en dyp sort må holdes innenfor grensen for total fargedekning for prosessen.
RIP (raster image processor)
En RIP er programvaren som konverterer en trykkklar PDF til rastrert bitmap-data med høy oppløsning som brukes til å bebilde plater eller sylindre, eller til å styre en digital presse. Den bruker rastreringsmetode, rasterfrekvens og vinkler, kompensasjonskurver for punktøkning og, i flexo, distorsjon. Platebebildere for flexo arbeider vanligvis med oppløsninger som 2 400 til 5 080 dpi.
Sikkerhetsmargin (EN: safe zone, safety margin)
En sikkerhetsmargin er en marg innenfor skjære- og falselinjer der tekst, logoer og strekkoder ikke bør plasseres, fordi skjæring, falsing og forming varierer litt. En sikkerhetsmargin på rundt 3 til 5 mm fra skjæringer og falser er vanlig, med større marger på bølgepapp og rundt begerkanter og sømmer.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Fargeseparasjoner (EN: separations, colour separations; DE: Farbauszüge)
Fargeseparasjoner er de enkelte bildelagene, ett per trykkfarge, som trykkfilen deles inn i for trykking: de fire prosessfargene, hver spotfarge, hvit bunn og lakk. Hver separasjon blir én plate, sylinder eller silkeramme. En separasjonsvisning eller korrektur bekrefter antall plater og hvilke elementer som trykkes i hvilken trykkfarge, og slik kontrollerer kjøpere at platekostnadene på et tilbud stemmer med designet.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Step-and-repeat (antall ut; EN: step-and-repeat, ups; DE: Nutzen)
Step-and-repeat er multipliseringen av ett enkelt design på tvers og rundt trykkplaten eller arket slik at flere enheter, kalt «ups» eller antall ut, trykkes samtidig. Antall ut avhenger av enhetens størrelse, pressebredde og repeatlengde, og påvirker materialutnyttelse og kostnad sterkt. Ulike størrelser av samme design trenger vanligvis separate step-and-repeat-oppsett og, i flexo, separate plater.
Total fargedekning (TAC; EN: total area coverage, total ink limit)
Total fargedekning er den maksimale summen av tonverdier for cyan, magenta, gult og sort som tillates i ett punkt av et bilde, uttrykt som en prosent opp til teoretiske 400 %. Hver trykkbetingelse og fargeprofil definerer sin grense, for eksempel rundt 300 til 330 % for vanlige profiler for bestrøket offset og lavere for ubestrøkne papirtyper og mange flexobetingelser. Overskridelse gir tørkeproblemer, avsmitting og tap av detaljer i skyggene.
Trapping (EN: trapping, prepress trapping; DE: Überfüllung)
Trapping er en liten bevisst overlapping mellom tilstøtende farger som skjuler små registerfeil, altså at fargene ligger forskjøvet på pressen. Trapbredden avhenger av trykkprosessen og er generelt større for flexo og bølgepapp enn for offset, vanligvis brøkdeler av en millimeter, og de fleste emballasjetrykkerier legger inn trapping i prepress fordi riktig bredde avhenger av deres presse, plater og underlag. Må ikke forveksles med fargeopptak (ink trapping), evnen en trykkfarge har til å ta imot en annen på pressen (se oppføringen Fargeopptak under Trykkfarger, tørking og herding).
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Lakkplate (lakklag, lakkseparasjon; EN: varnish plate)
En lakkplate er separasjonen som definerer hvor en trykklakk eller et belegg påføres, levert i trykkfilen som et eget spotfargelag satt til overtrykk. Den brukes til partielle lakkeffekter og like ofte til å la områder være lakkfrie for limflikker, koder som trykkes senere og varmeforseglingssoner. Lakklaget bør navngis tydelig, for eksempel «Lakk» eller «Lakkfri», slik at det ikke forveksles med en trykkfarge.
Hvit bunn (EN: white underlay, white underprint; US: white base)
En hvit bunn er et dekkende lag hvit trykkfarge som trykkes under fargene slik at de forblir klare på brunt kraftpapir, gjennomsiktig eller metallisert folie og enkelte fargede kartongtyper. Den settes opp i trykkfilen som et eget spotfargelag som blir en egen plate, vanligvis litt choket slik at den ikke titter frem i kantene. På porøst kraftpapir er ett lag hvitt sjelden helt dekkende, så resultatet er lysere, men ikke identisk med hvitt underlag.
Rastrering og halvtoner
Hvordan kontinuerlige toner blir til trykkbare punkter, og begrensningene hver prosess setter for toneoverganger, høylys og bildedetaljer.
AM-rastrering (amplitudemodulert rastrering, konvensjonell rastrering; EN: AM screening)
AM-rastrering gjengir toner med rasterpunkter i fast avstand, rasterfrekvensen, der størrelsen varierer: små punkter for lyse toner, store for mørke. Det er den konvensjonelle rastreringsmetoden for offset og flexo, forutsigbar på pressen og godt kjent for plateprodusenter. Svakhetene er rosettmønstre, mulig moiré og tap av de minste høylyspunktene i flexo.
Punktøkning (TVI, tonverdiøkning; EN: dot gain, tone value increase; DE: Tonwertzunahme; NL: puntvergroting)
Punktøkning, også kalt tonverdiøkning (TVI), er veksten i rasterpunkter mellom filen og det trykte resultatet, slik at en 50 %-tone trykkes mørkere enn 50 %. Den kommer delvis fra mekanisk utpressing av trykkfarge under trykk og delvis fra optiske effekter når lys spres i underlaget, og er høyere på myke og sugende papirtyper som ubestrøket kraftpapir. Trykkerier kompenserer med platekurver i RIP, og standarder som ISO 12647 definerer mål for TVI for hver trykkbetingelse.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
FM-rastrering (stokastisk rastrering; EN: FM screening, stochastic screening)
FM-rastrering gjengir toner med svært små punkter av fast størrelse, ofte i området ca. 20 til 35 mikrometer, der antall og avstand varierer med tonen. Den gir ingen rosetter eller rastermoiré og gjengir fine detaljer godt, men krever stabil plateproduksjon og pressekontroll, og i flexo er de bittesmå punktene vanskelige å holde på ru underlag. Den brukes hovedsakelig i offset og i høylysområder i flexo med hybridrastrering.
Halvtone (EN: halftone; DE: Raster)
En halvtone er gjengivelsen av bilder med kontinuerlig tone, som fotografier og toneoverganger, som mønstre av punkter som øyet blander til toner, fordi en trykkpresse bare kan trykke trykkfarge eller ikke trykkfarge i hvert punkt. Størrelse, avstand og form på punktene bestemmes av rastreringsmetoden og rasterfrekvensen. Alle CMYK-bilder og toneflater av spotfarger trykkes som halvtoner.
Hybridrastrering (XM-rastrering; EN: hybrid screening)
Hybridrastrering kombinerer AM- og FM-metoder i ett bilde, vanligvis med FM-lignende punkter i høylys og noen ganger skygger, der AM-punkter ville blitt for små eller grodd igjen, og AM-punkter i midtonene. I flexo lar den toneoverganger tone mye lenger mot null uten den harde kanten som skyldes minste trykkbare punkt. Plateprodusenter bruker den i RIP; kjøpere ser den som jevnere toneoverganger.
Bildeoppløsning (ppi, dpi, lpi; EN: image resolution)
Bildeoppløsning beskriver detaljer på tre ulike stadier: ppi (piksler per tomme) for bilder i trykkfilen, dpi (punkter per tomme) for bebildingsenheten eller den digitale pressen, og lpi (linjer per tomme) for rasterfrekvensen. Bilder leveres vanligvis med ca. 300 ppi i endelig trykt størrelse, og bitmap-strektegninger med 1 200 ppi eller som vektorer. Å forveksle de tre er en vanlig årsak til trykkfiler med for lav oppløsning.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Minste punkt (høylyspunkt, bump-kurve; EN: minimum dot, highlight dot, bump curve)
Minste punkt er det minste rasterpunktet en plate og presse kan holde og trykke konsistent; under det forsvinner punktene eller trykkes som et plutselig sprang. I flexo er minste punkt typisk noen få prosent, avhengig av plate, rasterfrekvens og underlag, og derfor kan toneoverganger som tones til null ende med en hard kant. Prepress hever de lyseste tonene til en trykkbar verdi med en bump-kurve, eller bruker hybridrastrering.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Rastervinkel (EN: screen angle)
Rastervinkelen er vinkelen radene med rasterpunkter for hver farge settes i, valgt slik at rasterne for ulike farger danner en fin rosett i stedet for moiré. I offset settes cyan, magenta og sort vanligvis 30° fra hverandre, for eksempel på 15°, 75° og 45°, med gult, den minst synlige fargen, på 0°. I flexo forskyves vinklene vanligvis med 7,5° fra disse verdiene for å unngå interferens med aniloxens 60°-cellemønster.
Rasterfrekvens (lpi; EN: screen ruling, screen frequency; DE: Rasterweite)
Rasterfrekvens er antall rader med rasterpunkter per tomme (lpi) eller per centimeter, og den bestemmer hvor fine de trykte bildene er. Veiledende verdier er ca. 150 til 200 lpi for offset på bestrøket kartong, omtrent 100 til 150 lpi for flexo på papir, opp til ca. 175 lpi eller finere på folie med HD-plater, og ca. 40 til 100 lpi for flexo trykt direkte på bølgepapp. Høyere rasterfrekvens viser mer detaljer, men krever jevnere underlag, finere aniloxvalser og strammere kontroll.
Se: flexo, offset, dyptrykk eller digitaltrykk
Toneovergang (gradient, fade, vignett; EN: vignette; DE: Verlauf)
En toneovergang er en gradvis overgang fra én tone eller farge til en annen, eller til det utrykte underlaget. Toneoverganger trykkes jevnt i offset og dyptrykk, men er en klassisk utfordring i flexo, fordi toner under minste trykkbare punkt brytes av med en synlig kant, og lange gradienter kan gi banding. Design for flexo avslutter ofte gradienter i en lys tone i stedet for null, eller trykkeriet justerer toneovergangen i prepress.
Korrektur og godkjenning
Korrekturtypene som brukes til å godkjenne emballasje før og under produksjon, og hva hver av dem kan og ikke kan vise. Hele godkjenningsprosessen er beskrevet i klargjøring av trykkfiler for emballasje, og prøve- og kvalitetskontrolltrinn i prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje.
Fargebindende korrektur (EN: contract proof, colour proof; DE: farbverbindlicher Proof)
En fargebindende korrektur er et fargenøyaktig trykk, vanligvis laget på et kalibrert inkjetsystem etter ISO 12647-7, som simulerer en definert trykkbetingelse og fungerer som avtalt fargereferanse for CMYK-arbeid. Den verifiseres ved å måle en kontrollstripe som Fogra Media Wedge, trykt ved siden av bildet. Den er nyttig for CMYK på hvit kartong og mindre meningsfull for spotfarger på kraftpapir eller folie, der en utstrykning eller en trykt prøve er den bedre referansen.
Se: Pantone eller CMYK i emballasje
Referanseprøve (godkjent referanseprøve; EN: master sample)
En referanseprøve er en signert, godkjent trykt prøve av et design på produksjonsunderlaget, oppbevart av både kjøper og trykkeri som referanse for alle følgende opplag. Ved å registrere de målte Lab-verdiene for merkevarefarger på referanseprøven blir den et numerisk mål som andre anlegg og leverandører kan treffe. Referanseprøver blekner og eldes, så de lagres mørkt og byttes ut med jevne mellomrom.
Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje
PDF-korrektur (digital korrektur; EN: PDF proof, digital proof)
En PDF-korrektur er en digital fil sendt til godkjenning av innhold og layout: tekst, plassering på stansetegningen, separasjoner, strekkoder og regulatoriske merker. Den viser ikke nøyaktig farge eller materialfølelse, og er stadiet der rettskriving og juridisk tekst må kontrolleres, fordi endringer etter at plater er laget koster penger. Mange trykkerier sender en separasjonsvisning sammen med PDF-korrekturen slik at kjøperen kan bekrefte antall trykkfarger.
Se: klargjøring av trykkfiler for emballasje
Godkjenning ved pressen (EN: press approval, press check; DE: Druckfreigabe)
Godkjenning ved pressen er signeringen av farge og register på produksjonspressen ved starten av et opplag, enten med kjøperen til stede, eksternt via fotografier og målinger, eller av trykkeriet mot avtalte mål. Det er siste sjanse til å justere farge, ikke trykkfil. Godkjente ark eller en lengde av rullen blir referansen for kvalitetskontrollene i opplaget.
Se: prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje
Skjermkorrektur (soft proof; EN: soft proof)
En skjermkorrektur er en fargehåndtert simulering av det trykte resultatet på en kalibrert skjerm, ved bruk av ICC-profilen for målbetingelsen for trykk. Den er rask og gratis og nyttig for å kontrollere layout og tilnærmet farge, men betraktningsforholdene ved skjermen og skjermens eget fargeomfang begrenser nøyaktigheten. Den egner seg ikke til å godkjenne spotfarger på kraftpapir, folie eller andre ikke-hvite underlag.
Prøvetrykk (wet proof, pressekorrektur; EN: wet proof, press proof; DE: Andruck)
Et prøvetrykk er en korrektur trykt med ekte trykkfarger, plater og underlag, enten på en egen korrekturpresse eller på produksjonspressen. Det er den eneste korrekturen som viser det reelle samspillet mellom trykkfarge, underlag og prosess, inkludert punktøkning, dekkevne og glans. Fordi det krever plater og pressetid, er det dyrt, og er vanligvis forbeholdt nye design på kritiske underlag eller der en fargebindende korrektur ikke kan representere resultatet.
Register og trykkfeil
Navnene trykkerier og kvalitetsteam bruker på trykkfeil. Inspeksjonsmetoder og akseptnivåer er behandlet i prøvetaking og kvalitetskontroll av emballasje og i ordlisten for testing, kvalitet og feil.
Banding (EN: banding)
Banding er et mønster av synlige striper eller bånd i områder som skal være jevne. I flexo går det vanligvis på tvers av banen og skyldes mekaniske årsaker som tannhjulsmerker, sylindervibrasjon eller en skadet anilox; i inkjet går det langs trykkretningen og skyldes tilstoppede eller feilfyrende dyser. Lange toneoverganger og jevne toner i midtonene viser banding tydeligst.
Tilgroing (EN: bridging, dot bridging, fill-in)
Tilgroing er at nabopunkter eller fine elementer smelter sammen av trykkfarge, slik at skygger fylles igjen, negativ tekst lukkes og fine linjer flyter sammen. I flexo er en hyppig årsak dot dipping, der punkter som er mindre enn aniloxcellene synker ned i dem og plukker opp for mye trykkfarge, sammen med for høyt anleggstrykk eller lav viskositet. Det kontrolleres gjennom forholdet mellom anilox og rasterfrekvens, anleggstrykk og trykkfarge, og gjennom minstemål i trykkfilen.
Skittent trykk (EN: dirty print)
Skittent trykk er flexotrykk med tilfeldige flekker, igjengrodde negative flater og uskarpe detaljer forårsaket av inntørket trykkfarge, papirstøv eller fibre som bygger seg opp på platen. Det forverres utover et opplag og er vanlig på støvete ubestrøkne papirtyper og med hurtigtørkende trykkfarger. Tiltak er platerengjøring, justering av trykkfargens tørkehastighet, banerengjøring og riktig anleggstrykk.
Utflytende kanter (EN: feathering)
Utflytende kanter er rufsete, hårete eller uregelmessige kanter på trykte elementer, der trykkfargen sprer seg utenfor den tiltenkte konturen. Det kan skyldes for høyt anleggstrykk, lav viskositet, trykkfarge som tørker på platen eller trykkfarge som suges langs fibrene i sugende papirtyper. Det svekker liten tekst og fine linjer og er mest merkbart på ubestrøket kraftpapir og silkepapir.
Ghosting (EN: ghosting; DE: Schablonieren)
Ghosting er en svak, uønsket gjentakelse av et bildeelement som dukker opp et annet sted i trykket. I offset er det vanligvis mekanisk: et stort element tømmer trykkfargen på formvalsene, slik at neste omgang med samme valser trykker en lysere skygge av elementet i en heldekkende flate. Det reduseres i designfasen ved å unngå heldekkende flater rett på linje med tunge elementer, og på pressen ved innstillinger for trykkfarge og valser.
Halo (haloeffekt; EN: halo, haloing)
En halo er en mørk kontur rundt kantene på trykte heldekkende flater, tekst eller punkter, med lysere senter, typisk for flexo. Den skyldes for høyt anleggstrykk som presser trykkfargen mot kantene av platebildet. Samme ord brukes om en lys ring rundt et punkt og om den fargede kanten som synes der trapping eller registerfeil etterlater en kontur, så det hjelper å avtale hvilken betydning som menes.
Hickey (støvprikk; EN: hickey; DE: Butzen)
En hickey er en liten flekk trykkfarge omgitt av en utrykt ring, eller en hvit flekk i en heldekkende flate, forårsaket av en partikkel av inntørket trykkfarge, papirstøv eller rusk på platen eller gummiduken. Hickeys er hovedsakelig en offsetfeil og gjentar seg på samme sted på hvert ark til platen eller gummiduken er rengjort. De regnes som kosmetiske feil i trykkinspeksjon.
Registerfeil (EN: misregistration, out of register)
Registerfeil er at trykte farger ligger forskjøvet i forhold til hverandre, eller at trykket ligger forskjøvet i forhold til skjære-, false- eller forseglingsposisjoner. Det viser seg som fargekanter, gap mellom tilstøtende farger, uskarp liten flerfarget tekst eller logoer som sitter skjevt på et panel. Små avvik skjules av trapping; større avvik skyldes banespenning, folieutstrekking, platemontering eller pressemekanikk, og register mellom trykk og skjæring styres med fotocellemerker på videreforedlingsmaskiner.
Manglende punkter (speckle, snowflaking; EN: missing dots)
Manglende punkter er områder der dyptrykkceller ikke overfører trykkfarge, og som gir et spraglete eller snøflakaktig utseende i toner og heldekkende flater. De oppstår når et ru eller ukompressibelt underlag ikke kommer i kontakt med hver celle, og er mest synlige i høylys. Elektrostatisk assistanse, jevnere underlag og egnede trykkvalser reduserer dem.
Moiré (EN: moiré)
Moiré er et uønsket interferensmønster som oppstår når to regelmessige mønstre overlapper med litt ulik vinkel eller frekvens, som to rasterflater, en rasterflate og aniloxens cellemønster, eller en rasterflate og et mønster i bildet, som tekstil. Det forebygges med riktige rastervinkler, ved å velge et aniloxlinjetall som er et tilstrekkelig multiplum av rasterfrekvensen, og med FM- eller hybridrastrering for problembilder.
Mottle (skyete flater; EN: mottle, mottling; DE: Wolkigkeit)
Mottle er et ujevnt, flekkete eller skyet utseende i områder som skal trykkes som en jevn heldekkende flate eller tone. Det skyldes ujevnt opptak av trykkfarge i underlaget, dårlig overføring eller fargeopptak, eller pressebetingelser, og er vanlig på ubestrøkne og resirkulerte papirtyper og på folie uten overflaterastrering. Det vurderes visuelt og kan måles som variasjon i tetthet over en heldekkende flate.
Pinholing (nålehull; EN: pinholing)
Pinholing er at det vises bittesmå utrykte punkter i trykte heldekkende flater, der trykkfargen ikke har fuktet eller dekket underlaget. Årsaker er lav overflateenergi på folie, skum i vannbasert trykkfarge, for lite fargevolum, trykkfarge som tørker på anilox eller plate og feil i underlagets overflate. Å øke aniloxvolumet, justere trykkfarge og behandling eller bruke overflaterastrering på platen løser det vanligvis.
Register (i register; EN: registration, in register; DE: Passer; NL: register)
Register er den nøyaktige innrettingen av hver trykte farge mot de andre og av trykket mot produktets skjære-, false-, forseglings- eller formingsposisjoner. Registertoleranser er prosessavhengige og avtales i spesifikasjonen, der CI-flexo, dyptrykk og offset holder strammere register enn stakkflexo på elastisk folie. Design med liten flerfarget tekst eller farger som møtes i hårfine skjøter krever strammere register enn kraftige, adskilte elementer.
Slur (utsmøring; EN: slur; DE: Schmitz)
Slur er utsmøring eller forlengelse av punkter og kanter i trykkretningen, forårsaket av slipp mellom plate eller gummiduk og underlag, vanligvis fra for høyt anleggstrykk, hastighetsavvik mellom sylindre eller problemer med banespenning. Det gjør rasterflater mørkere og kanter uskarpe på fremre eller bakre side. Det kontrolleres med slur-mål i kontrollstriper.
Washboarding (vaskebrettmønster; EN: washboarding, fluting)
Washboarding er et stripet mønster i post-print på bølgepapp, der trykkfargen trykkes kraftigere på bølgetoppene under linerpapiret og lettere mellom dem, slik at bølgestrukturen blir synlig i heldekkende flater og halvtoner. Det er mer uttalt med tynne liner, grove bølger og fine rastre. Tykkere liner, finere bølger, myke plater og grovere rastre begrenser det, og pre-print eller litholaminering unngår det.
Trykklakker
Klare belegg påført av et trykkverk eller en lakkeenhet som en del av trykkingen. Foliepreg, kaldfolie og preging er definert i ordlisten for videreforedling, laminater i materialordlisten, og overflatebehandlinger for foldeesker er sammenlignet i overflatebehandling av foldeesker.
Vannbasert lakk (EN: aqueous coating, water-based coating; DE: Dispersionslack)
En vannbasert lakk er et klart, vannbasert belegg, vanligvis akryl, påført over trykket i blank, silkematt eller matt utførelse for å forsegle trykkfargen, øke håndteringshastigheten og motstå riping under transport. Den påføres inline fra et lakkverk på offsetpresser eller fra en flexostasjon og tørker med varmluft. Den er noe annet enn en vannbasert dispersjonsbarriere, som er formulert for fett- eller vannbestandighet og ikke for beskyttelse av trykket.
Se: overflatebehandling av foldeesker
Blank, matt og silkematt lakk (EN: gloss, matt and satin varnish)
Blank, matt og silkematt beskriver overflateglansen til en lakk eller et belegg: blank reflekterer lys direkte og forsterker farger, matt sprer det for en myk, lite reflekterende overflate, og silkematt ligger mellom dem. Matte overflater demper fargene litt og kan vise riper annerledes enn blanke. Valgt finish bør godkjennes på en trykt prøve, fordi den endrer hvordan spotfarger og bilder ser ut.
Se: overflatebehandling av foldeesker
Overtrykkslakk (OPV; EN: overprint varnish; DE: Drucklack)
En overtrykkslakk er en klar lakk som trykkes over trykkfargen gjennom et vanlig trykkverk, i offset tradisjonelt en oljebasert lakk som tørker som trykkfargene. Den er rimelig og gir begrenset beskyttelse og glans sammenlignet med vannbaserte eller UV-lakker. I flexo og dyptrykk dekker begrepet enhver klar lakk som kjøres fra en trykkstasjon, ofte vannbasert eller UV.
Se: overflatebehandling av foldeesker
Partiell lakk (spot-UV-lakk; EN: spot varnish, spot UV; DE: partielle Lackierung)
En partiell lakk er en lakk som bare påføres utvalgte områder av et design, definert av en egen lakkplate, ofte en høyblank UV-lakk over en matt omgivelse for å fremheve logoer eller bilder. Den kan påføres inline eller offline med flexo, offset eller silketrykk, der silketrykk gir det tykkeste, mest taktile laget. Den krever stramt register mot trykket, så svært fine detaljer i partiell lakk bør avtales med trykkeriet.
Se: overflatebehandling av foldeesker
UV-lakk (EN: UV varnish; DE: UV-Lack)
En UV-lakk er et klart belegg som herdes umiddelbart av ultrafiolett lys, og gir høyere glans, en hardere overflate og bedre gnidnings- og skrapebestandighet enn oljebaserte eller mange vannbaserte lakker. For matemballasje kan rester av fotoinitiatorer og monomerer migrere, så det trengs en lavmigrasjons-UV-lakk behandlet under god produksjonspraksis. Tykke UV-belegg kan også påvirke falsing og liming, så limområder holdes normalt lakkfrie.
Se: overflatebehandling av foldeesker
Lakkfritt felt (lakkutsparing; EN: varnish-free area, varnish knockout)
Et lakkfritt felt er en del av designet som bevisst er latt være uten lakk eller belegg, definert på lakkplaten. Limflikker og sømmer trenger det for at limet skal binde til kartongen, og områder for senere inkjetkoding, datomerking eller varmeforsegling trenger det ofte også. Manglende lakkfrie felt er en vanlig årsak til limingsfeil på foldeesker i foldelimmaskinen.
Fra trykkbegreper til spesifikasjon
En trykkspesifikasjon som et trykkeri kan gi tilbud på og holde seg til, trenger bare en håndfull av disse begrepene, oppgitt tydelig. For en emballasjeforespørsel er disse trykklinjene nyttige:
- Trykkprosess, hvis du har en preferanse, eller grunnen til at du trenger en bestemt (for eksempel fin tekst, fotografiske bilder, lite opplag).
- Antall farger per side, fordelt på prosessfarger, navngitte spotfarger (Pantone C eller U), hvit bunn og lakk.
- Fargemål: referansen (Pantone, Lab-verdier eller en godkjent referanseprøve), underlaget den gjelder for, toleransen og formelen (ΔE00) og målebetingelsen.
- Godkjenningstrinn du trenger: PDF-korrektur, fargebindende korrektur, utstrykning på det ekte underlaget, trykt prøve eller godkjenning ved pressen.
- Krav til trykkfarge for matemballasje, som lavmigrasjons- eller mineraloljefrie systemer og hvilken side som kan trykkes.
- Eventuelle krav mellom trykk og videreforedling: repeatlengde, plassering av fotocellemerke, lakkfrie limområder, kvalitetsklasse for strekkode.
Guiden til tilbudsforespørsel for emballasje viser hvor disse linjene hører hjemme i en komplett forespørsel, og guiden til kostnadsdrivere i emballasje forklarer hvordan farger, plater og dekning påvirker prisen. 9 Packaging er en Istanbul-basert produsent og eksportør av trykt emballasje til bedriftskunder, blant annet hurtigmat- og kjedebaserte serveringsvirksomheter. Hvis et trykkbegrep på en korrektur, spesifikasjon eller et konkurrerende tilbud er uklart, send det med forespørselen din via kontaktsiden vår, så blir det avklart under teknisk gjennomgang.