Hvordan lages fettett papir til innpakning og trykte servietter

Hvordan lages fettett innpakningspapir og trykte servietter, kort fortalt?

Trykt fettett innpakningspapir lages i to adskilte virksomheter: en papirfabrikk maler kjemisk masse til den danner et tett, fettbestandig ark, og en videreforedler trykker rullene med fleksotrykk og vannbaserte farger før de skjæres til ark, rulles opp eller brettes og pakkes. Trykte servietter starter som krepede tissue-morruller som trykkes, preges, skjæres, brettes, telles og pakkes, vanligvis i ett sammenhengende gjennomløp på en serviettlinje.

Ruten for fettett innpakningspapir:

1. Masseforberedelse og intensiv maling på fabrikken
2. Arkdannelse, pressing, tørking og kalandrering til fettette morruller
3. Skjæring til pressbredde, mottakskontroll og klimatilvenning hos videreforedleren
4. Fleksotrykk med vannbaserte farger på siden som ikke er i kontakt med mat, med tørking mellom og etter fargene
5. Omspoling, deretter arkskjæring, interfolding eller opprulling til diskruller og maskinruller
6. Telling, stabling og pakking i innpakkede pakker og kartonger
7. Prosess- og frigivelsestesting, deretter palletering

Ruten for trykte servietter:

1. Tissueproduksjon på fabrikken: forming, Yankee-tørking, kreping til morruller (eller airlaid-banedannelse og binding for airlaid)
2. Mottakskontroll og skjæring av ruller til serviettlinjens bredde
3. Avvikling av én rull per lag og trykking av øverste lag med inline fleksotrykk
4. Preging for å binde lagene og gi bulk eller dekor
5. Lengdebretting, tverrskjæring og tverrbretting til 1/4-, 1/8- eller andre brettinger (eller interfolding og stokksaging for dispenserformater)
6. Telling og stabling, deretter banderolering eller filminnpakking til bunter
7. Pakking i kartong, kontroll og palletering

Hvordan lages fettett papir på papirfabrikken?

Fettett papir lages ved å male kjemisk tremasse langt mer intensivt enn for vanlige papirer, slik at fibrene fibrilleres, sveller og pakker seg til et tett ark med svært få åpne porer. Olje finner ikke lett en vei gjennom en slik struktur, og derfor er ekte fettett papir fettbestandig uten fluorkjemikalier eller et eget barrierebelegg.

Valg av masse

Fettette kvaliteter lages av bleket eller ubleket kjemisk masse, mest kraftmasse (sulfatmasse) av bartre, løvtre eller en blanding; sulfittmasse har også vært brukt historisk fordi den lar seg male lett. Kjemisk masse er nødvendig fordi lignin er fjernet og fibrene kan svelle og binde seg sterkt. Mekanisk masse reagerer ikke på maling på samme måte. Ubleket eller lett bleket masse gir det naturlige eller brune utseendet som brukes til innpakningspapir med kraftpapirutseende.

Intensiv maling (raffinering)

Maling er det avgjørende steget. Masse i vann føres gjentatte ganger gjennom raffinører, vanligvis skive- eller konusraffinører med barer på roterende og stasjonære plater, som kutter, knuser og fibrillerer fibrene. Fibrilleringen øker fiberoverflaten og fleksibiliteten; fibrene tar opp vann, blir geléaktige på overflaten og binder seg senere til et lukket ark.

Fabrikkene følger med på hvor langt malingen har kommet ved å måle avvanningsmotstand, vanligvis som Schopper-Riegler-verdi (°SR). Masse til fettett papir males til en svært høy °SR, langt over nivåene som brukes for sekkekraft eller vanlig innpakningspapir. Det nøyaktige målet er hver fabrikks eget know-how og varierer med masse og kvalitet, men sammenhengen er den samme: mer maling gir et tettere, mindre porøst ark og bedre fettbestandighet, på bekostning av langsommere avvanning på papirmaskinen, mer energi til maling og lavere maskinhastighet. Det er en stor del av grunnen til at fettett papir er dyrere å produsere enn et standard MG-papir (maskinglasert) med samme gramvekt.

Arkdannelse, pressing og tørking

Den malte massen fortynnes og formes på papirmaskinens vire, presses og tørkes på dampoppvarmede sylindere. Fordi massen avvannes langsomt, er formering og pressing innstilt annerledes enn for raskt kjørende emballasjepapirer. Når arket tørker, kollapser de oppsvulmede fibrene mot hverandre og binder seg, noe som gir høy tetthet og det svakt gjennomskinnelige utseendet som er typisk for fettett papir.

Noen fabrikker påfører en lett overflatebehandling i en limpresse, for eksempel stivelse eller andre filmdannende naturlige polymerer, for å jevne ut overflaten eller justere trykkbarhet og vannbestandighet. Mange kvaliteter kalandreres deretter for å glatte overflaten. Glassinpapir er en nær slektning: et ark av fettett type som fuktes og superkalandreres for å gjøre det glattere, tettere, blankere og mer gjennomsiktig.

Hvorfor fluorkjemikalier ikke er nødvendige

I ekte fettett papir er barrieren strukturell, så ingen fluorbehandling er nødvendig for å oppnå den fettbestandigheten som er typisk for serveringsbransjen. Historisk ble enkelte kvaliteter med lavere maling og fettbestandige papirer forsterket med fluorkjemisk liming for å nå høye KIT-verdier billig. Den veien er stengt i de viktigste eksportmarkedene.

I EU begrenser forordning (EU) 2025/40 (EUs emballasjeforordning, PPWR), artikkel 5(5), PFAS i matkontaktemballasje fra 12. august 2026: 25 ppb for hvert enkelt PFAS-stoff og 250 ppb for summen av PFAS ved målrettet analyse, og 50 ppm for alle PFAS inkludert polymere PFAS, der et totalfluorresultat over 50 mg/kg utløser en plikt til å vise om fluoret stammer fra PFAS. I USA kunngjorde FDA 28. februar 2024 at PFAS-baserte midler for fettbestandighet ikke lenger selges til bruk i matkontakt, og mange delstater forbyr bevisst tilsatt PFAS i matemballasje. Hele regelverket er beskrevet i PFAS-fri matemballasje. For produksjonen er den praktiske konsekvensen enkel: fluorfritt papir fra fabrikken, med data for totalfluor i arkivet.

I tysktalende markeder kalles fettett papir ofte Pergamentersatz («pergamenterstatning»), et navn som gjenspeiler at det ble utviklet som et billigere alternativ til syrebehandlet vegetabilsk pergament.

Hvordan andre innpakningspapirer lages annerledes

«Fettett» brukes ofte upresist i tilbud, men de konkurrerende innpakningspapirene produseres på ganske ulike måter. Tabellen oppsummerer bare steget på fabrikken eller beleggssteget; den kjøperrettede sammenligningen av ytelse og bruk finnes i fettett papir mot pergament, vokspapir og delipapir.

Barrierekjemien bak belagte kvaliteter, og hvordan belegg påvirker resirkulerbarheten, er behandlet i barrierebelegg for papiremballasje. Ekstruderingsbelegging er samme grunnprosess som brukes for begerkartong og enkelte fleksible laminater; se hvordan pappbegre og matbeholdere lages og hvordan fleksible poser lages.

Råvarer og mottakskontroll ved videreforedling av innpakningspapir

En videreforedler kjøper fettett eller fettbestandig papir som morruller fra fabrikken, vanligvis allerede skåret til en bredde som passer trykkpressen, og kontrollerer hver leveranse mot fabrikkens sertifikat før papiret kommer i nærheten av en presse. De kritiske egenskapene ved mottak er gramvekt, fuktighet, fettbestandighet, overflate- og viklingskvalitet samt dokumentasjon.

Typisk innkommende materiale for trykt innpakningspapir:

Mottakskontrollen hos videreforedleren omfatter vanligvis gramvekt (ISO 536), fuktighet (ISO 287), en stikkprøve av KIT (TAPPI T559 eller ISO 16532-2), rullens tilstand (knuste kjerner, kantskader, teleskopering, skadet innpakning) og en visuell kontroll for hull, slimflekker og smuss. Detaljene i testmetodene finnes i KIT-test og fettbestandighetsverdier; denne guiden nevner dem bare.

Klimatilvenning er lett å undervurdere. Tynt, tett papir tar raskt opp eller mister fuktighet. Ruller som flyttes fra et kaldt lager til en varm, fuktig trykkhall bør bli stående innpakket til de har nådd romtemperatur, typisk et døgn eller mer avhengig av rullstørrelse og temperaturforskjell, ellers viser kondens og ujevn fuktighet seg som krølling og bølgete kanter. Hvordan fettett papir skiller seg fra andre papirtyper, ser du i papirkvaliteter for emballasje.

Prepress og verktøy for trykt innpakningspapir

Prepress for innpakningspapir er enklere enn for kartonger fordi det ikke finnes noen stansekniv, men to valg styrer hele jobben: repetisjonslengden, som bestemmes av omkretsen til platesylinderen eller hylsen, og om designet løper tilfeldig over banen eller må ligge i register til hvert skårne ark.

Typiske prepress-trinn:

• Trykkfiler mottatt som vektorfiler med spotfarger (Pantone-referanser) og matkontaktsiden angitt
• Step-and-repeat-oppsett bygget til valgt repetisjonslengde og banebredde, slik at mønsteret møtes uten synlige skjøter i begge retninger
• Fargeseparasjoner, én per spotfarge, med trapping der fargene møtes
• Forvrengningskompensasjon for platen som legges rundt sylinderen eller hylsen
• Fotopolymere fleksotrykkplater laget, én per farge, montert på hylser eller sylindere
• Korrektur: en digital korrektur for layout, deretter der det er avtalt et trykt prøveeksemplar på produksjonspapiret

Valget mellom fritt løpende og registerstyrt trykk er der design og produksjon henger tettest sammen. En tilfeldig repetisjon lar arkskjæreren skjære hvor som helst i mønsteret, noe som er effektivt og gir stor toleranse. En logo som skal sentreres på hvert ark krever registermerker trykt på banen og en arkskjærer som skjærer etter dem, noe som snevrer inn valget av utstyr og øker svinnet ved oppsett. Repetisjonslengden må også passe til arklengden eller avrivningslengden dersom en hel logo skal vises på hvert ark. Konsekvenser for størrelser er beskrevet i størrelser på burgerpapir og kurvpapir, filklargjøring i guide til trykkfiler for emballasje og fargematching i Pantone mot CMYK i emballasje. Begreper som anilox, trapping og step-and-repeat er definert i ordlisten for trykk og prepress.

Hvordan trykkes fettett innpakningspapir?

Trykt innpakningspapir trykkes normalt på banematede fleksotrykkpresser, enten med sentral trykksylinder (CI, central impression) eller i stack-utførelse. Trykket legges på siden som ikke er i kontakt med mat, med vannbaserte farger (typisk én til fire spotfarger) og moderat dekning, og tørkes mellom og etter fargene før opprulling. Lav dekning er et produksjonskrav, ikke bare et designønske: tynt, tett papir tar ikke opp mye farge og slår seg når det tar opp vann.

CI mot stack-fleksotrykk

På en CI-presse sitter alle trykkenhetene rundt én stor trykksylinder. Banen holdes mot sylinderen gjennom alle fargene og kan derfor ikke strekke seg eller flytte seg mellom enhetene, noe som gir bedre register mellom fargene på tynt, strekkbart papir. Stack-presser har trykkenhetene plassert vertikalt på hver side av en ramme, hver med sin egen trykkvalse; de er enklere og billigere og fungerer godt for åpne mønstre i én eller to farger der registeret ikke er kritisk. Noen videreforedlere kjører stack-trykkenheter inline med en arkskjærer eller opprulling; andre trykker hele ruller og videreforedler offline. Å trykke til rull først gir et ekstra håndteringstrinn, men gir fargen mer tid til å tørke og lar én presse mate flere videreforedlingsmaskiner.

Viktige trykkparametere

Hvorfor vannbaserte farger og lav dekning

Vannbaserte farger er standard for matinnpakning fordi de unngår lukt av restløsemiddel og er bredt tilgjengelige i formuleringer utviklet for matemballasje. Ulempen på fettett papir er tørkingen. Papirets lukkede overflate gjør at fargen tørker hovedsakelig ved fordampning, ikke absorpsjon, og vannet den inneholder får fibrene til å svelle på bare én side. Tunge heldekkende flater gir derfor bølgedannelse, krølling mot eller bort fra trykket og stabler som ikke ligger flatt. Overtrykte farger forsterker problemet. Derfor gjennomgår videreforedlere design med store heldekkende flater før de gir tilbud, og derfor er åpne repetisjoner i én eller to farger normen. Trykking på fettett papir gir veiledning om dekning og designløsninger i detalj.

Avsmitting og GMP-kravet

Avsmitting er overføring av fargekomponenter fra den trykte siden av ett lag til den ikke-trykte matkontaktsiden av det neste, inne i en opprullet rull eller en stabel med ark. EUs GMP-forordning (EF) nr. 2023/2006 krever at trykkfarger på siden som ikke er i kontakt med mat skal være formulert og påført slik at stoffer ikke overføres til matkontaktsiden gjennom underlaget eller ved avsmitting i mengder som ville være i strid med forordning (EF) nr. 1935/2004. I produksjonen kontrolleres avsmitting ved å:

• velge fargesystemer beregnet for matemballasje, med dokumentasjon fra leverandøren
• tørke fullstendig før opprulling, verifisert med berørings-, klebe- eller gnidekontroller ved opprullingen
• begrense opprullingsstrekk og stabelhøyde slik at lagene ikke presses sammen mens fargen fortsatt herder
• holde dekning og fargefilmtykkelse innenfor det tørkerne klarer
• lagre trykte ruller under forhold som ikke myker opp fargefilmen

Lavmigrasjonsfargesystemer, den sveitsiske forordningen SR 817.023.21 (vedlegg 10) som brukes som markedsreferanse, EuPIA-veiledning og den tyske trykkfargeforordningen (Druckfarbenverordnung), som gjelder fra 1. januar 2027, er forklart i artikkelen om trykking på fettett papir og i samsvar for matkontaktemballasje. En generell sammenligning av fleksotrykk og andre trykkmetoder finner du i fleksotrykk mot offsettrykk, dyptrykk og digitaltrykk.

Hvordan videreforedles trykte ruller til ark, ruller og dispenserpakker?

Etter trykking videreforedles rullen til formatet restauranten faktisk bruker: skårne ark på en rotasjonsarkskjærer, interfoldede ark på en interfoldmaskin, diskruller eller maskinruller på en skjære- og opprullingsmaskin. Hver maskin har sine egne kritiske parametere: skjærenøyaktighet, tellenøyaktighet, stabelkvalitet og viklingskvalitet.

Skjæring og opprulling

Trykte jumboruller skjæres til endelig bredde og rulles opp på nytt. For diskruller rulles banen opp på små kjerner med en spesifisert lengde eller diameter, noen ganger med perforering på tvers av banen med faste mellomrom. For maskinruller som leveres til innpakkings- eller pakkelinjer fastsetter spesifikasjonen vanligvis bredde, kjernediameter, ytterdiameter, avviklingsretning (trykk inn eller trykk ut), skjøtmerking og maksimalt antall skjøter per rull. Skjærekniver (barberblad eller saksekniver) må være skarpe; en sløv kniv på tynt papir gir støvete, lodne kanter som senere løsner på mat eller setter seg fast i dispensere.

Arkskjæring

Skårne ark produseres på rotasjonsarkskjærere (tverrskjærere). Banen avvikles, styres og skjæres på tvers av en roterende knivtrommel som arbeider mot en fast bunnkniv; de skårne arkene føres på bånd til et utlegg som bygger stabler. For tynne papirer avvikles ofte flere baner og kjøres sammen slik at hvert snitt gir flere ark på én gang, noe som øker kapasiteten og hjelper stablene til å bli ryddige. Arklengden bestemmes av trommelens hastighet i forhold til banehastigheten, arkbredden av skjærebredden.

To skjæremåter er viktige for trykt innpakningspapir:

• Tilfeldig (fri) skjæring: arkskjæreren skjærer til lengde uavhengig av mønsteret. Passer for mønstre som dekker hele flaten.
• Registerstyrt skjæring: en fotocelle leser trykte registermerker, og arkskjæreren justerer snittet slik at hvert ark har designet i samme posisjon. Nødvendig for sentrerte logoer eller design som må ligge på en brett.

Kvadratiske ark som kurvpapir kan også skjæres fra større ark eller fra stabler på en giljotin. Stablene telles av arkskjærerens telleverk (etter antall snitt, ofte med en markørstripe eller en forskjøvet stabel ved et fast antall) og presses deretter lett og pakkes inn. Pakkestørrelser på noen hundre til tusen ark er vanlige, bestemt av kjøperens forbruk, dispenseren eller kartongen.

Mellomlegg og interfolding

Interfoldede ark, brukt i dispensere på deli- og bakeridisker, lages på interfoldmaskiner: to eller flere baner kuttes og brettes slik at hvert ark overlapper det neste, og når ett ark trekkes ut, presenteres det neste. Resultatet er en kontinuerlig stabel som skjæres til pakkehøyde og legges i eske. Mellomleggsark, for eksempel mellom burgerkjøttkaker, er enkle skårne ark som mates eller stables i et definert antall. Dispenserformater må passe til dispenserens innvendige mål, så brettebredden og pakkehøyden er toleransekritiske.

Utstansede og spesielle formater

Utstansede former, som kebabkjegler eller formede innlegg, krever en rotasjons- eller flatbedstanse og et skjæreverktøy, noe som gir ekstra verktøykostnad og leveringstid sammenlignet med rettskårne ark.

Telling, pakking og merking

Ferdige ark stables og pakkes i papir- eller filmpakker, legges i kartonger og merkes med produktkode, batch- eller partinummer og antall. For sporbarhet av matkontaktmaterialer etter artikkel 17 i forordning (EF) nr. 1935/2004 bør partimerkingen gjøre det mulig for videreforedleren å spore hver kartong tilbake til papirrull, fargebatcher og trykkserie.

Terminologien for disse maskinene er samlet i ordlisten for videreforedling og produksjon. Posefremstilling, som også starter fra trykte ruller, er beskrevet i hvordan papirposer lages.

Hvor kommer belegg og laminering inn i produksjonen av innpakningspapir?

For ekte fettett papir finnes det ikke noe beleggssteg: barrieren ble bygget opp på papirfabrikken. Belagte fettbestandige papirer, PE-laminert innpakningspapir, vokspapir og folielaminert isolerende innpakning har et beleggs- eller lamineringssteg, enten på fabrikken, hos en spesialisert belegger eller hos videreforedleren før eller etter trykking.

Hvor barrieren påføres, påvirker trykkingen. En vannbasert dispersjonsbarriere ligger normalt på matkontaktsiden, så trykket kommer på den ubelagte siden, og videreforedleren må holde de to sidene riktig vei gjennom hvert trinn. PE-laminert innpakningspapir trykkes vanligvis på papirsiden, med PE-en mot maten; PE-laget gjør også at produktet omfattes av forordning (EU) nr. 10/2011 for plastlag i kontakt med mat. Voks påføres ofte etter trykking, noe som betyr at fargen må tåle varmen fra vokset. Isolerende innpakning med folie og honeycomb-struktur lages ved å laminere aluminiumsfolie til tissue eller lett papir med lim, deretter preging eller kreping; de er mer et lamineringsprodukt enn et trykt papirprodukt.

Avveiningen mellom barrierestyrke og avfallshåndtering er en spesifikasjonsbeslutning som behandles i er fettett papir resirkulerbart eller komposterbart? og barrierebelegg for papiremballasje.

Hvordan kvalitetskontrolleres produksjonen av trykt innpakningspapir?

Kvalitetskontrollen av trykt innpakningspapir kombinerer papirtester (gramvekt, fuktighet, fett- og vannbestandighet), trykktester (farge mot godkjent prøve, register, gnidebestandighet, avsmitting), videreforedlingskontroller (arkstørrelse, skjæreposisjon, antall) og matkontaktkontroller (lukt og smak, PFAS-dokumentasjon, migrasjon der spesifikasjonen krever det). De fleste utføres ved starten av kjøringen og med faste mellomrom underveis.

Hvordan prøver, referanseprøver (golden samples) og AQL-stikkprøver fungerer generelt, er beskrevet i prøveuttak og kvalitetskontroll for emballasje; testbegreper er definert i ordlisten for testing og kvalitet.

Typiske feil på trykt fettett innpakningspapir

Hvordan lages trykte servietter?

Trykte servietter lages på serviettlinjer som avvikler én tissuerull per lag, trykker øverste lag med inline fleksotrykk og vannbaserte farger, binder lagene ved preging, og deretter skjærer og bretter banen til 1/4-, 1/8- eller andre brettinger og teller serviettene inn i stabler for banderolering eller innpakking. Airlaid-servietter følger samme videreforedlingslogikk, men starter fra en annen, tykkere nonwoven-bane.

Fordi trykking og videreforedling skjer i ett gjennomløp, er oppsettet av linjen (plater, pregevalser, brett og størrelse) den viktigste kostnadsdriveren, og trykkposisjonen i forhold til brettet bestemmes av maskinens timing.

Tissue-morruller: fiber, gramvekt og lag

Serviett-tissue lages på tissuemaskiner, der en svært lett, våt bane presses mot en stor dampoppvarmet tørkesylinder (Yankee-sylinderen) og skrapes av med et krepeblad. Kreping gir tissue mykhet, bulk og strekk. Videreforedleren mottar resultatet som store morruller, som skjæres til serviettlinjens bredde.

Avgjørelsene på fabrikken som har betydning for servietter:

• Fiber: nyfiber (kjemisk masse) gir hvitere, mykere og sterkere tissue; resirkulert fiber, renset og vanligvis avfarget, gir lavere kostnad med lavere lyshet og mykhet. Returpapir kan inneholde rester som mineraloljehydrokarboner, og derfor spesifiserer enkelte kjeder tissue av nyfiber for servietter som sannsynligvis kommer i kontakt med mat. Avveiningene er beskrevet i 1-lags, 2-lags, 3-lags og airlaid-servietter.
• Gramvekt per lag: omtrent 15-19 g/m² per lag for 2-lags og 14-18 g/m² per lag for 3-lags; 1-lags servietter bruker et tyngre enkeltark, omtrent 17-23 g/m².
• Farge: fargede servietter bruker tissue farget i massen på fabrikken, ikke trykte heldekkende flater. Fargepartier varierer, så fargekonsistens mellom partier avtales ved prøveuttak.
• Våtstyrke: enkelte serviett-tissuer inneholder et våtstyrkemiddel slik at de ikke faller fra hverandre ved bruk; dette påvirker også hvordan den brukte servietten oppfører seg ved kompostering eller oppløsning i massefabrikk.
• Krepe og strekk: krepeforholdet påvirker mykhet og hvordan banen oppfører seg under strekk på videreforedlingslinjen.

På tysk kalles tissue-servietter ofte Zellstoffservietten, noe som skiller dem fra airlaid- og tekstilservietter.

Mottakskontroll av tissueruller

Morrullene skjæres og rulles opp til en bredde som passer serviettlinjen, vanligvis knyttet til størrelsen på den utbrettede servietten eller et multiplum av den der linjen kjører mer enn ett spor. For en 2-lags serviett avvikles to ruller sammen; for 3-lags, tre. Noen fabrikker leverer forhåndssammenlagte ruller der to lag er viklet sammen, noe som forenkler videreforedlingslinjen.

Hvordan lages airlaid-servietter?

Airlaid er ikke tissue. Det er en nonwoven laget ved tørrforming: ark av fluffmasse brytes ned til enkeltfibre i en hammermølle eller defibrator, fibrene bæres i en luftstrøm og legges ned på en bevegelig formeduk under vakuum, og den løse banen bindes for å gi den styrke. Resultatet er tykkere, jevnere og mer tekstillignende enn tissue, typisk omtrent 50-75 g/m² for servietter.

Bindemetoden bestemmer kvaliteten:

Etter bindingen preges banen ofte og rulles opp, og videreforedles deretter på serviettlinjer bygget for det tykkere materialet. Airlaid trykkes skarpere og mer dekkende enn tissue fordi overflaten er tettere og jevnere. Bindemetoden har betydning for miljøformuleringer: en serviett som inneholder termoplastiske bindefibre bør ikke beskrives som plastfri, og påstander om komposterbarhet krever sertifisering av den aktuelle kvaliteten.

Hvordan trykkes servietter?

De fleste servietter i volum trykkes med inline fleksotrykk og vannbaserte farger på øverste lag, i typisk én til fire spotfarger, rett før preging og bretting. Tissue absorberer farge raskt og ujevnt, så trykkoppløsning, fargestyrke og register mellom fargene blir alle mindre presise enn på papir eller kartong.

Slik fungerer trykking på en serviettlinje:

• Banen til øverste lag går gjennom fleksotrykkenheter, vanligvis plassert inline eller i stack, hver med egen platesylinder, aniloxvalse og fargeforsyning. Noen videreforedlere trykker tissuen på en separat trykk- og opprullingsmaskin og videreforedler senere, noe som gir flere farger og mer tørking, til prisen av et ekstra håndteringstrinn.
• Platene er relieffplater for fleksotrykk, ofte mykere og tykkere enn de som brukes på film eller kartong, slik at de trykker jevnt på en myk, ujevn krepet overflate uten å knuse den.
• Vannbaserte farger brukes nesten universelt. På absorberende tissue setter de seg i hovedsak ved penetrasjon inn i fibernettverket, hjulpet av korte varmlufttørkeseksjoner der linjen har dem.
• Trykkposisjonen i forhold til brettet bestemmes av linjens timing og, på linjer som har det, av registerkontroll som leser merker eller selve trykket. I praksis flytter posisjonen seg noen millimeter i løpet av en kjøring, og derfor utformes trykkfilene med frie marger til brettelinjer og pregebånd.

Fargens oppførsel på tissue setter designgrensene. Fargen trenger inn i fibrene, så linjer og punkter brer seg (punktøkning) og fine detaljer tetter seg. Penetrasjonen kan også gå for langt: på lett 1-lags eller 2-lags tissue kan tung farge slå gjennom til baksiden av laget, noe som viser seg som et speilvendt bilde og kan overføres til neste serviett i stabelen. Store heldekkende flater gjør servietten stivere og reduserer absorpsjonen der de trykkes. Bindemiddelsystemet i fargen styrer gnidebestandighet og fargeekthet når servietten er våt, noe som betyr mer for servietter enn for nesten noen annen emballasjevare. Regler for trykkfiler, minste linjebredder og plassering på brettet er beskrevet i trykk av logo på servietter.

Digitaltrykk og foliepreg finnes for korte serier og arrangementsservietter, vanligvis på separat utstyr og til høyere enhetskostnad. Servietter til serveringsbransjen i volum trykkes normalt med fleksotrykk.

Hvordan fungerer preging av servietter?

Preging presser et mønster inn i tissuen mellom valser under trykk. På servietter har det to oppgaver: det binder lagene mekanisk slik at de holder sammen ved bruk, og det gir bulk, mykhet og dekor. Den vanlige konfigurasjonen er stål mot gummi: en gravert stålmønstervalse går mot en gummibelagt motvalse, og gummien deformeres rundt stålmønsteret og presser det inn i tissuen.

Pregealternativer og hvordan de lages:

Kritiske pregeparametere er klemmetrykk, gummiens hardhet og tilstand, mønsterdybde og avstanden mellom valsene. For lite trykk gir svak binding av lagene og servietter som delaminerer; for mye kutter eller perforerer tissuen, øker loavgivelsen og reduserer styrken. Preging over trykte flater forvrenger trykket og kan sprekke tunge fargefilmer, og derfor holdes detaljert trykk unna pregesoner.

Hvordan brettes, skjæres og telles servietter?

På en standard serviettlinje brettes den trykte og pregede banen i lengderetningen, skjæres på tvers til enkeltservietter og tverrbrettes til endelig brett, og telles deretter inn i stabler. Dispenserformater som interfold lages annerledes: en interfoldmaskin produserer en kontinuerlig sammenvevd stabel som skjæres til bunter med en sag.

1/4- og 1/8-brettede servietter

For en 1/4-brettet serviett brettes banen først på midten langs lengden av et brettebord eller en brettetrekant (lengdebrettet). Den brettede banen skjæres deretter til lengde av en rotasjonskutteenhet med kniver på en sylinder, og hvert stykke tverrbrettes av et brettblad som presser det inn i klemmen mellom brettevalsene. Resultatet er et kvadrat på en fjerdedel av det utbrettede arealet. En 1/8-bretting legger til en ekstra bretting, enten en ny lengdebretting før skjæring eller en ekstra tverrbretting, avhengig av linjen. 1/6 og andre brettinger bruker andre oppsett av brettebord og blad. Brettemål for hver størrelse finnes i serviettstørrelser og brettinger.

Kritiske parametere er brettenøyaktighet, skjærelengde og posisjonen til det trykte feltet i forhold til brettene; en serviett som er brettet noen millimeter skjev, stables ujevnt.

Interfold- og dispenserservietter

Interfoldede dispenserservietter produseres på interfoldmaskiner. Banene kuttes og brettes slik at hvert serviettfelt overlapper det neste; maskinen bruker vanligvis vakuumbrettevalser som griper og bretter annenhver serviett inn i en kontinuerlig stabel, ofte kalt stokk (log). Stokken overføres til en sag, vanligvis en båndsag eller sirkelsag, som skjærer den i bunter av ønsket lengde. Enkelte dispenserformater, blant annet amerikanske tall-fold- og low-fold-utførelser, lages på dedikerte dispenserserviettmaskiner med egen brettegeometri.

Dispenserservietter er toleransekritiske. En dispenser er konstruert rundt en bestemt brettet bredde, dybde, brettemønster og bunthøyde, så linjeoppsettet må gjenskape denne geometrien nøyaktig. Dispenserkompatibilitet og forbrukstester er beskrevet i dispenserservietter for hurtigmatrestauranter.

Telling og stabling

Serviettlinjer teller serviettene når de forlater brettedelen og skiller stabler ved et fast antall, ofte med en skilletunge eller ved å forskyve en stabel. Antallet verifiseres ved å veie bunter mot nominell serviettvekt eller ved manuell telling med intervaller.

Hvordan banderoleres og pakkes servietter?

Telte stabler banderoleres med papirbånd, pakkes i film eller legges i poser, og pakkes deretter i transportkartonger. Buntstørrelsen settes av bruken: pakker til detalj og arrangementer er små, bunter til serveringsbransjen er større, og dispenserbunter tilsvarer dispenserens kapasitet. Servietter er lette og voluminøse, så mange videreforedlere komprimerer stablene litt under innpakkingen for å redusere volumet, innenfor grenser som ikke knuser pregingen eller gir permanente bretter.

Fordi serviettfrakt ofte beregnes etter volum, bør antall per bunt, kartongstørrelse og antall kartonger per pall avtales i spesifikasjonen. Bånd, filmomslag og kartonger er emballasje i seg selv, selv om serviettene normalt ikke regnes som emballasje; se produktsiden for servietter med eget trykk for dette skillet.

Hvordan kvalitetskontrolleres produksjonen av trykte servietter?

Kvalitetskontrollen av servietter fokuserer på tissueegenskaper (gramvekt, styrke, absorpsjon), den ferdige servietten (binding av lagene, brett og størrelse, lo) og trykket (posisjon, farge, gnidebestandighet og fargeekthet når servietten er våt), pluss tellenøyaktighet. Tissueegenskaper dokumenteres vanligvis av fabrikken og stikkprøvekontrolleres; egenskaper ved den ferdige servietten kontrolleres ved oppstart og med intervaller under kjøringen.

Typiske feil på trykte servietter

Pakking, lagring og transport av innpakningspapir og servietter

Begge produktfamiliene er fuktfølsomme papirprodukter. Innpakningspapir bør pakkes i lukkede pakker og kartonger, lagres hevet fra gulvet ved moderat temperatur og fuktighet og beskyttes med strekkfilm på pallen; svingninger i fuktighet gir krølling, ark som setter seg fast og dimensjonsendringer. Servietter bør holdes tørre og unna lukt, fordi tissue lett tar opp både fuktighet og lukt.

Punkter som kommer opp i praksis:

• Pallemønstre: kartonger i kryssforband eller søylestablet avhengig av kartongstyrke; hjørnebeskyttere og toppark ved lang transport
• Stabelhøyde: begrens vekten på toppen av kartonger med innpakningspapir slik at ark ikke blokker eller smitter av under lagring
• Containere: kondens i sjøcontainere er en kjent risiko på lange ruter; tørkemidler eller fuktbarrierer inne i strekkfilmen spesifiseres noen ganger
• Volum mot vekt: innpakningspapir er tett og fraktøkonomisk; servietter er lette og voluminøse, så containerfyllingen begrenses av volum
• Rotasjon etter prinsippet først inn, først ut hos restauranten eller i distribusjonssenteret

Frakt fra Tyrkia til EU, Storbritannia og USA, inkludert dokumenter og transitt, er beskrevet i innkjøp av emballasje fra Tyrkia.

Hvordan påvirker produksjonsveien MOQ, kostnad og leveringstid?

For trykt innpakningspapir er de viktigste driverne papirtilgjengelighet (fabrikkens minstekvanta for bestemte kvaliteter, farger eller barrieretyper), antall trykkfarger og plater, arkstørrelse og formatskifte på videreforedlingslinjen, og om det kreves registerstyrt skjæring eller spesialbrettinger. For trykte servietter er driverne tissuekvalitet og farge, plater per farge, tilpassede pregevalser, omstillinger av linjen for størrelse og brett, og dispenserspesifikke formater.

Den generelle logikken bak minstekvanta, prisoppbygging og planlegging er beskrevet i hva som bestemmer MOQ, kostnadsdrivere i emballasje og leveringstider for emballasje. Endelige tall for et prosjekt bekreftes ved tilbud og teknisk gjennomgang mot materiale, format og trykkdesign.

Hvordan ser matkontakthygiene ut i produksjonen av innpakningspapir og servietter?

Innpakningspapir til mat er matkontaktmateriale, så produksjonen omfattes av GMP-forordningen (EF) nr. 2023/2006, som krever et dokumentert kvalitetssikrings- og kvalitetskontrollsystem, egnede råvarer og, for trykking, kontroller mot overføring av farge til matsiden. Servietter er ikke nødvendigvis matkontaktmaterialer, avhengig av tiltenkt og forutsigbar bruk, men mange kjeder stiller de samme forventningene.

Hva hygienekontrollene typisk omfatter i produksjonshaller for matkontaktpapir:

• Adskillelse av produksjon for matkontakt fra virksomhet som bruker farger eller materialer til ikke-mat
• Rene maskinoverflater, beskyttede valser og kontrollerte smøremidler (næringsmiddelgodkjente der kontakt er mulig)
• Skadedyrkontroll, rutiner for glass og sprø plast og kontroll med løse gjenstander nær åpent produkt
• Regler for personlig hygiene, inkludert arbeidstøy og hårdekke i pakkeområder
• Overbygd lagring av ruller, ferdige pakker og kartonger; ingen direkte kontakt med gulv
• Partisporbarhet fra papir- eller tissuerull og fargebatch til ferdig kartong, som krevd i artikkel 17 i forordning (EF) nr. 1935/2004
• Tilbakeholdte prøver per parti og dokumentert klagehåndtering

Kjøpere, særlig kjeder med egne mattrygghetsrevisjoner, spør ofte om en leverandør opererer under en anerkjent hygiene- eller mattrygghetsordning. Vanlige eksempler er BRCGS Packaging Materials, FSSC 22000 (som har et omfang for emballasje) og ISO 22000. Dette er ordninger en kjøper kan spørre om og revidere mot; om en bestemt leverandør har noen av dem, bør kontrolleres mot et gyldig sertifikat. Krav til dokumentasjon generelt er beskrevet i samsvar for matkontaktemballasje.

Hva bør en kjøper spørre en produsent av innpakningspapir eller servietter om prosessen?

Still spørsmål som avslører hvordan produktet faktisk vil bli laget: hvilket basismateriale og hvilken fabrikk, hvordan trykket tørkes og avsmitting kontrolleres, hvordan ark eller servietter skjæres, brettes og telles, hvilke tester som utføres og hvor ofte, og hvilken dokumentasjon som følger hvert parti.

For trykt fettett innpakningspapir:

• Hvilken papirtype: ekte fettett papir, belagt fettbestandig, PE-laminert eller voks, og fra hvilken kvalitet?
• Hvilken gramvekt, KIT og, der det er relevant, Cobb-verdier sertifiserer fabrikken, og testes de på trykte og falsede prøver?
• Er papiret fluorfritt, og finnes det data for totalfluor eller PFAS for kvaliteten?
• Hvilken side er matkontaktside, og hvordan holdes den siden konsistent gjennom trykking og videreforedling?
• Hvilket fargesystem brukes, og hvilke dokumenter støtter det (GMP, EuPIA-posisjonering, sveitsisk forordning, tysk trykkfargeforordning for Tyskland)?
• Hvordan verifiseres tørkingen før opprulling eller arkskjæring, og hvordan kontrolleres avsmitting?
• Tilfeldig eller registerstyrt skjæring, og hvilken toleranse på arkstørrelse og logoposisjon?
• Pakkeantall, pakketype, antall kartonger og partimerking

For trykte servietter:

• Tissuefiber (nyfiber eller resirkulert), gramvekt per lag, antall lag og farge, og fabrikkens dokumentasjon
• Pregetype: kant, helflate, dekor, limlaminert; eventuelt behov for en tilpasset pregevalse
• Antall trykkfarger, toleranse for trykkposisjon i forhold til brettet og dekningsgrenser
• Fargesystem og dokumentasjon på fargeekthet når våt (for eksempel EN 646)
• Brettetype og brettet størrelse, eller for dispensere dispensermodellen og buntgeometrien den krever
• Antall per bunt, banderolerings- eller innpakkingsmetode, kartongstørrelse og palleoppsett

Oppbyggingen av en hel tilbudsforespørsel er beskrevet i guide til tilbudsforespørsel for emballasje, og leverandørvurdering utover prosessspørsmålene i hvordan du velger emballasjeprodusent. 9 Packaging er en Istanbul-basert B2B-produsent og eksportør av emballasje med eget trykk, med erfaring fra leveranser til hurtigmat- og kjederestauranter; innpakningspapir og servietter spesifiseres ofte sammen med begre, poser og esker som ett merkevaresett.

Neste steg: spesifiser innpakningspapir og servietter etter hvordan de lages

Start med produktsidene, som beskriver valg av materiale og format: fettett papir med eget trykk for innpakningspapir, ark, kurvpapir og ruller, og servietter med eget trykk for tissue- og airlaid-servietter. Send deretter en spesifikasjon som omfatter basismateriale, gramvekt, barriere eller antall lag, format og størrelse, trykkfarger og dekning, matkontaktside, pakkeantall, påkrevde tester og dokumenter, årlige volumer og bestemmelsessted. Be om pristilbud med disse opplysningene, så bekreftes materiale, trykk og videreforedlingsvei ved teknisk gjennomgang. Andre emballasjetyper finner du i oversikten over hvordan emballasje med eget trykk lages.